Tekst: Av Ragna R Jørgensen, honningsensoriker, leder ByBi Honning. Birøkteren no 1-2022.
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

BÆRLYNGSKOGEN

En birøkter må kjenne sitt landskap, slik den franske vinbonden kjenner sitt terroir, for vurdere nektarflyt og planlegge høsting av honningtype. I denne artikkelen er bærlyngskogen i fokus. Bærlyng, Vaccinium, er en slekt i lyngfamilien, Ericales. Denne består av rundt 450 arter og er vanlig på hele den nordlige halvkule. Den inkluderer våre fire ville arter: blåbær, tyttebær, blokkebær og tranebær. Alle fire blomstrer tidlig i sesongen, mai-juni (landsvariasjoner), for så å sette bær rundt to måneder senere. Bærlyng er surjordsplanter og vokser fra kyst til fjell, og i både bar- og løvskog. Blokkebær og tranebær finnes i så små mengder at vi ikke regner dem som vesentlige i skogsbærhonning.

Blåbær- og tyttebærblomster er klokkeformete og trenger en vibrasjon for å slippe pollenet. Humler er eksperter på slik buzz-pollinering. Honningbier kan ikke buzze, så de tar tak med antenner og bein og rister løs.  Blomstene er lukket, som betyr at man antar biene ikke får så mye pollen på seg under beite, dvs at blåbær er såkalt underrepresentert.

Blåbær (Vaccinium myrtillus), som de fleste lyngarter, lever i symbiose med et rikt lyngmykorrhiza. Disse skogens druer er elsket av oss alle. Det sursøte bæret med sin kraftfarge minner om barndom, blå tenner og pannekaker. Blåbær vokser best skyggefullt og fuktig, gjerne i skog der gran dominerer, men finnes også i bjørk- og furuskog. Blomstringen starter allerede i mai (Østlandet). Blåbær gir mye av både nektar og pollen, men skal blåbærnektar bli til honning, må solen varme godt.

Tyttebær (Vaccinium vitis-idaéa) er også vanlig og velkjent her til lands. Voksne nyter det til viltkjøttet, mens barna fråtser i trollkremen. Vekstene liker mer åpent terreng enn blåbær, gjerne rundt knauser i den myke underskogen til furutrærne, vi finner dem til fjells og i hogstfelt. De liker mer tørr mark og blomstrer noe senere enn blåbær, gjerne til godt uti juni. Tyttebær gir mye nektar, litt mindre pollen.

Vi kan ofte gjenkjenne hva biene trekker på ved å observere fargen på pollenet de tar med seg til kuben sin. Fargen stammer fra et kitt som vekstene skiller ut, slik at pollenkornene (som er bitte må) klumper seg sammen på støvbærerne. Vi må imidlertid være klar over at fargen kan variere, både på selve vekten og i gjengivelsen vi gjør på papir. Men en indikator får vi. Blåbærpollen er sølvgrå, og tyttebær sennepsgul.

BESKRIVELSE AV SKOGSBÆRHONNING

En av ambisjonene til IHC, International Honey Commission, er å utarbeide standard Honningkort (Honey Card) for ulike sortshonninger. Alle er pr dd (2022) monoflorale.  Skogsbærhonning er en av de få flerblomstrete honninger som er det utvikles et honningkort for. Ulike skogsbærhonninger vil variere noe både i farge og aroma avhengig av landskap og biotop. Grunnpreget i deres aromaprofil er likevel så stabil fra år til år, og mellom ulike geografiske områder, at vi mener et slikt arbeid gir mening – dvs skogsbærhonning er en sortshonning. Honningen er i tillegg særdeles delikat, og fortjener å bli tilbudt som et særegent produkt. Den holder seg dessuten flytende i lengre tid, og er viktig i et marked som etterspør flytende honning.

Blåbær, tyttebær og villbringebær vil alle tre være til stede i honningen i ulik mengde. Bienes tidligste trekk på forsommeren går til å bygge opp bistyrke etter en lang vinter. For å kunne høste ut vårhonning kreves god overvintring, rask vårutvikling og sterke bifolk. Det kreves også varmt vær på forsommeren. Under gunstige forhold vil det være mulig å høste ut endel skogsbærhonning.

KRYSTALLISERINGSTENDENS

Krystallisering vil skje, så skogsbærhonning må beskrives som ferskvare – vår erfaring er fra fire mnd. til flere år. Honningen krystalliserer ulikt avhengig av trekkplanter. Noter «smeltes opp i vannbad» på etiketten, maks varme er 40 grader. Bruk glassbeholder, for plast vil både gi smak og bli misformet under oppvarming.

AROMAPROFIL

Farge: Fra safran til Cognac med et blårødt skjær

Aroma: Middels intensitet. Karakteristisk og underfundig, kompleks og elegant. Barknoter, treaktig med dyp vanilje og kanel, noe kvae med svak bitterhet. En marsipanaktig sødme, fra en syrligsøt lett friskhet i lysere honninger til et tyngre melassepreg med svak bitterhet i mørkere. Toner av honningmelon og sukat og ferske urter (sitronmelisse). Middels lengde.

Smak: Som aroma

PROTOTYPEN

ByBi Honninghub har vurdert ti honninger som bakgrunn for å utarbeide et honningkort for Skogsbærhonning. Den vi bruker som en prototype er gullvinner fra NM 2020 av birøkter Svanhild Fosser. Vi mottok honningen flytende rett etter slynging og oppbevarer den i kjølig romtemperatur (17/18 grader). I uåpnete glass er den fremdeles flytende (jan 2023, i åpnete glass startet krystalliseringen etter ni måneder.

Pollenanalysen til prototypen viser 49% Rosaceae (rosefamilien), 31% Ericales (lyngfamilien), samt en ubetydelig mengde andre arter (Vicia, Salix, Trifolium mm). Mange vekster i familiene Rosaceae og Ericales lar seg ikke spesifisere ytterligere gjennom pollenkorn. Birøkterens observasjon av vegetasjon, samt alminnelig kjennskap til landskapet og honningbiers beiteadferd, gir god basis for ytterligere spesifisering: Rosaceae er her sannsynligvis villbringebær, og Ericales tyttebær og noe blåbær.

Bigården til Svanhild ligger i Degernes, Østfold, i en typisk barskog med gran og furu. Det er tatt ut mye trær i de siste årene, så skogen har åpne hogstfelt. Svanhild mener tyttebærene har gitt størst preg til honningen. Hun har observert tepper av hvite tyttebærblomster, og plukket spann på spann. Blåbærblomstene derimot frøs i maikulden, forteller hun. Tyttebær blomstrer til godt uti juni, så hun høstet sent, 23 juni.

Overvekt av tyttebær og bringebær i prototypen gir en lysere og friskere Skogsbærhonning, enn en med mye blåbærnektar. Bringebærhonning har en mild aroma, noe som gjør at selv med en overvekt av bringebærnektar, så slår skogsbærhonningens aroma tydelig gjennom. At krystallisering lar vente på seg i lang tid, tross mye av den rasktkrystalliserende bringebær, er svært uventet.

I NM i Honning 2022 ble skogsbærhonningen til Ann-Mari Bjering Strand kåret til gull. Hennes bier flyr ikke langt fra Svanhilds bigårder. Østfold har altså en spennende nektar å by på. Forøvrig er Agder kjent for å ha mulighet til å høste ut store og stabile mengder av skogsbærhonning. Denne er noe mørkere, og med en lavere syrlighet enn Svanhilds og Ann-Maris. Vi antar grunnen er en overvekt av blåbær.

Svanhild Fosser

SKOGSBÆRHONNING OG BIRØKT 

Bienes tidligste trekk på forsommeren går til å bygge opp bistyrke etter en lang vinter. For å kunne høste ut vårhonning kreves god overvintring, rask vårutvikling og sterke bifolk. Det kreves også varmt vær på forsommeren. Under gunstige forhold vil det være mulig å høste mindre menger. Jon Olav Mehus har fått en egen artikkel her i Birøkteren (Ragna: jegg inn Roars artikkel i sensorikkheftet – lagret under «skogsbær»), for han er muligens Norges mest erfarne birøkter på skogsbærhonning. Les også om han i Roar Ree Kirkevolds bok Birøkterteknikker del 2, s 380.

For å få litt volum på produksjonen, må drivfôring utføres her til lands. Sukker må ikke komme i honningen, så her drivfôrer vi med utvannet honning. Best er å bruke fjorårets skogsbærhonning fra samme bigård. Alternativt en mild honning fra samme bigård. Bringebærhonning er mild, men krystalliserer raskt. Om du balanserer fôrmengde slik at biene spiser det meste av fôret selv, vil dette gå bra. Jon Olav anbefaler todronning-drift, noe som gir raskt biutvikling på våren, og god mulighet for litt mengde. Les også om Arud-metoden i Roar Ree Kirkevolds bok Birøktteknikker del 1, s 19.

Vær forsiktig med honningrester i skattekasse-tavlene, intense honninger som røsslyng og løvetann vil kunne ødelegge for den fine aromaen i skogsbær. Evt kan du la biene spise de slyngete tavlene tomme ved å sette dem tilbake på kuben en dag eller to etter slynging (året før selvfølgelig). Eller du gi biene byggevoks i skattekassene. Skogsbærhonning blir det nok uansett ikke store mengder av, men dette er en limited edition, hvor hver dråpe av denne luksushonningen er verdifull.

BLÅBÆREDYRKING

Hageblåbær er av de siste plantene vi mennesker tok i kultur. Dyrking startet I USA tidlig på 1900-tallet ved å krysse ville arter (vår røsslyng er ikke med her). Utviklingen gikk raskt, og i løpet av et par tiår var hageblåbær et globalt produkt som ble dyrket på fem kontinenter. Man ryddet skog og landskap for stubber og stein, og etter noen år var hele arealet dekket av bær. Vekstene ble satt i rekker som muliggjorde maskinell høsting. Feltene blir også luket, frostbeskyttet, sprøytet med insektsmidler og kunstig gjødning.

Flere krysningsarter dyrkes i dag, hvorav to dominerer. Vaccinium corymbosum highbush, er den vi her kaller amerikanske blåbær, hvite til blekgrønne inni, og mye større enn de blåbær her til lands. Planten kan bli opptil fire meter høy, og er den som er mest industrielt dyrkete av alle arter. Den andre er Vaccinium Angustifolium lowbush (VA), kalles også Wild Blueberries. Maine, delstaten langt nord-øst i USA, fortjener omtale her. Maine er verdensledende i dyrking av VA – Maja Lundes karakter George i hennes bok Bienes Historie er blåbærbonde her. VA er lave lik våre, og ville (dog endel manipulering gjøres), og høstes i en to-års produksjonssyklus. Det er rundt 500 blåbærbønder i Maine. I mai hvert år flyttes rundt 65000 kolonier fra over hele USA til Maine på pollineringsoppdrag. Dette er det nest største pollineringeventet etter mandeltrekket i California i februar. Mainbærene høstes maskinelt, og de sprøytes med pesticider, dog kun på kantvekstene. Etter høsting i august brennes eller kuttes plantene for å revitaliseres. Villbærene i Maine er så berømte at de har sitt eget virtuelle museum, med ei lita bie på pekepilen. Wild Blueberry Heritage Center

Produksjon av hageblåbær er økende i Europa, og relativt nytt I Norge (2007), og fremdeles liten skala. «Er det mykje blomstrande vegetasjon i nærleiken, kan ein risikera at biene vrakar blåbæra og flyg på desse i standen. Syt difor at det ikkje er for mykje løvetann, kvitkløver o.l. under buskane som kan konkurrera med blåbæra om biene. Å sprøyta buskane med honning utblanda i varmt vatn, er ein måte å få bier og humler til å velje blåbæra på», står det i Lars Ketil Fleslands Dyrking av hageblåbær fra 2009. 

Highbush og lowbush/wild smaker svært ulikt. Highbush er industriellt produsert og har en mindre kompleks og mer tam smak. Lowbush har høy sødme, fruktig sitrusnoter, floralt preg av fiol og jasmin og en smøraktig konsistens. 

---

Importert flytende akasiehonning har i mange år vært markedsvinner i Norge. Markedskreftene rår – vi må tilby norsk flytende honning!

---

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, leder ByBi HonningHub
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

Akasiehonning kommer fra treet Robinia pseudoacacia, eller falsk akasie, viltvoksende i Nord-Amerika, men eksportert og naturalisert i store deler av verden. De er plantet i større områder, og kan derfor lett høstes monofloral honning fra. Akasie-nektaren inneholder de rette kvaliteter som sikrer at den holder seg flytende. De fleste honninger i verden vil imidlertid før eller senere krystallisere.

Noen få nektartyper i Norge gir flytende honning. Klokkelyng vet vi holder seg flytende svært lenge. Lind og honningdugg krystalliserer sakte. Bringebær, løvetann, raps og kløver er raske.

KRYSTALLISERING

Nektar inneholder rundt 20% sukker og 80% vann. Biene vet at om ikke sukkerløsningen tørkes ned, vil den ferdige honningen gjære. De setter seg til på nattestid, og vi kan høre dem ivrig vifte med vingene og tørke honningen ned. Ved 17-20% vann er de fornøyde. Slik blir honningen overmettet, sukkeret er «presset» inn i en altfor liten mengde væske. Sukkeret «ønsker» å blande seg ut igjen, har ikke nok væske, og klumper seg – det krystalliserer.

Denne naturlige krystalliseringstendensen er det som gjør det vanskelig å tilby flytende honning på markedet. Fruktose og glukose er viktige her. Det er glukose som krystalliserer. Jo mer glukose, jo hurtigere krystallisering. Ved et 1:3 forhold G:F, vil honningen holde seg flytende. Hadde det vært så enkelt kunne vi bare måle sukkerinnholdet, men flere faktorer innvirker på prosessen. Er det mye glukose (over 32%) vil honningen krystallisere. Under 32% glukose er det andre faktorer som bestemmer. Det kan være et «kim», fx støv, luftbobler eller pollen. Kimet virker som en magnet på sukkermolekylene og starter krystalliseringsprosessen. Størrelsen på kimet bestemmer hvor grovkornet honningen blir. Forholdet glukose-vann spiller også inn. Under 1.7 (tilsvarer 32g glukose i 19 g vann) tenderer honningen å holde seg flytende. Ved høy ledningevne, dvs over 0.7, forblir honningen ofte flytende. En lagringstemperatur på rundt 14 grader vil fremskynde prosessen.

Som vi forstår – meget komplisert. Jeg drar konklusjoner av en dansk mini-labb fra 2020, svenske og italienske anbefalinger, samt min egen erfaring, og foreslår:

– Vi må kalle flytende honning en ferskvare. Gi informasjon på etiketten: Om den korner seg, så smelt opp under 40 grader.

– Oppsmelting: Tapp din flytende honning på salgsglass. Krystalliserer den før kundelevering, så smelt den opp. Når honningen når kunden må den ha ypperste kvalitet, altså 100% flytende. All varme forringer kvaliteten, men en oppvarming på under 40 grader i 8 timer endrer svært lite.

– Vær meget nøye med siling, unngå krystalliseringskim.

– separer skattekasser i vinterlageret slik at du kan finne frem til de kasser som har inneholdt honning som holder seg flytende

– Tapp på glass rett etter siling, oppbevar mørkt i romtemperatur. Om honningen er krystallisert når du får en bestilling, så smelter du den opp under 40 grader i ca 6-8 timer (avhengig av glasstørrelse).

– Bruk ikke plast, plast gir smak og vil avgi mikroplast til honningen. – Unngå plast i tappedunk, plast har ofte skraper/ujevnheter som virker som kim – Lag et honningbibliotek og lagre honning din år for år, noter høstedato, loggfør når og hvordan den korner seg. Velg etter erfaring honninger som krystalliserer sakte til din flytende vare. Krystallisering viser seg på ulike måter: tåkete væske eller sukkerkorn som faller til bunnen av glasset.

Har du sortshonning, så er krystalliseringshurtigheten kjent – slå opp i IHC honey card

KORNET HONNING

Hvor store krystallene blir, bestemmes av sukkerartene (som altså bestemmes av nektaren). Røsslyng danner naturlig (dvs urørt) store grove korn. Slik honning gir en ubehagelig munnfølelse, og er ikke en salgsvare. Vi må altså røre røsslynghonning. Andre ganger blir kornene naturlig fine og små. Min egen flerblomstrete høsthonning i år valgte jeg å beholde flytende. Nå er denne naturlig krystallisert i en form som er smidig og delikat og myk – en flott salgsvare. Flaks, for uten analyser er spontankrystallisering ren gambling. Det sakt, så vil du, med god loggføring i honningbiblioteket ditt, gjenkjenne din egen honning på smak og farge, og dermed vil kunne anta forløpet.

I Norge og Skandinavia forøvrig har vi en tradisjon for supernøye røring. Våre honninger er silkemyke og får stor applaus i utlandet. Det skal vi fortsette med, men vi må også lære oss å sette pris på honninger som gir litt motstand i munnen – tenk grov sennep. I endel land foretrekkes finkornet honning.

EN BEGREPSAVKLARING

Begrepet krystallisert betyr at honningen er rørt. Begrepet krystallinsk brukes også for rørt honning. Om honning selges flytende og med tid krystalliserer ´selv´, kaller vi det spontankrystallisering. Apimondia bruker begrepet raw honey for flytende, og processed for rørt.

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, honningsensoriker, leder for ByBi Honning. 2021
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

Jeg ser for meg en fremtid hvor honning plasseres med krydder og marinader i hyllene, hvor røsslyng-honning og blåosten Kraftkar med sine intense smaker presenteres sammen i delikatessen. Hjemmekokker som krydrer i grytene fra sitt store utvalg av ulike norske honninger. Hvor honning velges istedenfor sukker når sødme trengs, og publikum smaker forskjell på lind- og geitramshonning. Og hvor biene æres ved at honningforbruket øker mangfoldig.

En jobb må gjøres før vi når så langt. Mange utfører et godt røkter-håndverk, men her er masse potensiale. Store muligheter for den som vil. Vi trenger å lære oss håndverket bak et økt sortiment av norske honninger, og å bli eksperter i å kommunisere smaksrikdommen til folket.

De fleste norske honninger er flerblomstret. Slike står ikke tilbake for sorts- eller monofloral honning. Dette er ofte utsøkte honninger med stor variasjon i smak, og med komplekse dufter fra mylderet av blomster biene beiter i. Et slikt mangfold gir ofte en stor dybde i aroma, og en smaksreise som endrer seg i munnen.

Vi har liten tradisjon i Norge for å høste ut sortshonninger. Honning fra røsslyng er den eneste stabile på markedet. Vi har heller ikke tradisjon for å vurdere smaksprofiler opp mot standard-beskrivelser, altså at fx lindehonning faktisk smaker det ekspertene sier den skal. Ofte finner vi derfor honninger merket som sortshonning, som ikke er det.

EKSTRA INNSATS

Å høste sortshonning krever ekstra innsats. Vi må følge med på blomstringen i ønsket flora. Når biene observeres her, settes skattekasser på. Så høster vi kassene når biene forsvinner fra trekket. I Tyskland legger de blomster fra det ønskede trekket i flyåpningen så biene må kravle seg gjennom. Dette skal trigge trekkvalg.

Ofte kreves flytting av bier til sortshonningområder som vårlyng, bringebær, geitrams, klokkelyng og røsslyng. Forsterkning av kubene trengs for å kunne utnytte tidlige mai-trekk av blåbær og tyttebær i solrike vårmåneder. Røktere i Midt-Telemark får vårhonning ved hjelp av sterke to-dronningkuber.

Under slynging må de ulike trekkene holdes separat. Det kreves orden i honninglagret med det større sortimentet av ulike honninger. Og hver type må få egen etikett. Altså – mye jobb og fordyrende prosesser. Mulig det burde vært en prisnyansering?

TREKKART

Røkterne må ha kjennskap til sitt landskap og dets trekk- eller beitemuligheter. Det er nyttig å lage et trekkart. Her beskrives sesongens ulike blomstringer, med kolonne for klima- (vær, sol og regn) og årgangsvariasjoner. På basis av dette kartet velges hvilke honninger røkteren skal satse på.

Vårnektar fra april-mai er alltid vanskelig å høste fordi vår nordlige plassering på kloden gjør sesongen vår kort. Forsommer-nektaren er viktig for bifolkene til å bygge seg opp etter vinteren.

Sortshonning er også en utfordring grunnet vårt relativt stort biomangfold i Norge. Det er mye samblomstring, særlig i topp-måneden juni med bringebær, hvitkløver, skogstorkenebb, geitrams, plenblomster og blomsterenger. Er det lite sommerblomster, finner biene ofte frem til honningdugg som gjør sommerhonningen mørk og utypisk.

Tradisjonelt viser trekkgrafen i Norge to topper; bringebær og sommerblomster i juni, og røsslyng i august. Bigårdene lå mest ved skogbryn i landlige omgivelser. De senere årene har by-røkt fått fart. Her er trekkmulighetene annerledes, sesongen er lengre og floraen mer mangfoldig. Vi har bygget opp ett trekkart for Oslo, og grafen viser ingen dramatiske trekkpauser gjennom sommeren. Nekterflyten har en rask stigning i mai med frukttrær og hageblomster, til peak rundt St hans, for så å langsomt falle ned mot begynnelsen av september og innvintring. Vi har en joker i byene – parktrær. I Oslo er det 1400 slike hvorav de fleste gir honningdugg. I dette beiter biene når som helst gjennom sesongen når det er lite blomsternektar. Noe som gjør at by-bier har rikelig å frotse i hele sommeren. Normalt! For dette er jo også væravhengig. I knusk tørre somrer, som 2021, tørker nektaren ut og honningduggen blir ekstra seig. Da blir selv sommerhonning – som ofte er lys og mild – mørk, seig og kraftig.

Så – lag en plan for høsting og hold åpent for værvariasjoner. Kjenn ditt terreng. Lag sesong-trekkart.

IDENTIFISERING AV SORTSHONNING

I Europa finnes et par dusin vanlige sortshonninger. Italienerne begynte allerede i 1986 med å utarbeide beskrivelser over disse. 18 slike honey cards, honningkort, er definert pr dd (registrert i Albomiele). Honningkortene er som en fasit, utarbeidet på basis av tre analysemetoder: sensorikk, pollen og fysiokjemi. Og det italienske publikum, som de foodisene de er, kjenner sine råvarer – å kalle noe for lavendelhonning som ikke er det, medfører et hevet øyebryn. Albomieles arbeid følges opp av verdens honning-autoritet IHC (Apimondia), hvor en arbeidsgruppe på sortshonninger ble opprettet i 1998, med 28 forskere fra 11 land og med 20 ulike laboratorier.

Vi forstår at tittelen sortshonning ikke er noe løselig: En sortshonning er en honning som har ensartet spesifikk karakteristikk, uavhengig av tid og sted, årgang og geografi. Av de tre analysemetodene nevnt over, er det nesen som er viktigst. For eksempel – røsslynghonning har meget intens aroma, og selv mindre mengder av den bryter gjennom enhver mildere honning. La oss si vi har en honning som viser 95% bringebærpollen, og med de rette fysiokjemiske karakteristika. Men så har røkteren brukt fjorårets slyngete honningtavler fra røsslyng til bringebærtrekket. Lyngaromaen slår tydelig gjennom den milde bringebærhonningen, og dermed er honningen ikke en bringebær sortshonning. Komplisert, ja, men også motiverende. Fordi det betyr at vi kan trene opp nesene våre, så slipper vi dyre og tidkrevende analyseprosesser.

FLERE NORSKE SORTSHONNINGER

Sortshonning er en spennende vare som selger godt. Å høste sortshonning krever ekstra innsats. Man må følge med på ønsket blomstring, flytte bifolket inn i trekket, høste når bifolket er ferdig, og slynge separat. Å utarbeide trekkart over beiteområdet som viser blomstringstider gjennom sesongen, og å føre logg over årsvariasjoner, gir mulighet til verdifull planlegging.

Røsslynghonning – i Syd-Europa kalles den lyngens Rolls-Royse – kjenner vi godt i Norge. Andre dukker opp i ny og ne, som klokkelyng og lind. Vi forsøker oss på løvetann, multe, gresskar og geitrams. Bifolk flyttes inn i frukttre-blomstringen i Hardanger, og drar på trekk til hogstfelt hvor villbringebær dominerer. Både by og land høster honningdugg-honning årlig, og vårens skogsbærhonning er blitt produsert i flere tiår. Den siste er i streng forstand ikke sortshonning, men inkluderes likevel fordi den har en relativt stabil sensorisk profil, og er særdeles velsmakende. I Danmark har de jevn tilgang på hvitkløver-, raps- og bokhvetehonning – kan de så kan vi.

Kilde: Honey Analyses, Gian Luigi Marcazzan, BeeFarmer 04/2021

Teksten er oversatt og moderert av Ragna Ribe Jørgensen, leder av ByBi HonningHub. Godkjent av Marcazzan. Oversetters kommentar: Italienske Gian Luigi Marcazzan er engasjert i CREA, Council for Agricultural Research and Economics. (Bologna, Italia). I denne offentlige etaten jobber han som forsker og teknisk leder for kjemisk og sensorisk analyse på honning. Han er leder i Honey Sensory Group ved IHC, International Honey Commission (Apimondia), og er president for Italian National Register of Experts in the Sensory Analysis. Han er, som vi forstår, sentral på verdens-scenen i saker som dreier seg om sensorikk og honning.

Pollenanalyse, eller melissopalynologi, brukes i utstrakt grad til å bestemme honningers geografiske og botaniske opprinnelse. Analysemetoden er basert på vurdering av innholdet av pollenkorn som finnes naturlig i honning. Polleninnhold er en unik karakter ved honning, fordi produktet slik bærer med seg elementer av opprinnelsesplanten, som et fingeravtrykk eller identitetskort. Mitt ønske er å spre informasjon for å øke forståelsen og bruken av denne analysemetoden. Pollenanalyse kan gi viktig informasjon om honningbehandling, som slynging, filtrering, gjæring og enkelte typer honningforfalskning.

Pollenanalyse er svært komplisert, og krever lang trening. Melissopalynologer utvinner pollenkorn fra honning ved å sentrifugere en honningoppløsning. Pollenkornene blir så lagt under mikroskop. Analytikeren studerer form, størrelse, overflatedekor og andre morfologiske trekk for å identifisere de individuelle pollenkornene. Kornene er svært små, ofte 10-200 μm. Basert på mengde og relativ hyppighet av ulike typer pollenkorn, er det mulig å bestemme både botanisk og geografisk opprinnelse på honninger. Siden metoden er basert på gjenkjennelse og telling av pollenkorn, kan den kun brukes på honning som ikke er filtrert slik at pollen fjernes. (RRJ: dette dreier seg om superfiltrering og ikke vanlig siling vi gjør i Norge).

BOTANISK OPPRINNELSE

Som kjent inneholder honning pollen fra blomstene beitebiene har besøkt. En slik innblanding kalles ofte kontaminering, men i honningens verden kaller vi det en berikelse. En blomsts pollenkorn faller fra støvbærerne, og ned i nektaren. Mengde av pollenkorn som faller ned er plantespesifikk, og varierer sterkt. Det finnes nektar der pollen naturlig er overrepresentert (nektar med store mengder pollenkorn), normalt representert, og underrepresentert (nektar med lite eller ingen pollenkorn). Eksempelvis inneholder ett gram nektar fra Robinia/Akasie
bare rundt 100 pollenkorn, mens ett gram fra Myosotis/Forglemmegei-nektar inneholder over 14.000.000. Har vi en 50:50-blanding av disse to nektartypene, vil mengde pollen derfor ikke korrespondere med mengde nektar.

Dette betyr at man ikke kan gi generelle regler for korrelasjon mellom mengde polleninnhold og botanisk opprinnelse. Altså er det ikke mulig generelt å si at en honning kan defineres som monofloral med en gitt prosent botanisk opprinnelse. Melissopalynologer må ha omfattende kunnskap om ulike plantearters forskjeller, og de må kjenne til ulike plantenes typiske polleninnhold.

For karakterisering av monoflorale honninger, eller sortshonninger, i Italia, har vi etablert krav til et minimum polleninnhold. For eksempel er akasiehonning definert som monofloral om mengde pollenkorn fra akasie er over 15% (av total mengde pollen fra nektargivende arter). For sitrus er grensen 10% (dvs underrepresentert), mens for edelkastanje og eukalyptus er grensen over 90% (altså overrepresentert).

De mange over- eller underrepresenterte pollentypene gjør det vanskelig å bestemme botanisk opprinnelse. Derfor anbefales det at andre karaktertrekk ved honning vurderes parallelt, som sensorisk analyse og fysiokjemiske data.

GEOGRAFISK OPPRINNELSE

Honning inneholder ikke bare pollen fra de vekstene biene trekker på, men også pollen fra andre planter som kommer inn i honningen på andre måter. Biene henter pollen fra flere ulike planter for å tilfredsstille sine behov, om de er nektarproduserende eller ei. Når pollen først er tatt med inn i kuben, kan dette pollenet berike nektaren, dvs sekundær berikelse. Tertiær berikelse skjer under slynging (for eksempel fra tavler som inneholder pollen). Kvartær berikelse kommer med vinden fra pollen produsert av vindpollinerte vekster.

Mange typer pollen ender altså til slutt opp i honning, noe som kan medføre utfordringer når botanisk opprinnelse vurderes. Det motsatte er tilfelle med geografisk opprinnelse. Pollenvariasjon i honning er konsistent med floraen i et spesifikt område, og gjenspeiler blomstrende vekster fra landskapet der den aktuelle honningen ble produsert. Det er derfor mulig å bestemme hvor honning ble høstet.

SENSORISK ANALYSE

Sensorisk analyse er evaluering av et produkt gjennom sansene. Det er viktig å understreke forskjellen mellom sensorisk analyse, og å smake på et produkt. Sensorisk analyse brukes for å finne ut om mat likes, hvem som liker hva, og hvorfor, for å beskrive forskjellen mellom produkter, og for å studere produkters sensoriske profil. Sensorisk analyse er en vitenskap, en definert analytisk metode. Metoden er blitt verifisert av ISO, International Organization for Standardization.

I sensorisk analyse er det mange variabler som kan påvirke resultatet. Derfor er det nødvendig å bruke kyndige sensorer som jobber sammen i et ekspertpanel. Prosedyren må følge beskrevne regler, og statistisk evaluering må anvendes. Sensorisk analyse gir essensiell informasjon som kompletterer andre typer analysemetoder. Kjemisk analyse gir informasjon om et produkts kjemiske sammensetning, dens næringsinnhold, og mulig ernæringsmessige verdi. Fysiokjemiske metoder forteller oss om komposisjon og fysisk karakteristikk. Ingen av de to sistnevnte kan gi informasjon om forbrukeres reaksjoner, til det trengs sensorisk analyse.

Sensorisk analyse er anvendbart til mange formål, som et offentlig kontrollverktøy, i vitenskapelig forskning, teste et produkts kvalitet, gi informasjon forbrukeres preferanser mm. Det er også nyttig for birøktere, fordi det gir ham eller henne verdifull kunnskap til å smakskarakterisere honningen sin, gi honningen riktig merking, og til å veilede forbrukere.

HONNINGVURDERING

I honningvurdering brukes analytiske metoder hovedsakelig av to grunner:

1. Som et objektivt analytisk verktøy
a. For å studere, evaluere og kontrollere botanisk opprinnelse
b. For å vurdere kvalitet (f.eks. gjæring, odør av røyk, metallisk smak)
2. Som et verktøy til å markedsføre honning og øke dens verdi

Monoflorale honninger har ulik sensorisk karakter. For å få et komplett og realistisk sensorisk bilde av honningen, må den ha vært samlet over flere år, et større antall eksemplarer må inngå i studien, og de må komme fra forskjellige områder. Etter et nitidig arbeid, utformes et datakort honningen med sensorisk informasjon. Til kortet tillegges informasjon fra både en fysiokjemisk, og en mikroskopisk analyse.

PRODUKTPRESENTASJON

Ved å trene seg i sensorisk analyse, vil birøktere forbedre presentasjonen av honningen sin. De vil kunne gjenkjenne botanisk opprinnelse på sortshonninger, og bruke korrekt beskrivelse på etiketter. Dette siste er essensielt i Italia, fordi nesten 50% av all honning selges som sortshonning.

Ved å lære seg å kjenne produktet og dets uendelig med variasjoner av duft og smak, kan birøktere vekke nysgjerrighet rundt honningers sensoriske aspekter rettet mot forbrukere, i skoler og på markeder. De lærer seg å tilby et større sortiment av ulike produkter og de lærer seg å forstå kundenes preferanser, og å tilby dem de produkter de etterspør.

Sist, men ikke minst, brukes sensorisk analyse i honningkonkurranser. Konkurranser er et kraftfullt verktøy for å markedsføre honning bredt. Med små kostnader kan mye promotering gjøres, noe som er nøkkelen til salgssuksess. Derfor har honningkonkurranser over tid, båre regionalt og nasjonalt, florert over hele Italia i mange år.

FOR MER INFORMASJON

Man blir ikke en sensorisk analytiker over natten. Det kreves spesiell kompetanse, et fysisk og mentalt talent, sensitivitet, konsentrasjon og god helse. Italia har lange tradisjoner i utdannelse av honningeksperter. For mer info, se her

Les original tekst 2 Gian Luigi Marcazzan 2104 April Bee Farmer Proof – 22-23

Kilde: Unifloral Honey, Gian Luigi Marcazzan, BeeFarmer 10/2020

Teksten er oversatt og moderert av Ragna Ribe Jørgensen, leder av ByBi HonningHub. Godkjent av Marcazzan. Oversetters kommentar: Italienske Gian Luigi Marcazzan er engasjert i CREA, Council for Agricultural Research and Economics. (Bologna, Italia). I denne offentlige etaten jobber han som forsker og teknisk leder for kjemisk og sensorisk analyse på honning. Han er leder i Honey Sensory Group ved IHC, International Honey Commission (Apimondia), og er president for Italian National Register of Experts in the Sensory Analysis. Han er, som vi forstår, sentral på verdens-scenen i saker som dreier seg om sensorikk og honning.

Alle som er nysgjerrig på honning vet at smaksrikdommen er stor. Likevel hører vi folk ofte si «jeg liker ikke honning, det er for søtt». Da serverer jeg en Jordbærtre-honning (Arbutus unedo) og spør, hva sier du nå? Om du har hatt mulighet til å smake denne unike honningen, vet du at dette er en av de mest bitre honninger som finnes.

Store variasjoner på honning finner vi også i farge, aroma og konsistens. Fargen varierer fra nesten sort (f.eks. honningdugg) til svært lys (f.eks. akasie). Kanskje du liker en mild duft (f.eks. kløverhonning), eller setter pris på intense smaker (f.eks. rapshonning). Du kan velge dyp smakskompleksitet (som bokhvetehonning) eller mild og snill (som sitrus). Det finnes en honning for ethverts smaksønske.

Men hvordan kan du være sikker på om honningen du kjøper (eller selger!), virkelig er det etiketten beskriver? Vet birøkteren med sikkerhet hvilke vekster biene har beitet på? Dette er et stort og viktig spørsmål. For å svare, må begrepet monofloral honning defineres.

Europeisk lovgivning (Council Directive 2001/110/EC) fastsetter at produkter som kalles honning “may be supplemented by information referring to the floral or vegetable origin, if the product comes wholly or mainly from the indicated source and possesses the organoleptic, physico-chemical and microscopic characteristics of the source”. Blir disse krav møtt kan en honning kalles monofloral. Om biene beiter på kun, eller hovedsakelig akasie, kan altså produktet kalles akasiehonning. Dette er en honning som har samme karakteristika uavhengig av geografisk opprinnelse eller årgang.

Her i Italia er det et par dusin vekster som produserer nok nektar eller honningdugg til at monofloral honning kan høstes. Flere av disse kan kun produseres enkelte av våre regioner. Og kun et dusin er viktig på verdensmarkedet. I Italia og Spania er 30-50% av honninger som selges monoflorale. I ikke-Europeiske land (foruten New Zealand med deres Manukahonning) selges monofloral honning i mye mindre omfang. (I Norge han vi kun røsslyng-honning som en stabil monofloral salgsvare).

Som oftest er det vanskelig for birøktere å vite hvilke planter biene har beitet på. Enkelte skriver likevel sin favorittvekst på etiketten. Det er ikke uvanlig å finne honninger med etiketter som viser samme monoflorale honning i hyllene, på tross av at de ser svært ulike ut.

KARAKTERISERING AV HONNING

Vi vet at sensorisk karakter varierer meget mellom ulike honninger. Og vi vet at disse karaktertrekkene er relativt stabile over tid og sted. Farge er et av disse karaktertrekkene.Sensorisk karakterisering av honning er viktig både i markedsføring og for å gi produktet verdiøkning, Forbrukere er villige til å bruke mer penger om produktet tilfredsstiller deres forventninger.

Eu-reglementet setter dessverre kun fysiokjemiske krav, og spesifiserer ikke smaksvariasjoner. I Italia har vi derimot brukt mye tid på å utarbeide monoflorale honning-kort. Landbruksmyndighetene her begynte arbeidet allerede på 1970-tallet, da den første EU-lovgivingen rundt honning ble utarbeidet. Siden det har vi utarbeidet 18 honning-kort og de fortsetter med mer sjeldne monoflorale honninger. Disse benevner vi «rare» eller «uvanlige». Honning-kortene er publisert i Apidologie, og beskriver honningenes botaniske opprinnelse, generelt om vekstene, geografisk spredning, viktigheten for honningproduksjon, generelle karaktertrekk ved honningen, samt sensorisk, kjemisk og mikroskopisk definering.

Honningkortene utarbeides med stor nøyaktighet. Alle naturlige variasjoner inkludert. Mange honningprøver fra flere ulike områder analyseres over 3-5 år. Fremdeles brukes meget tidkrevende analytiske, men arbeid med å få etablert raskere og billigere metoder er i prosess. Endel forfalskningsmetoder er så utspekulerte at de ikke kan gjennomskues ved dagens metoder. Å forfalske monoflorale honninger blir meget vanskelig, når disse har en slik nøye definering som i honningkortene.

Til sist vil jeg gjerne fortelle om noe jeg er meget stolt av. Dette er mitt sentrale arbeidsområde – en utdannelse i sensorisk vurdering av honning. Jeg. overbevist om at alle som driver med honning bør kurse seg i honningvurdering. Her gir vi deltakere omfattende informasjon for å forstå honning og dennes kvaliteter.

Sensorisk analyse i Italia i dag er fundamental i evaluering av honning. Det er den viktigste og raskeste analysemåten, det er nyttig i kvalitetskontroll rettet mot botanisk opprinnelse av monoflorale, slik avsløres defekter som gjæring og fremmed lukt raskt og rimelig.

For mer informasjon om våre kurs og utdannelse i honningsmaking: se her

Les original tekst 1 Gian Luigi Marcazzan 2010 Bee Farmer – Oct 2020

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, prosjektleder for ByBi HonningHub

For et eventyr det er når slyngerommet fylles av lukten fra varm voks og søt honning, et duftvitne om bienes fråtsing i landskapets velsmakende nektarflyt. Vi åpner kranen, årets gylne honning siver ut, vi smaker, munnen fylles av en varm og sødmefull gave – da er livet godt.

Så siles honningen opp i tappedunken. Da skjerper jeg meg, og henter frem sensorikk-skjemaet. Jeg lukker øynene og trekker aromaen langsomt inn. Full oppmerksomhet. Jeg følger skjemaet, og noterer ned. Dette er starten på min sensoriske vurdering.

Luktesans er essensielt for de fleste dyr i verden. Inkludert oss mennesker, selv om vi ikke vier den mye oppmerksomhet. Duft er direkte knyttet til hjernen og gir derfor sterke minner. For biene er det livsviktig. Deres verden er en duftverden. Blomstene investerte i farge, først en hvit magnolialignende blomst, så all verdens former. Og så duft. Og duft rekker langt, biene lukter lyngen før de ser den. Antenner er neser, rundt 300 000 sensorer.

SENSORISK VURDERING

Sensorikk kan man kanskje tro er en liten kosestund. Men dette er hardt arbeid. I matindustrien sitter smaksekspertene i egne avlukker, med hvite nøytrale vegger og emballasjen er ensartet – ingen ting skal forstyrre. Når jeg foretar mine honning-vurderinger er jeg alene, telefon slått av, ingen fremmede lukter.

Det akademiske faget sensorisk analyse ble formulert på 1960-tallet av professor Pangborn ved Davis, Univ. of California. Hun bygget disiplinen med objektive prinsipper tilpasset menneskets sanser. Pangborn utviklet evalueringsmetoder med eksperimentell design, smakspanel, standard protokoller og statistisk evaluering. Hennes struktur er nå brukt verden over, og er også stadfestet gjennom ISO. Annethvert år arrangeres det en stor konferanse i hennes navn, The Pangborn Sensory Science Symposium. Den tredje ble forøvrig arranger i Norge.

Det var Italienerne som først anvendte sensorisk analyse på honning på 70-tallet. Italienerne utviklet en tre-trinns utdannelse, og har tilbudt denne siden 1979, førøvrig den eneste utdannelsen til ekspertnivå i verden, Det første nivået i utdannelsen handler om egentrening. Dette er ikke en strikt sensorisk analyse, vi kan heller kalle det en sensorisk vurdering, enklere, men likevel en disiplinert trening. I denne artikkelen ønsker jeg å presentere en sensorisk prosedyre, inspirert av italienerne. Målet er å hjelpe oss birøktere til økt sensoriske kyndighet, for derved å kunne beskrive vår honning sanselig og fristende.

For noen er dette elementært. De har allerede gjort jobben, kanskje vært bevisst duft og smak allerede fra barnsben av. For oss andre – å trene opp lukt og smak går fint. Alle kan, om ikke bli eksperter, så få stor glede av et årvåkent smaksapparat. Begynn nå, lukt på alt du kommer over – blomster, sokker, lukt på alt du skal spise. Lukt på Birøktern du holder i hånden. Forsøk så å definere duften med ord, ofte svært vanskelig, men det blir lettere etter hvert.

AROMATISKE FORBINDELSER

Det finnes flere hundre aromaemner i honning. Det er disse som gir grunnlaget for honningenes sensoriske profil. Aromaemnene er flyktige kjemiske forbindelser som fanges opp av nesen. Emnene frigjøres lettest ved varme, så sett honningene i romtemperatur fra dagen før vurderingen (eller kanskje en times tid på badet?). I munnhulen fanges de fem basis-smakene opp – salt, søtt, syrlig, bittert og umami. Rene basissmaker kjenner vi sjelden, fordi aromaemnene fortsetter alltid videre fra munnen, følger luftveien og påvirker duftreseptorene i nesen.

Sanseinntrykket gjennom munnen (og så opp til nesen altså), er derfor ofte mer komplekst enn bare lukt. Vi mangler et ord for duft/smak samlet, på engelsk heter det flavour. Flavour er en kompleks sans som gir informasjon om de fem basissmakene, kombinert med aromaemnene. Gjerne også med et sensorisk inntrykk som varer lenge, og som kan endre seg gjennom tidsbildet sanseinntrykket varer.

Inspirert av italienerne presenterer jeg her en prosedyre for sensorisk vurdering. Målet er å hjelpe birøktere til økt sensorisk kyndighet, for derved å kunne beskrive honning sanselig og fristende. Og å invitere folk generelt inn i honningens sanselige eventyr.

For noen er dette elementært. De har allerede gjort jobben, kanskje vært bevisst duft og smak allerede fra barnsben av. For oss andre – alle kan trene seg opp, om ikke til ekspertnivå, så få stor glede av et årvåkent smaksapparat. Begynn nå, lukt på alt du kommer over – blomster, tannpastaen, lukt på alt du skal spise. Forsøk så å definere duften med ord, ofte svært vanskelig, men det blir lettere etter hvert.

SENSORISK SKJEMA

I vurderingen skiller vi mellom aroma og smak/aroma (flavour). Både fordi nese og munn består av ulike sansereseptorer, og fordi flere honninger gir svært ulik aroma og smak. Installer deg til så du er så uforstyrret som mulig. Rommet må være luktfritt. Lukk øynene, synet er en sterk sans som forstyrrer fokuset lett. Smaksskje av metall (ikke sølv) anbefales. Velg to-tre honninger samtidig så du kan sammenligne.

Sensorisk skjema side 1 (forenklet skjema)

Dekk gjerne honningglasset til slik at fargen skjules, lukk øynene, trekk duften langsomt inn. Førsteinntrykket er særlig viktig. For luktesansen, som eneste sans, har direkte kontakt med minnesenteret i hjernen, der følelser vekkes som sterkest. Førsteinntrykket er en duftmarkør som hjelper deg til å gjenkjenne aktuell honning og lignende aromaer senere. Dette er personlig. Det kan være alle typer minner, slikt som vedstabelen til bestefar fra barndommens sommerferier.

Så vurderer du intensiteten i duften, fra mild til intens. Og lengden; om duften vedvarer kort eller lenge i nesen. Dette er konstanter i den aktuelle honningen, og er indikatorer i gjenkjennelse. Så konsistens og farge.

Sensorisk skjema side 2 (forenklet skjema)

Aromaemnene bygger opp sansebildet i ulike aromakomplekser , for eksempel: sødme, fruktig/syrlig, floral, treaktig, krydret, animalsk. Det er utviklet ulike aromahjul hvor dere vil finne igjen disse begrepene, Aromahjul. Bruker du hjulet så se på det som inspirasjon, ikke som fasit, for betydningen vil variere fra person til person. Smak på honningen, begynn øverst, med sødme. Noter intensitet og karakter (se «tips»).

Dette er allerede en super sensorisk trening og du kan si deg fornøyd. Du kan også gå videre å prøve deg på en definering av karakteren. Sødme: kan du gjenkjenne type sødme? Karamell, fudge, kandis, mørk sjokolade, melasse eller malt? Eller treaktig: bark, eik, røkelse? Kvae eller propolis? Tørt krydder som muskat eller kanel? Avslutt din sensoriske vurdering med å notere ned intensitet på flavour, vurder ettersmak, og konsistens (flytende, kremet, grovkornet, finkornet), og merk av din fargevurdering på fargeskalaen.

Tilgjengelig pdf Honning fargeguide

Les hva Gian Luigi Marcazzan, i teten for sensorisk innovasjon på honning i verden! sier om sortshonning

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, prosjektleder for ByBi HonningHub
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

Det finnes nå 286 honningeksperter i Italia, spredt utover hele landet. Disse har gått gjennom en offentlig godkjent utdannelse, og er registrert hos CREA, de Italienske landbruksmyndigheter.

Ekspertene jobber med profesjonalisering av birøktere, kursing av fagfolk innen gastronomi og sensorikk, samt opplysning rettet mot forhandlere og forbrukere. Systemet rundt honning beskrives som like godt utviklet som for ost og vin, olivenolje og skinke.

I verden for øvrig er formell strukturering rundt honning fragmentert. Birøktere anses ofte som annenrangs bønder, og honning ikke en like viktig vare som melk, korn og kjøtt. I et historisk perspektiv er dette forunderlig. For honning har i tusener av år vært høyt skattet og elsket. Da urfolk – med sin jeger- og sankerdiett basert på kjøtt, røtter og vekster – for over 8000 år siden fant honning, må ha trodd de oppdaget et gudommelig stoff. De skattet honning så mye at de hugget honningsanking inn i grotteveggene sine. Lignende beæring av honning finner vi på tusenvis av år gamle steintavler i India, og på helleristninger i Sør-Afrika. De risikerte livet i bratte klippevegger og høye tretopper. Honning er blitt ofret som gudegave, brukt som et verdifullt byttemiddel, fulgt faraoer over til dødsriket, og konservert avdøde konger. Bier har blitt preget på antikke mynter, og dyrket som guder. I gamle Egypt fantes det birøktere som fraktet bifolk i leirrør opp og ned Nilen på ulike trekk.

Rundt 500 f.kr. fant India sødme i sukkerrør, og en tøff industri var på vei. Sukkerrør ble importert til nord- og Sør-Amerika, fulgt av afrikanske slaver og en produksjon som farget sukkeret rødt av blod. På 1800-tallet ble det oppdaget at sukkerbeter kan lages sukker av. Sukkerbeter er røtter som kan vokse i kaldere strøk, som fx Danmarks danesukker er baser på. Utover 1800-tallet ble sukker raffinert og det billige hvite gullet skjøv honningen bakerst i skapet. Nå finner vi honning mest som sødme i te-koppen, hvor dens levende virkestoffer forsvinner og smaksrikdommen skjules. 300 g pp honning bruker vi i Norge årlig, mot 24 kg sukker.

HONNINGSTANDARDEN

Verdens birøkt har et felles organ i Apimondia (1897). Dette er en føderasjon av mange av verdens land, hvorav flere er aktive i ulike arbeidsgrupper. Apimondia skal samkjøre forskning, jobbe politisk, og bistå til økonomisk trygghet innen røkternæringen. Det store samlingspunktet er Apimondia-konferansen, som arrangeres annethvert år.

Det tok 100 år før Apimondia i 1990 så nødvendigheten av å opprette en egen honninggruppe, International Honey Commission. IHC skal jobbe med å sikre honning som et solid landbruksprodukt. Kommisjonens første oppgave var å utvikle en standard for honningkvalitet. Alt tidligere arbeid ble gjennomgått, og standarden ble publisert i Apidologie i 1997. Dette er basis for oppdatering av honningstandarden i Codex/FAO og i EUs honningdirektiv – som vår honningforskrift baseres på. Standarden beskriver faktorer som lar seg måle med instrumenter, som enzymaktivitet, HMF-nivå, vanninnhold, sukkertyper og Ph-verdier. Honning er et beskyttet begrep, og om standarden ikke overholdes, kan benevnelsen honning ikke brukes.

CODEX definerer honning: Honey is the natural sweet substance produced by honey bees from the nectar of plants or from secretions of living parts of plants or excretions of plant sucking insects on the living parts of plants, which the bees collect, transform by combining with specific substances of their own, deposit.

HONNING – VELSMAKENDE OG VARIERT

Honningstandarden er ikke noe vi mennesker har funnet opp. Dette er bienes standard, bienes krav til honningen sin. Kriteriene er noe vi birøktere kjenner godt til, og noe vi etterstreber å ivareta så opprinnelig og uendret som mulig i vår honningbehandling.

Standarden beskriver imidlertid tørre tall og fakta. Honning har potensialer langt utover dette. Honning består av flere hundre ulike aromaemner som gir en enorm smaksvariasjon. For å kunne glede oss over honningens kulinariske verdier, er det ikke instrumenter, men sanser som må til. Og det er her italienernes unike ekspertise ligger. Verden trengte de italienske velutviklete ganer for å åpne for honningens sanselige mangfold.

SENSORIKK

Med en raskt økende verdenshandel utover 1900-tallet, ble det behov for kvalitetssikring. Teknikker for å smaksevaluere kaffe, te, vin og smør, fisk og kjøtt mv vokste frem. Slike kvalitative vurderinger hadde i disse tidlige dager ingen formelle rammer, og var avhengig av subjektive vurderinger av smakseksperter. Gradvis utviklet praksisen seg til en disiplin kalt sensorisk analyse, med smakspaneler, protokoller og objektive strukturer. Det var italienerne som brakte honningsmaking inn i formelle rammer, og med fininnstilte ganer og kloke strategiske hjerner, bygget de opp den nevnte ekspertlisten L’Albo Nazionale degli Esperti in Analisi Sensoriale del Miele, ALBO for kort. IHC er senere blitt oppdatert med en egen avdeling for honningens sensoriske kvaliteter, og her sitter selvfølgelig Italia – ved honningekspert Gian Luigi Marcazzan – ved roret.

Italias matkultur er del av landets identitet og er i særdeles grad lokalt forankret. Hver region har sine oppskrifter laget med stor kjærlighet til lokale råvarer. De har dyp lidenskap for sitt terroir, for landskapets forutsetninger med årlige klimatiske variasjoner. Når italienerne tok tak i honningen, var det naturlig for dem å jobbe med de ulike lokale beitevariasjonene. Sentralt i ekspertenes arbeid ble derfor å definere sensoriske profiler på sortshonninger. Pr dd er 22 varianter definert i denne referanse-databasen, som fx akasie, edelkastanje og solsikke, lavendel og timian. Smaksbildet på de ulike sortshonningene er såpass stabil at beskrivelsen er globalt gyldig. IHC har fulgt opp med å utvide datakortene med pollenanalyse og fysiokjemisk analyse, pr dd har 15 sortshonninger fått definisjon. Italienerne forsto viktigheten av å heve kompetansen rundt honning og etablerte tidlig en utdannelse, med første kull ut i 1979. Marcazzan leder utdannelsen.

OPPRINNELSESLAND OG MERKING

Det følger at det er meningsløst for italienerne å ikke merke honningglasset med land honningen er produsert, og gjerne også landsby. Derfor kreves det at alle opprinnelsesland noteres på importhonninger. Dette kreves også i Kroatia, Hellas og Kypros. Dette gir sporbarhet som forebygger honningforfalskning, og også motiverer også birøktere til å legge inn ekstra innsats i sin birøkt. I de øvrige land, som i Norge, er det tillatt å merke importhonninger med generelle beskrivelser, som «blanding av honninger fra EU og land utenfor EU». IHC anbefaler på det sterkeste at merkeregler følger italienske krav, særlig fordi markedet flommes over av forfalsket honning.

HONNING – ET «FREMRAGENDE PRODUKT»

Italia er et land med lange mattradisjoner. De kjenner sitt jordmonn og vet hvor viktig klima og varmevariasjon. Med stor kjærlighet til sine råvarer gir de dem hedersplass på sine kjøkken, og lager retter med ofte unik adresse. Italia er kjent for et stort regionalt mangfold som serveres. Balsamiko Emilia Romagna, San Marzano tomater fra Campania, Pecorino Toscano fra Toscana, Ricotta Romana fra Lazio, Bitto fra Lombardy der kuene beitende i kalde fjellstrøk. Disse er alle D.O.P.-registrerte, dvs «fremragende» matvareprodukter, lokalt dyrket og pakket, med beskyttet opprinnelsessted. Olivenolje har fleste D.O.P.-registreringer. Nå har honning fått sine to første D.O.P.sertifikat – en kastanjehonning og en akasiehonning, begge produsert i Lunigiana. Italienerne gir seg ikke – bravo!

RINGVIRKNINGER

Italia har gått foran og gjort et imponerende arbeid med å styrke honningproduksjon som en solid og innovativ næring. IHC følger opp, med en rekke andre land i kjølevannet. Jeg deltok på utdannelsen ved ALBO i 2019, og der deltok folk fra ti ulike land, fra Korea til Australia, Hellas og Canada. ByBi HonningHub bidrar i et svenskt EU-finansiert prosjekt hvor vi har sendt inn 70 NM-honninger fra 2020 – et kartotek over Skandinaviske honninger skal bygges opp. Vi jobber også med å definere norske sortshonninger. En stor innsats verden over er altså i gang for å hjelpe honningen ut av syltetøyhyllene og over i delikatessediskene – der den hører hjemme.

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, prosjektleder for ByBi HonningHub, 2021
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

Billig juksehonning flommer verdensmarkedet. Så lukrativ er svindelen at honning faktisk er et av de mest forfalskede produkter som finnes. Skyhøye tredjedelen som selges er forfalsket. Og det er umulig å avsløre! Vi må dermed forvente at også 1:3 av importhonning i norske hyller er falsk.

Ulike former for juksehonning har presset prisene drastisk i Europa, snitt utpris er 1,24 euro/kg (2019). Med produksjonskostnader på snitt 3,90 euro/kg, går regnestykket ikke opp, røkternes lommer tømmes og bigårder avsluttes. «. . . beekeepers are endangered species» står det I dokumentet Statement on fraud fra Apimondia.

I Norge er prisene fremdeles gode – svært gode! Snitt importhonning er 200,-/kg, norsk 250,-/kg. Men vi lever ikke isolert, og det antas at priser også her vil falle. Dette angår oss alle, også oss hobbyrøktere. Næringsrøktere forstår alvoret, og det er de som holder liv i røkteryrket. Forsvinner de, vil offentlig støtte som fx produksjonstilskudd og sukkeravgiftrefusjon bli borte, næringsgrunnlaget til utstyrsforselgere forsvinner, avl av bifolk og dronninger reduseres, birøktere forsvinner, bier forsvinner, og dermed tap av pollinering og matsikkerhet, av biomangfold og en frodig natur.

Jeg hørte landbruksingeniør Etienne Bruneau på webinar i Danmarks Biavlerforening i mars 2021. Her forteller Bruneau om europeiske birøktere som taper i konkurransen mot de lave juksehonning-prisene. Røkternes inntekter stuper. Det fryktes en reduksjon i Europa på over 40% bifolk i årene fremover, fra 16,5 til under 10 mill., forteller han. Bruneau er President of Technology and Quality Commission i Apimondia. Han jobber med honningkvalitet og forfalskning for EUs landbruksmyndigheter Copa-Cogeca, samt i BeeLife. Bruneau er som vi forstår en av de fremste eksperter på honningforfalskning.

«. . . beekeepers are endangered species», Statement on fraud, Apimondia

JUKS, ANALYSER OG AVSLØRING

De vanligste former for honningforfalskning er feilmerking, tilførsel av sukkersirup, og høsting av umoden honning (altså nektar som ettertørkes og «modnes» i store fabrikklokaler med high tec utstyr). Svindlernes juksemetoder blir stadig mer avansert, og utvikles i et kappløp med avslørings-programmer. Nå er sirupen laboratorieutviklet, skreddersydd til ulike honningers sukkertyper. Likeså med pollen.

Analyseprogrammer blir også stadig mer avanserte, med LC-HRMS som sist ut. Selv om denne er meget sensitiv og kan avdekke en rekke aspekter ved forfalsket honning, butter avsløringen i en stor utfordring. Nemlig at resultater må sjekkes opp mot en fasit, dvs en databank over alle verdens honninger. En slik bank er påbegynt. Å komme i mål er, om ikke umulig, så langt frem i tid. Å avsløre svindlerne er i praksis umulig, hevder Bruneau.

SPORBARHET

Forfalskningen har stort fokus verden over og det jobbes iherdig med å finne løsninger. Analyseprogrammer er viktig. Arbeidet med å bygge opp en database over honninger må fortsette. Det er viktig ar denne honningen er produsert av birøktere som følger god praksis for sukkerfôring og oppvarming av honning – her må vi norske birøktere også bli mye mer nøye. Bruneau påpeker også viktigheten av å bruke mer konvensjonelle metoder som pollenanalyse og sensorisk beskrivelse. Apimondia understreker å bygge opp kunnskap blant birøktere, forselgere og forbrukere. Parallelt er det avgjørende, understreker Bruneau, å etablere retningslinjer for sporbarhet. Merking av alle opprinnelsesland må bli påkrevet.

TID FOR NORSK HONNING

Forbrukeren kan ha tillitt til norsk honning. Vi norske birøktere setter vår ære i å frembringe et rent, ekte og ærlig produkt. Vi er forsiktig med sukkerfôring i trekkfattige perioder, vi sjekker for riktig vanninnhold og i vår røkt hegner vi om bienes velferd og helse. I bienes beiteområder er det lite giftstoffer. Honningcentralen, den største (ene)-leverandør av honning på det norske marked, tester rutinemessig for plantevernmidler. Svært få funn gjøres og plantevernmidler sees ikke som et problem i honning. Også i byer beiter biene i ren natur. Kommunale grøntsoneforvaltere anbefaler miljøvennlig bekjempelse av ugress og i Oslo anvendes ikke plantevernmidler i offentlige parker. ByBi har testet Oslo-honning for byrelaterte giftstoffer som PAB og tungmetaller og funnet, selv ved Alnasenteret, ikke-detektbare nivåer. Vi kan derfor konstatere at norsk honning er topp kvalitet.

Siden ærlig importhonning er umulig å garantere, er tiden moden for å fokusere lokalt. Moden til å sette krefter inn på å hjelpe norsk honning å vinne terreng i norske hyller. Under halvparten av all honningen som selges i Norge er faktisk produsert her, et sørgelig faktum. I Norge er tilliten til norsk honning høy, her er kjøpekraften stor, priser romslige, og engasjement for lokalt øker. Dessuten bruker nordmenn knappe 300 gram i året, i Sverige brukes nesten fire ganger så mye. Potensialet er altså stort.

Strategi: Merkeregler må endres til å inkludere alle opprinnelsesland, og informasjon må  spres om at honning og røkternæringen trues. Vi birøktere må bli nøye med god røkterpraksis og klok sukkerfôring. Vi må bli flinke til riktig og presis merking, unngå de tillitsødeleggende fy-ordene (rå, ren, ekte, naturlig, organisk), sette Fra Norge stort på glasset, og gjerne litt historikk om bigården, deg selv, blomstene og biene. Heia norsk honning!

 

ByBi HonningHub hadde en spennende reise i 2020 med arrangering av NM i Honning. Vi er stolte av den store iveren, 136 birøktere deltok med hele 206 honninger – Danmark var stolte av sin rekord på 47 honninger, Sverige arrangerer ikke mesterskap. Dette viser at norske birøktere er stolte av honningen sin, og ønsker å utforske dens potensialer.

Vi har stor tro på at et NM i Honning er et godt verktøy til mobilisering og kunnskapsheving av birøktere, og til å øke forbrukeres interesse for honning. Jobben som kreves av arrangementskomiteen er imidlertid svært omfattende. Vår innsats var i fjor til stor del basert på frivillighet, noe vi ikke har anledning til fremover. HonningHub har innledet et samarbeid med Bergenske og Sotra Birøkterlag ved leder Vegard Helland og birøkterkonferansen Vossamøtet. Vi ønsker å forankre NM i Honning i hele Norge ved å mobilisere alle landets lokallag til engasjement. Vi ønsker at NM skal være et nasjonalt samarbeid slik at hele røkter-Norge er med å forsterke stolthet over bienes fabelaktige produkt og røkternes og bienes flittige innsats. Med et NM i Honning 2021 som målsetning, har Vegard tatt kontakt med alle lokallag og fylkeslag i Norge med forespørsel om innsats. Her åpnet vi for både deltakelse i arrangering, et økonomisk bidrag av fritt beløp, eller kun en applaus. Vi takker alle svarene vi fikk. Vegard tok også på seg ansvaret om å søke midler til arrangering av NM i år. Vi har dessverre ikke fått inn nok midler for å gjennomføre NM 2021. Men vi har mange tanker om gjennomføring til neste år, dere vil bli informert. Vi arrangerer en fritt ord NM-samling under Vossamøtet 22-24 oktober 2021 – håper vi sees der! Vi gleder oss til å smake på deres honninger i 2022. God sesong fra Vegard og HonningHub ved Synne, Anastasiya og Ragna

Tekst: Av Ragna R Jørgensen, prosjektleder for ByBi HonningHub. 2021
Design: Synne Hemsen Berg, ByBi merkevareleder

Kun den nektaren som biene lager – høstet, modnet, tørket og forseglet av dem – er honning. All honning er derfor ren og ekte, naturlig og organisk.

I vår stolthet over egen honning, finnes det ingen grenser for våre superlativer. Å promotere vår honning som ren og ekte høres uskyldig ut, men det er det ikke. For det impliserer at det finnes uren og uekte honning. Slikt undergraver tilliten til dette vidunderlige naturens elixir, resultat av bienes ærlige flittige arbeid.

Noe ingen er tjent med!

Benevnelsen honning er en beskyttet tittel, definert i Honningforskriften: «Honning er det produktet som Apis mellifera-bier framstiller av plantenektar eller honningdugg fra levende plantedeler. Denne suges opp av biene, som omdanner den ved å blande den med sine egne spesielle stoffer. Biene deponerer, og lar honningen modne i bikubens honningtavler». Denne definisjonen følger internasjonal standard i Codex, FAO.

DVS: Kun bienes honning kan kalles honning! Honning som er behandlet utover vår vanlige etterbehandling (slynging, siling, røring og tapping), eller tilsatt andre næringsstoffer, kan ikke kalles honning.

Mange friske, harmløse buzz-ord brukes – som «den råeste» og «fra frittflyvende bier». Men andre er direkte skadelige – dette gjelder begrepene ren, ekte, naturlig og organisk – altså fy-ordene. Skriv heller tydelig at honningen din er norsk, gjerne hvor bigården ligger, hvilket landskap biene dine beiter i og litt om deg – det fremmer honning og selger godt.

RAW & PROCESSED

IHC, International Honey Commission, er en arbeidsgruppe under Apimondia, verdens birøkter-organisasjon. IHC har hatt et arbeid de siste årene for å synliggjøre forskjellen mellom flytende og rørt honning. Begrepene de har valgt er raw og processed.

Mulig disse begrepene ikke er de beste? Raw honey … finnes det urå honning? Og processed honey høres temmelig industrielt og hig tec ut. Vil disse gi god opplysning til kunder som ønsker ærlig honning? Jeg er redd for at disse vil skape flere spørsmål og mer forvirring.

BIRØKTERE PÅ BARRIKADENE

En begrepsrydding er til alles nytte og gjør ære på bienes flittige arbeid. Særlig er stor-forhandlere viktige. Vi finner i dag undergravende fy-ord flere steder i deres kommunikasjon på nettsider og etiketter. Disse når ut til et stort publikum og skaper mye forvirring hos kunder (og mulig fare for endel aggresjon blant birøktere). Det er viktig at disse går foran som et godt forbilde. Vi ser at HC har kuttet ut ekte, bruker norsk istedenfor, og kommuniserer hvorfor – et viktig skritt i riktig retning. Neste på listen i HCs kommunikasjon er begrepet naturlig. Dette bruker de, til en mulig kortsiktig gevinst, men sager sakte men sikkert av grenen de sitter på sammen med oss alle.

Flere i kostholds- og sunnhetsmiljøet bruker også fy-ordene. Dessverre! For disse har ofte stor troverdighet og gir dårlige signaler som ødelegger for vårt fabelaktige råstoff. Antakelig mer i uvisshet enn av uvilje.

Jeg vil oppfordre alle birøktere til dugnad. Det er vi som er ekspertene. Det er vi som har den største troverdighet. Vi må erverve oss tilstrekkelig med kunnskap og stige opp på barrikadene. Bli synlige, bruke SOME, skape debatt. Bruk dugnadsånd og ikke pekefinger – i denne kampen er alle vinnere (eller tapere). Luk ut fy-ord. Honning er eksklusivt og deilig og fortjener vår innsats for å beskyttes.

TULLEORD

Det er unødvendig å omtale tulle-ord som kaldslynget og kaldpresset. Alle birøktere vet jo at honning + voks + varme er umulig. Har du renset lysestaken i vasken med varmt vann? Tett sluk . . . og tett slynge. Å skrive kaldslynget på etiketten avslører inkompetanse.

Svermer ser skumle ut, men er harmløse. De har magen full av niste, dvs honning, nok for tre døgn, og forlatt sitt hjem på leting etter et nytt sted å bo. Dette er deres naturlige måte å formere seg på. Med seg i svermen har de dronningen. Kun hun har egg som sørger for svermens fremtid. Så svermen er først og fremst opptatt av å beskytte dronningen. Hold litt avstand og ta kontakt med en av oss i ByBi swarmtroopers.

Svermfangergruppen stiller opp frivillig, ofte på litt umulige tidspunkter siden svermer skjer plutselig og uforutsigbart. Vi gjør så godt vi kan for å hente inn svermen og gi den ny adresse hos oss.

Svermer er hver enkelt røkters ansvar. Er du en Oslorøkter som ikke kan hente svermen din, så stiller vi opp. Vi gir svermen et nytt hjem hos oss.

SMERMFANGERE I OSLO

Nina Gudmestad / 996 02 014

Carl Dons/Mobil 414 48 488

Even Frøen/909 90 860

Nanna Melland / Mobil 481 83 595

Kristoffer Nyhus / Mobil 920 35 044

Mathias Svoren / Mobil 994 67 680

Johanne Melø / Mobil 908 78 900

Victoria Stemland / Mobil 924 41 922

Ragna Ribe Jørgensen / Mobil 418 06 477

      

Tora Frogner-Økland kombinerer sin kyndighet som birøkter og som biolog og gir oss en solid forståelse av bakgrunnen for debatten.

 

I Norge bruker vi årlig kun 300 gram honning pp – svinnende lite i verdenssammenheng – , og oftest kun som søtningsmiddel i teen. Å sidestille sukker og honning er imidlertid som å sidestille saft og champagne. For honning har like stor smaksrikdom som vin og er et spennende krydder i grytene – lær om honningens kulinariske sider her.

I ByBi HonningHub ønsker vi å øke honningproduktets status gjennom kunnskapsspredning, arrangering av smaksaftener og matkurs, og gjennom informasjon rettet mot fagfolk som birøktere og honningprodusenter, kokker, sommelierer og restauratører. 

Å bruke honning mest for dens sødme har åpnet for en omfattende honningforfalskning verden over, hvor billig nærings-og smaksfattig sukkerlake blandes med honningen. Honning er faktisk et av de mest forfalskede produkter på verdensbasis. Dette utgjør en stor trussel mot tilliten til produktet, honningforbruket verden over minker, birøkternes inntekt faller og de avslutter sin virksomhet, og bienes pollinering av landskapet reduseres. Vi jobber med analyseprogrammer og kvalitetsmerking for honning for lett å skille et ekte fra et uekte produkt. 

Norsk honning er imidlertid av ypperste kvalitet. Norske birøktere setter sin ære i å frembringe et rent, ekte og ærlig produkt som fortjener stolt plassering i hyller og rundhåndet bruk på kjøkkenet. Gjennom ByBi HonningHub ønsker vi å bidra til en solid og produktiv røkternæring, og til et blomsterrikt, fargesprakende og velduftende biologisk mangfold i det norske landskap gjennom bienes pollinering. Mye informasjon finner du i våre ulike artikler.

Kontaktperson: ByBis faglige leder Kontaktperson er Ragna Ribe Jørgensen, utdannet i sensorikk og honning ved italienske Albo Nazionale degli Esperti in Analisi Sensorale del Miele. #honningerikkebarehonning

LES MER HER!

Tekst og foto: Ragna R Jørgensen, honningsensoriker, leder av ByBi Honning

Kurs i honning og sensorikk 2023

RETT FRA NATUREN

Honningforskriften sier: «Honning er det produktet som Apis mellifera-bier framstiller av plantenektar eller honningdugg fra levende plantedeler. Denne suges opp av biene, som omdanner den ved å blande den med sine egne spesielle stoffer. Biene deponerer, og lar honningen modne i bikubens honningtavler». Forskriften følger internasjonal standard gjennom Codex alimentarius. Honning er altså et rent naturprodukt, fiks ferdig etter at biene har gjort jobben sin. Denne opprinnelige kvaliteten søker vi birøktere å bevare så mye som mulig i vår honningbehandling.

Honningers smak og aroma omtales ikke i forskriften. Dette er heller ikke i fokus i de fleste honningbedømmingsskjemaer. Noe nevnes, som intensitet på smaksopplevelsen, men her er det en jobb å gjøre. For honning har en enorm smaksrikdom og er et spennende kulinarisk krydder i grytene. Honning er et gourmetprodukt som fortjener en stolt plassering i delikatessedisker og en rundhåndet bruk på kjøkkenet.

HONNING OG SENSORIKK

Honning består hovedsakelig av vann (ca 18%) og ulike sukkerarter (ca 80%). Sukkeret gir honning en smaksvariasjon i sødme fra svakt til overveldende. Honning inneholder også syrer, som melkesyre, sitronsyre og glukonsyre. Dette gjør honning også syrlig, igjen med variasjon fra et mildt sursøtt preg til en syrlighet som minner om sitrusfrukt og grønne epler.

De siste få prosentene i honningen gir biene nødvendige næringsstoffer av mineraler, vitaminer og proteiner. I tillegg er det identifisert flere hundre flyktige organiske forbindelser. Dette er aromatiske emner som gir stor variasjon av smak og duft i honning. Sammensetningen av aromaemnene er spesifikk for ulike honninger og er vesentlig i honningers sensoriske karakter, deres gjenkjennbare aromasignatur. Noen honninger har en karakteristisk og intens smak, andre mer subtile. Noen er overraskende bitre, andre har rikt krydrete toner som minner om jul og asiareiser. Det finnes duft av skog og trevirke, bark, kvae og mold. Av høy, hesje og tørt gress. Florale toner som i blomsterenger og rosehager. Det kan oppdages mystiske stramme animalske aromaer som fra protein, blod og stall, ja selv fra sure sokker og kattetiss. Eller også fra lakris, nøtter, kaffe, champignon, brent karamell, fudge og butterscotch, malt og melasse. Vi kan til og med finne preg av umami og salt, men da må vi lete litt. Kompleksiteten av aromaemner i honning er så stor at få honninger korresponderer med blomsterkildens duft, honning fra lavendel og fra appelsinblomster er noen få unntak.

LANDSSKAP OG KLIMA

Den nesten uendelige smaksvariasjonen vi finner i honning stammer hovedsakelig fra trekkplantene der biene beiter. Plantesaftens (nektar og honningdugg) flyt og sammensetning preges av jordsmonnet, av vær, solinnfall, temperatur og klima. Naturen bestemmer når sevjen skal stige, hva som blomstrer hvor og når, nektarflyt gjennom sesongen, og også nektarens søthet, aroma, dens viskositet og generelle sammensetning. Landskap og klima er dermed også basis for honningers sensoriske karakter.

Terroir kaller franskmenn disse naturgitte betingelsene. Terroir er et velkjent begrep innen druedyrking og vinproduksjon. Begrepet har noe fornemt over seg. Vinbøndene er meget stolt av sitt terroir og bruker mange ord på å beskrive dets kvaliteter. Her har vi honningbønder noe å lære. For også honning er tett knyttet til sitt terroir. Jo mer vi lærer landskap og vegetasjon rundt våre bigårder å kjenne, jo flere honninger kan vi planlegge å høste ut.

VANLIGE NORSKE HONNINGER

I Norge er vi vant til honninghøsting to ganger i sesongen. Sommerhonning høstes etter St Hans. Denne kommer fra bigårder i landlige omgivelser, i skogbryn, gjerne nær hogstfelt. Honningen beites fra en hovedvekt av bringebær og hvitkløver, samt fra åkervekster om det er blomstrende jordbruk i nærheten. Den krystalliserer ofte raskt og må røres for å få en forutsigbar konsistens. Sommerhonningen er flerblomstret (eller multifloral), den er mild i duft og smak, rik på sødme, gjerne med et syrlig preg. Den er gylden, mot nesten hvit som rørt.

Etter sommerhonningen er trekkperioden i slikt tradisjonelt terreng stort sett slutt, og biene flyttes på lyngtrekk i lyngheier ved kysten, i skogsterreng i innlandet eller på fjellet. Det finnes mange lyngarter. Her er det Calluna vulgaris, røsslyngen, som gjelder. Røsslyng er den viktigste enkelte trekkilden biene våre nærer seg på. Den er rik på nektar, blomstrer på høsten når lite annet finnes, og vokser i store felt. Røsslynghonning er eneste forutsigbare sortshonning (monoflorale honning) vi finner i større mengder i Norge. Den har en gelè-aktig konsistens, holder seg flytende en god stund, men krystalliserer så i grove korn. Den egner seg derfor best rørt. Duft ligner smak med et karakteristisk preg av treverk og jord, komplekst krydret med brente toner, tydelig bitter og med lang ettersmak. En utfordrende honning elsket av smaksvante. Sydover i Europa regnes den som lynghonningenes Rolls-Royce.

De fleste honninger i Norge er flerblomstret. Vår korte sesong, med ofte ustabilt vær og et landskap med relativt stort biomangfold, gjør det generelt vanskelig å høste ut sortshonning. Å få sortshonning krever logistikk og loggføring, man må følge med på ulike blomstringer og høste etter hvert trekk, ofte kreves migrering. En stor, men viktig jobb. For sortshonning byr på et spennende spekter av aroma og smaker som er forutsigbare, og kan dermed lett kommuniseres til forbrukere. Et økt sorts-sortiment på markedet er viktig for å få norsk honning inn i gourmet-hyllene, og er nyttig i å lære opp kunder til å velge norsk.

ANDRE NORSKE HONNINGER

En sjelden gang finner vi bringebær sortshonning. Da kan vi regne med at birøkteren har gjort en ekstra innsats, pakket kubene opp på tilhengeren og tatt dem med ut i et hogstfelt. Villbringebær er nemlig pionerplanter som vokser villig og sprer seg gjerne. Blomstene gir mye nektar som flyter dagen lang. Bringebærhonning er en edel vare. Den har mye sødme som balanseres med en frisk syrlighet og har smak av hylleblomst. Villbringebær er dessuten sjelden i det tungt nedbygde europeiske landskap – kanskje villbringebærhonning kunne blitt en eksklusiv norsk eksportvare?

Skogsbærhonning dukker opp på markeder i ny og ne. Denne kommer fra et vårblomstrende skogsterreng og inneholder flere lyngtyper som blåbær, tyttebær og blokkebær. Selv om honningen stammer fra flere vekster, har vi valgt å kategorisere den som sortshonning. Dette er fordi den har en relativt stabil egenkarakter – frisk floral, varme bakte frukter, samtidig komplekst krydret preg av daddel, vedhogst og karamell. Honningen har mye fruktose som gjør at den holder seg flytende i lang tid.

Klokkelyng er vanlig i kyststrøkene og er Rogalands fylkesblomst. Den blomstrer samtidig som røsslyngen og er derfor vanskelig å få ut som ren sortshonning. Den inneholder mengder av fruktose og holder seg lenge flytende. Klokkelyng gir en utsøkt honning med frisk aromatisk duft, syrlig kydret smak med preg av lakris og treverk, ofte bitter i ettersmak.

I byer er det mindre grøntsoner, men likevel ofte et stort biomangfold. Byhonning er derfor oftest flerblomstret med stor variasjon av klomplekse spennende smaker. Enkelte år gjenkjennes enkeltvekster med en særlig intens smak og/eller aroma. Lind er en slik vekst. Lind er enorme trær med små grønngule blomster som åpner seg i begynnelsen av juli på østlandet. I lindhonning er smak og duft lik med tydelig preg av mynte og mentol, lav i sødme og med bitterhet i avslutningen. Med litt jobb er det mulig å høste ut denne særegne og spennende honningen som sortshonning.

Trekksesongen i byer er lengre enn i landlige omgivelser, noe som gjør at urbane bigårder kan være stasjonære. Trekket minker fra siste halvdel av juli og ut august, men det finnes ofte nok til at biene kan fôre seg selv. Det er til og med også endel å finne i skattekassene. Hovedgrunnen er tilgang til honningdugg som biene finner i bytrærne. Honningdugg-honning er dyp amber i farge og krystalliserer sakte. Den har en karakteristisk kompleks egenart, treaktig med et brent sødmepreg av melasse og kandisert sukker, krydret med lakris, fiken, kvae og kokte frukter.

***

Dette er noen av de honninger vi kan finne i Norge. Andre kan være honning fra hvitkløver, raps, løvetann, honningurt og bokhvete. Ikke det at bulk-honning er feil, all norsk honning er av ypperste kvalitet. Men et bredere mangfold av norske honninger på markedet er nødvendig for å lære kunder opp til å kjøpe norsk. Vi birøktere er her i førersete. La oss brette opp ermene og vise Norge hvilket fabelaktig smaksrikt gourmetprodukt norsk honning er.

Ragna Ribe Jørgensen
Honningsensoriker, faglig rådgiver i ByBi, prosjektleder i ByBi Honning

Tekst: Tora Fougner-Økland / Foto:  Kevin Thiele (CC-BY)

Fortellingen om blomsten og bien er en suksesshistorie som går tilbake millioner av år. Da evolusjonen «oppfant» blomstring som et knep for å reprodusere seg for 125 millioner år siden, spredte trenden seg raskt og tok til slutt helt over – i dag er 80% av alle plantearter vi vet om blomstrende planter.

Siden da har blomster utviklet et enormt mangfold av fasonger, farger, størrelser og dufter. Men fortsatt bruker de fleste blomstrende plantene som ikke er avhengige av vindpollinering (ja, et gresstrå er faktisk en blomst!) de samme triksene. Sterke dufter og søt nektar lokker sultne, pelskledde insekter til å fylle nektarmager og pollenkurver.

Men nektar inneholder mye sukker og koster planten mye energi å produsere, så noen blomster har tatt i bruk noen ekstra triks for å sørge for at de får god nok pollinering igjen for nektaren sin – eller så dropper de nektaren helt. Her er noen av de finurligste triksene i boka.

1: Balansekunstneren

Historien om blomsten og bien har nok ikke alltid vært en kjærlighetshistorie. Sannsynligvis startet symbiosen med at insekter forsynte seg godt av sporene som plantene skulle begynne å formere seg med, og det kan ha tatt litt tid før nektaren fløt og alt gikk sin summende gang til planter og insektenes beste.

Dette litt turbulente forholdet finner vi fortsatt igjen i noen planter i dag. Yucca-planter i Nord-Amerika (feks. Yucca glauca)  lever i en symbiose som balanserer på en knivsegg. Den pollineres så vidt vi vet kun av èn bestemt nattsvermer. Denne nattsvermeren er mer fingernem enn de fleste andre flyvende gjestene som besøker Yuccaen for å hente nektar. Hun har nemlig droppet den typiske, lange tungen som de fleste sommerfugler og nattsvermere har. I stedet har hun noen «tentakler» ved munnen, som lar henne pakke det klissete pollenet sammen til en ball hun bærer med seg videre.

Ofrer frøene sine

Så langt ser fortellingen ut som en kjærlighetshistorie om et par som er som skapt for hverandre. Men når nattsvermeren kommer flyvende til en Yucca med pollenballen sin, tar historien en ny vending. Førsteprioriteten hennes er å legge egg der frøene til planten vil utvikle seg. Når hun har gjort dette skraper hun av litt av pollenet hun har tatt med seg i kulen sin, klatrer til tuppen av blomsten og sprer pollenet forsiktig utover, slik at blomsten blir pollinert. Hun flyr videre, men tilbake ligger eggene hennes, som vil klekke og bli til sultne larver.

Disse larvene vil spise seg gjennom yucca-frøene de klekkes i. Dette er en stor pris å betale for Yuccaen som er verten deres. Hvis planten får for mange larver i frøene, skjer det derfor noe ganske spesielt: planten «aborterer» frøene, og de slutter å utvikle seg. Planten mister avkommet sitt, og larvene dør før de blir voksne.

Yuccaen ofrer altså sine egne frø for å skaffe ekstra godt og dedikert pollineringshåndverk. Dette er ekstra viktig for planten som gjerne bruker 5 år på å blomstre. Vi vet foreløpig ikke hvordan planten merker hvor mange larver hun har på besøk, eller hvordan hun bestemmer seg for at nok er nok. Men moren til larvene vet at hun ikke kan legge for mange egg på ett sted. Hun merker til og med blomsten med en spesiell lukt som forteller andre besøkende at denne blomsten allerede er opptatt.

2: Parfyme-fella

Orkidéene i den såkalte bøtteorkide-familien bruker gjerne krefter på å lage god lukt – men ikke for å lokke til seg nektarsultne bier. I stedet byr de på en slags cologne som hann-orkidiébier vet at hjelper dem med å finne en partner. Han gnir seg mot en del av orkidéen for å samle duftoljene, men er han ikke forsiktig faller han ned i et lite kar med klissete væske. Veggene i dette karet er fulle av små, glatte hår som gjør at han ikke klarer å klatre oppover kanten.

Men det finnes en rømningsvei. Akkurat innenfor rekkevidde er det to trinn han kan bruke for å klatre inn i en smal gang som leder ut til friheten. Men når han kommer seg inn i denne nødutgangen trekker den seg sammen, slik at det bare er så vidt han klarer å krype gjennom. I denne gangen sitter det allerede to sekker med pollen. Dette er det eneste pollenet orkidéen vil produsere. Pollenet limes fast på ryggen til hannbien, og han flyr avgårde med to pollensekker balansert oppå seg. I jakten på mer parfyme vil han nå besøke en ny orkidé, og han har kanskje uflaks igjen og havner nedi væsken. I så fall vil han pollinere orkidéen når pollenet han har på ryggen blir igjen på vei ut nødutgangen på neste blomst.

 

Hvorfor i alle dager vil denne blomsten gjøre ting så vanskelig for seg selv? Denne bien er kanskje den eneste bæreren av hennes arvestoff. Hva om han blir spist før han klarer å pollinere en annen orkidé? Naturen finner ofte tilsynelatende upraktiske løsninger, men vi kan prøve å gjette. Proteinspekket pollen koster mye for en plante å lage. Dette gjelder særlig for en orkidé som ikke har røtter i bakken, men vokser på tregreiner eller andre planter. Kanskje vil hun slippe å måtte lage mer pollen enn absoutt nødvendig? I det minste sikrer denne veldig spesialiserte hannbien at pollenet hennes ikke havner hos feil art.

Sexdukken

En del andre orkidéer spiller også på hannbier som vil parre seg, men bruker en mer direkte taktikk. De forkler seg som en hunnbie eller hunnveps, og kan slippe ut dufter som lokker til seg hannbier. Hannene som blir lurt setter seg på blomsten og forsøker å parre seg med den, og blir i akten vippet mot punktet der orkideen har lagret pollensekkene. Når han gir opp og flyr videre, tar han med seg pollenet i en liten ryggsekk.

 

 

Pollineringsspaken

Få av plantene vi har skrevet om så langt finnes i nordlige strøk. Det kan nesten virke som at slike pollineringstriks er noe fjernt og eksotisk. Rett nok har vi et mindre mangfold av insekter her i Norge enn ander deler av jorda, og dermed færre nisjer som planter kan utnytte, men vi finner også noen finurlige triks her hjemme. Du kan for eksempel kjenne igjen salviefamilien på et familieklenodie som sørger for god pollinering. Blomstene er formet slik at for å komme frem til nektaren med tungen sin, må humla eller bien skyve til side en slags port. Dette dytter ned en liten spake på blomsten som planter en haug pollenkorn trykt og godt på ryggen til humla, der det er vanskelig for henne å komme til for å pakke pollenkurvene sine. (videoen er på tysk, men viser godt hvordan det fungerer!)

Tekst: Tora Fougner-Økland, hovedrøkter i ByBi

Denne artikkelen ble først publisert i Miljømagasinet Putsj

Tora Fougner-Økland har i løpet av sine syv år som birøkter blitt mer og mer lik en bie. Nå begynner hun å få teken på biespråket. Noen feil kan likevel forekomme i oversettelsen, da hun har begynt å glemme hvordan man snakker med mennesker.

 

Tora: Dere står nå ved inngangen til våren etter en lang vinter. Er du klar for å møte sola igjen?  

Nemi: Ja, nå har vi sittet stuet inne siden oktober og det begynner å bli litt lenge siden vi så sola. Jeg personlig begynner også å bli litt lei av å bare spise sukkerlake. For arbeiderbiene her på huset, som aldri har opplevd en vinter før, er det kanskje kjekt å spise raffinert sukker hele vinteren. For meg som går inn i mitt fjerde år kjenner jeg det hadde gjort godt med litt variasjon i kosten nå. Og så blir det godt å få luftet ordentlig i kuben når de andre begynner å fly ut for å hente det første pollenet. Det er koselig å sitte tett i tett og holde varmen sammen, men alle trenger jo litt personal space en gang i blant. Særlig en dronning, da.

 

 Tora: Hvordan har året gått så langt? 

Nemi: Det har jo ikke vært en veldig hard vinter. Vi var egentlig klare til å komme i gang i januar, så vi satte i gang med å klekke ut nye larver og ta vårrengjøringa. Det var stor optimisme, vi har aldri kommet i gang så tidlig før. Men blomstringen kom aldri, så vi hadde noen vanskelige uker der vi slet med å holde varmen og skaffe nok proteinpollen til ungene. Vi klarte oss så vidt, men naboene gikk dukken. Så det har ikke vært så lett. Når det er sagt er det jo litt kjekt å kunne ta den første flyturen i januarsola!

 

Tora: Du kunne egentlig tenke deg å leve i en litt varmere verden? 

Nemi: Joda, milde vintre kan være fine en gang i blant. Det er alltid litt vanskeligere å planlegge sesongen i tilfelle det blir kaldt igjen. Men det lever jo honningbier mye lenger sør i verden enn Oslo, så milde vintre kan jeg leve med. Det er verre når det blir så tørt på sommeren at plantene dør før de blomstrer, eller ikke produserer ordentlig nektar. Eller når det regner hele sommeren, så vi ikke får kommet oss ut på tur. Det er også litt vanskeligere å holde seg frisk når man ikke har en god, kald vinter som tar knekken på parasittene vi må leve med, som midd og bakterier. Og så er jeg redd for hvordan det skal gå med alle kollegaene våre i humle-gruppa og solitærbiegjengen hvis de våkner fra vinterdvalen sin for tidlig. Vi har birøktere som kan gi oss litt sukkerpåfyll hvis vi går tomme for mat, men det har ikke de.

 

Tora: Byer er ganske grå og kjedelige steder. Lengter du deg aldri bort til grønne skoger?

Nemi: Det skal sies at det er veldig sjelden jeg krysser dørstokken på bikuben. Det er jo mest arbeiderbiene som tar seg av sånt. Men i utgangspunktet er det kjekt å være bie i by. Dere mennesker er så glade i å ha et mangfold av farger og lukter i blomsterbedene i parkene og hagene deres, så det er ganske lett å finne noe som frister hele sesongen. Det er ikke nødvendigvis bedre mat ute i jordbruksområdene. Der får du gjerne bare raps å leve på i to uker, og så er det tomt. Og så er det faktisk litt varmere mellom betongbygg og asfaltflater i byen enn det er ute i skog og mark. Derfor får vi en god,lang sesong til å hente honning. Jeg vet at humlene også synes det er ganske deilig å bo i byer, men jeg vet ikke om sommerfuglene synes det er like kult.

 

Tora: Men er det ikke finere å bo blant blomsterenger og borealskog enn grå asfalt og glassfasader? 

Nemi: Hvis det er fargekartet du spør om, så spiller ikke det noen stor rolle for oss. Vi er opptatte av å være så energieffektive som mulig. Når vi har det travelt og flyr og flyr raskt, registrerer vi ikke farger. Da er det egentlig det samme om det er asfalt eller skog vi flyr over, alt er grått uansett. Det er mye viktigere at det lukter godt, for det er jo sånn vi finner maten.

 

Tora: Har du et yndlingsstrøk i byen ? 

Nemi: Her i Slottsparken er vi veldig glade i kastanjene i Bygdøy Allè, men det er mye godt i Slottsparken også. Og så er det noen områder der det er ekstra mange rødlistede planter som vokser vilt, som er en delikatesse. Men de områdene er det humlene og solitærbiene som har førsteprioritet på, så vi prøver å ikke henge der så mye.

 

Tora: Du nevnte i stad at du gleder deg til å spise honning igjen etter en lang vinter på sukkerdiett. Har du en favorithonning? 

Nemi: Den første honningen vi får på våren er jo den aller beste. Det smaker aldri så godt som når du har levd på sukker hele vinteren. Men honning har mange forskjellige smaker avhengig av hvilke planter vi henter nektaren fra. Selv synes jeg lynghonning er den aller beste, jeg skulle ønske vi fikk mer av den i bykjernen.

 

Tora: Du er monark for en gjeng med 60 000 arbeidere. Hvordan holder du orden på dem alle?

Nemi: De gjør egentlig det meste selv. Jeg som dronning får ikke bestemme noe som helst, annet enn hvor mange egg jeg skal legge hver dag. Jeg kan ikke engang velge hvem som skal være etterkommeren min, det er det arbeiderne som gjør når de velger ut hvilke larver som skal få dronninggelè, eller dronningmat da.

 

Tora: Dere har rett og slett et demokrati der dronningen velges av folket sitt?

Nemi: Ja, du kan si det sånn. En dronning er bare en arbeiderbie som har fått spesialbehandling fra hun var liten.

 

Tora: Du er med på en ganske viktig dugnad for oss mennesker. Rundt en tredjedel av maten vi spiser er avhengig av at gjengen din gjør en god jobb. Blir det litt stort press? 

Nemi: Vi er jo mange som jobber sammen, det er ikke bare oss honningbier. Vi har sommerfuglene, villbiene, humlene og en haug andre med oss på laget. Problemet er bare at vi honningbier er så mange og har en sterkere organisasjonskultur enn mange av de andre. Så mye av ansvaret faller jo fort på oss når de andre insektene sliter. Solitærbiene, for eksempel, gidder ikke engang å fagorganisere seg og insisterer på å holde på hver for seg uten å koordinere arbeidet. Vi honningbier kan streike og skape masse ståhei og presseoppslag, men det tar skikkelig lang tid før dere mennesker merker at de solitære biene ikke drar sin del av lasset lenger fordi levekårene deres har blitt så dårlige. Så om jeg skulle gi dere ett godt råd er det å fokusere litt mindre på hva vi honningbier gjør, og vise litt mer kjærlighet og omsorg for de solitære biene, sommerfuglene, billene og resten av gjengen.

 

 

We are proud of the honey our hives produce and have chosen our best ranking ByBi honey from 2019 to enter into the London International Honey Award 2020. Our choice: Gartneriet Bygdø Kongsgård, a liquid multi-floral autumn honey. OUR HONEY RECEIVED GOLD! EU’s Honey Directive, Quality Services International; Basic chemical analysis This tasty autumn honey is describes by our sommelier as such: Culinary characteristics

Honey is an exquisite product with a range of flavour, varying from mild and sweet raspberry honey to the complex and sharply bitter chestnut honey. Honey is a product of nature created by the harmonic relationship between bees and flowers. The flavour, colour and aroma of honey is determined by each unique flower’s nectar that the bees harvest. The nectar is transformed by the bees into honey by adding enzymes and probiotics, as well as reducing the water content from about 80% to under 20%. The consistency of honey is determined by both the composition of sugar in the nectar and how the nectar is matured by the bees. The sugars create the graininess of various honeys whereas the maturing process determines the thickness of that honey.

ByBi has five apiaries in various locations in Olso. Despite their close proximity, the floral diversity, landscape and microclimate in the city results in distinct flavours from each terroir. Due to the exciting differences, we taste in the honey, we harvest each apiary separately in order to preserve and highlight the unique flavours from each part of the city. Our five locations include Gartneriet Bygdø Kongsgård, Maridalen the surrounding forest area of Oslo and in the royal parks central in Oslo; Kongsgården, Oscarshall, Dronningparken. We harvest honey twice each season. Our Summer honey is harvested in July and our Autumn honey is harvested at the beginning of September.

We offer both liquid and creamed honey. The liquid honey is tapped straight from the extractor into our jars. The creamed honey is carefully stirred by hand for a couple of minutes every day for three to four days to break down the crystals into fine grains creating a smooth creamy texture. Our honey is neither heated nor contains additives. The liquid honey will crystalise over time, which is a natural process and does not reduce its quality. Nevertheless, an undesirable uneven crystallisation may occur in some honeys. This can be reversed by placing the jar of honey in a bain-marie that is heated to 40°C, slowly melting the honey. Heating the honey at a temperature of maximum 40°C will not significantly alter the honey’s properties and quality.

Storage: Honey is a live product that is affected by the air, scents and temperature of its surrounds. You will preserve your honey’s properties by storing it in a dark, dry and cool environment (about 18°C). We also package our honey in glass jars as opposed to plastic to ensure no unwanted flavours are transferred to your honey.

The aroma profile is created by our honey sommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019
You can buy our honey here.
Join our ByBi smakslab

ByBi is approved by the KSL and all of our beekeepers are certified. Our Oslo honey is tested for city-related toxins and does not contain detectable levels.

Vi er meget stolte av honningene våre. Vi har selv kåret ByBis beste 2019-honning og deltok med denne i London InternationalHoney Award 2020 : Gartneriet Bygdø Kongsgård, flytende høsthonning 2019, multifloral. EUs honningdirektiv; Kvalitetsgaranti. Kulinarisk karakter. HONNINGEN BLE EN GULLVINNER!

Honning er et fantastisk produkt med stor smaksrikdom, alt fra lett, mild og søt som bringebærhonning, til så bitter og kompleks at man skutter seg, som kastanjehonning. Honning er et rent naturprodukt, produsert av naturen selv i et samspill mellom blomster og bier. Blomstenektaren bestemmer smak, aroma og farge, og biene modner nektaren til honning ved å tilsette blant annet enzymer og melkesyrebakterier, samt å tørke nektaren ned fra ca 80% fuktighet til under 20%. Konsistens på honning påvirkes av både blomster og bier. Blomstenes sukkersammensetning bestemmer grad av kornethet i krystalliseringsprosessen og bienes nedtørking tykner honningen til seigtrennende.

ByBi har fem bigårder i Oslo. Selv om de ligger nær hverandre er landskapet, vegetasjonen og mikroklimaet ulikt. Dette terroiret setter preg på honningen. Vi holder derfor innhøsting fra våre ulike bigårder separate slik at honningen fra hver bigårds unike kulinariske kvaliteter kommer frem. Våre bigårder i Oslo ligger på Gartneriet Bygdø Kongsgård og i Slottets parker; Kongsgården, Oscarshall og Dronningparken, samt i Maridalen. Disse høster vi i to omganger gjennom sesongen, sommer og høst. Sommerhonning er høstet i midten av juli og høsthonning i begynnelsen av september.

I ByBi har vi både flytende og kremet honning. Den flytende er slynget rett ut av tavlene og tappet på glass, den kremete har vi forsiktig rørt i noen minutter i tre-fire dager for å styre honningens naturlige krystalliseringstendens til ønsket myk konsistens. Honningene er hverken varmebehandlet eller tilsatt fremmedstoffer. I den flytende honningen vil krystallisering oppstå over tid. Dette er en naturlig prosess og forringer ikke honningen. Noen honninger krystalliserer imidlertid ujevnt og grovkornet og gir en ubehagelig munnfølelse. Om du oppdager uønsket konsistens i din honning kan du sette honningglasset i vannbad på under 40◦ til krystallene smelter, og honningen blir flytende igjen. Oppvarming under dette nivået endrer ikke vesentlig honningens karakter og sammensetning.

Oppbevaring: honning er et levende råstoff som påvirkes av omgivelsenes lukt, fuktighet og temperatur. Å bevare honningens egenskaper gjør du best ved lagring mørkt og kjølig, rundt 18 grader. I ByBi bruker vi glass og ikke plast-produkter som kan gi uønsket smak til honningen.

Aromakart over årets honninger er utarbeidet av vår honningsommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019

Her kan du kjøpe honningen vår.
Bli med på ByBi smakslab

ByBi er KSL-godkjent (Kvalitetssikring i landbruket) og alle våre birøktere er sertifiserte. Vår Oslo-honning er testet for byrelaterte giftstoffer og viser ikke detektbare nivåer.

 

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Oskar Hafstad

Verdens matproduksjon er i dag i stor grad basert på det vi kaller monokulturer: enorme områder der det kun dyrkes én type matplante, som raps, mais eller mandler. Dette gjør at balansen mellom de ville artene i området forandres. Mens skadedyr kan fryde seg over nesten ubegrensede mengder mat, vil svært få ville blomster overleve kampen mot sprøytemidler og landbruksvekster. Samtidig må pollinerende insekter lete etter mat andre steder når avlingene ikke blomstrer. Slik blir kulturlandskapet fattigere. Noen få arter blir gjerne dominerende, men mangfoldet , eller variasjonen av arter, forsvinner. Dermed får naturen et dårligere utgangspunkt for å levere økosystemtjenester, som fotosyntese, vannrensing og pollinering, som naturen vanligvis gjør helt gratis for oss. Samtidig ser det ut til at intensivering av jordbruk ikke lenger gir større avlinger – i hvertfall når det gjelder mais, ris og hvete. Hva hadde skjedd om vi spilte mer på lag med biomangfoldet?

Sammenliknet 1500 felt

Forskerne bak en ny artikkel i Science har sett på 81 forskjellige studier på 1475 forskjellige steder. De sammenliknet mengden pollinerende insekter og såkalte «skadedyrsbekjempende insekter», eller insekter som lever av å spise for eksempel bladlus, gresshopper og larver. Men de så også på hvor mange forskjellige arter det var på hvert sted.

Så sammenliknet de hvor godt hvert område hadde blitt pollinert, hvor mye plantene ble skadet av skadedyr, og hvor mange skadedyr som hadde blitt spist av andre insekter. Dette er eksempler på økosystemtjenester som et sunt økosystem gir oss, helt gratis, uten at vi tenker så mye over det.

Mer monokultur – mindre økosystemtjenester

For det første så forskerene en helt klar sammenheng mellom biomangfold og monokulturer. Jo enklere landskapet var, med lite viltvoksende planter og mye ensidige vekster, jo færre arter levde der. Dette kunne man kanskje forventet på forhånd, men det spennende ved denne undersøkelsen var at forskerne også så at et enklere landskap hadde dårligere økosystemtjenester. Pollineringen og skadedyrbekjempelsen var rett og slett begrenset der landksapet var mer enfoldig.

Biomangfold over biomengde!

Tidligere har mange forskere ment at hvis et sted har mange insekter av én art, kan det kompensere for at man har færre arter totalt. For eksempel kunne det være viktigere å ha mange marihøner til å spise bladlus, enn forskjellige veps og biller som spiser litt av de andre skadedyrene også. Men resultatene fra denne studien peker i en helt annen retning. Biomangfoldet, altså antall arter, var viktigere enn hvor mange insekter det levde der.

En tredjedel av nedgangen i pollineringstjenester i de «enklere» landskapene, skyldtes tap av biomangfold, mens hele 50% av nedgangen i naturlig skadedyrbekjempelse skyldtes tap av biomangfold. Tallene viste også at de mindre, spesialiserte pollinatorene var viktige. Likevel ble de ofte erstattet av generalister som kunne dekke store områder.

Ikke nok med det. Alt dette førte også til en betydelig nedgang i matproduksjonen. Dermed er det tydelig at et komplekst og mangfoldig økosystem er viktig for bærekraftig  matproduksjon. I en verden der 40% av insektartene våre er truet, har vi ingen arter å miste. Jo flere arter vi har å støtte oss på, jo mer tåler disse økosystemtjenestene når klimaet endrer seg. Å flytte bikuber til mandelblomstringen i California eller å kjøpe marihøner eller andre rovdyr for å spise skadedyr kan dempe skaden, men veier ikke opp for alle artene som forsvinner fra kulturlandskapet

Vil du lese mer om hvordan det står til med insektene i verden? Sjekk ut denne artikkelen om insektkollaps !

Dainese, M., Martin, E. A., Aizen, M. A., Albrecht, M., Bartomeus, I., Bommarco, R., … Steffan-Dewenter, I. (2019). A global synthesis reveals biodiversity-mediated benefits for crop production. Science Advances, 5(10), eaax0121. https://doi.org/10.1126/sciadv.aax0121

Artikkelen er publisert i Science og kan leses her

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Carolien van Oijen

Blomster hatt millioner av år på å utvikle de beste strategiene for å tiltrekke seg de livsviktige, men travle, pollinatorene sine. Fargepigmenter som lar kronbladene glimre mellom grønnfargene i gresset, for eksempel. Eller de deilige, men helt særegne duftene som lokker til seg sultne insekter langveisfra. Mange har også spesialkonstruerte landingsplatformer som skal gjøre innflygningsruten til en klumsete humle eller sliten villbie mest mulig treffsikker, slik at planten skal dra god nytte av pollineringen. Ultrafiolette striper på kronbladene er usynlige for oss mennesker, men blir som blinkende varsellamper for bier og humler. Hver blomst er resultatet av millioner av år med innovasjon og funksjonell finpussing. Nå ser det ut til at dette også gjelder de akustiske egenskapene til kronbladene.

Blomster som instrumenter

For noen blomster er akustikken deres viktigste salgsargument når de skal lokke til seg pollinatorer. Det er kanskje uvant å tenke på flaggermus som nektardrikkere, men over 500 plantearter krever faktisk flaggermus-pollinering. Blant dem finner du for eksempel mango og banansorter. Som kjent er ikke flaggermus kløppere på å bruke øynene. Til gjengjeld er det få dyr som er så gode på å bruke sonar, eller lydnavigering, som dem. Ved å lage en serie klikkelyder og lytte til ekkoet som omgivelsene sender tilbake, danner de et tredimensjonalt kart i hodet som lar dem finne mat i mørket.

 

Norske flaggermus bruker dette mest for å jakte insekter, men i mange deler av verden bor det flaggermus som lever av frukt eller nektar. For blomstene som pollineres av flaggermus er farger og god lukt mindre viktig enn lydegenskaper. Blomstene må være store og stikke godt ut fra resten av planten for at flaggermusene skal kunne være sikre på at de «hører» en blomst, og ikke bare et blad. I tillegg har blomstene ofte en trompetaktig struktur, som kan fungere som en slags høyttaler for flaggermusens klikkelyder (Sjekk ut denne siden for flere bilder av pollenglade flaggermus)

Så hvorfor skulle ikke andre blomster også bruke lydbølger i reklamekampanjene sine?

Planter som lytter

Det viser seg at planter kan merke lydene – eller snarere vibrasjonene – som insektene rundt dem lager. Lyden av en bladtyggende kålorm er nok til å utløse alarmen til sennepsplanter, og plantene produserer mer giftstoffer. Tomatplanter slipper pollenkornene i en liten støvsky når humler vibrerer på blomstene deres – og aller best hvis de vibrerer rundt 400 ganger i sekundet, som for oss høres ut som en «A» på toneskalaen. Og er det en summende bie i nærheten, kan noen planter bestemme seg for å øke sukkerinnholdet i nektaren, for å gjøre seg enda litt mer attraktive.

Humlesus gir nektarbrus

Dette siste funnet har en gruppe israelske forskere kommet frem til det siste året. De har jobbet med en vill slektning av nattlys-familien (evening primrose), som pollineres av bier og nattsvermere. Ved bruk av opptak av biesumming, levende bier og andre lydopptak, viste de at blomstene fanget opp biesummingen og pøset ut mer sukker i nektaren sin. Bare tre minutter etter at blomstene fikk «høre» summingen, kunne forskerene påvise at nektaren hadde blitt søtere.

De kunne også se hvordan planten fanget opp summelyden. Kronbladene på blomstene vibrerte med samme frekvens, eller tone, som summingen. Og takket være blomstens struktur, vibrerte blomstene aller mest når lyden i nærheten av dem liknet biesumming og nattsvermervinger. Ble tonen for lys, ble ikke nektaren søtere, og ble tonen for dyp vibrerte blomstene mindre. Forskerene kaller dette et blomsterfilter: blomstens struktur lar planten kjenne igjen vibrasjonene fra pollinatorene, men vil ikke reagere like sterkt på for eksempel vind eller en mygg som flyr forbi.

Bedre ressursbruk

Men hvorfor skulle blomstene ta seg bryet med å bygge høreapparat? Det handler om å spare på ressursene sine. Bier og sommerfugler elsker sukker, og besøker helst planter med ekstra søt nektar. Dermed kan blomster med ekstra sukker i nektaren bli bedre pollinert. Men sukker er tettpakket med energi og er en dyrebar ressurs for planter. Det koster mye tid, vann og energi å produsere ekstra mye av det, og over lang tid kan det gå utover helsa deres. Ved å sette inn støtet når de vet at det er insekter i nærheten, slipper de å kaste bort ressurser på dager det er færre insekter ute på vift, for eksempel når det er dårlig vær.

Dette er et ganske nytt felt, og forskerne har fått mange nye spor å følge. Hvilke andre lyder kan planter merke og reagere på? Foretrekker bier faktisk blomster som har søtere nektar etter at de har hørt at det er bier i nærheten? Finnes denne responsen i andre planter? Du trenger i hvertfall ikke tenke at plantene i hagen ikke hører deg når du snakker til dem.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese om et annet finurlig samspill mellom blomst og bie her, eller se alle artiklene våre her.

Referanse:

Veits, M., Khait, I., Obolski, U., Zinger, E., Boonman, A., Goldshtein, A., Saban, K., Seltzer, R., Ben‐Dor, U., Estlein, P., Kabat, A., Peretz, D., Ratzersdorfer, I., Krylov, S., Chamovitz, D., Sapir, Y., Yovel, Y. and Hadany, L. (2019), Flowers respond to pollinator sound within minutes by increasing nectar sugar concentration. Ecol Lett, 22: 1483-1492. doi:10.1111/ele.13331

Artikkelen er publisert i Ecology Letters og kan leses her.

Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Duyet Le

Bakterier har gjerne et dårlig rykte. De «snille» bakteriene som lever i tarmene våre og holder fordøyelsen i form, får ofte mindre oppmerksomhet enn for eksempel  E. coli eller Salmonella-slekten. Men de siste årene har bakterienes omdømme fått et løft: vi har begynt å forstå hvor mange funksjoner de har, og hvor integrerte de er i hele vår verden. Sammensetningen av mikrobene som lever i kroppen vår kalles av og til et «glemt organ» og knyttes til sannsynligheten vår for å utvikle blant annet astma, allergier eller tarmkreft.

Også i bienes verden spiller bakterier en viktig rolle. Bier har det største mangfoldet melkesyrebakterier som noen gang er funnet i et insekt, som tyder på at symbiosen deres går langt tilbake i tid. Disse bakteriene er for eksempel viktige når biene skal gjøre pollen om til biebrød. Ved å blande pollen med litt nektar med melkesyrebakterier fra magen, fermenterer de det til en sunn proteinkake som holder i lang tid. Det samme gjør de med honning. I fersk honning lever det til og med melkesyrebakterier som produserer stoffer som kan motvirke selv antibiotikaresistente sykdomsbakterier.

Selv planter har komplekse samarbeid med bakterier som har utviklet seg over tid. Det er bakterier som har fått spesiell tillatelse til å flytte inn i røttene på enkelte planter som gjør det mulig for planten å ta nitrogen fra luften. Dette kan planten bruke til å lage ekstra proteinrike frø – eller bønner, som vi kaller dem.

Samarbeid med antibiotikaprodusent

Noen bakterier har et triks for å konkurrere mot andre typer bakterier: de produserer stoff som hindrer veksten av bakterier eller sopp. En type antibiotika, med andre ord. Vi vet at slike bakterier lever i jorda og i symbiose med planter, men stort mer vet vi ikke – hvilke typer bakterier, hvor de vokser, eller hvordan de spres.

I et drivhus i Korea har en gruppe forskere dyrket jordbær i mange år, og har kartlagt hvilke bakterier som til enhver tid vokser i og med planten. De la merke til at forekomsten av en gråskimmel-sopp var mye høyere når forekomsten av en bestemt bakteriegruppe var lav i jordbærplantene. De så også at honningbier i drivhuset kunne ta med seg denne blomster-bakterien når de bærer pollen, og dermed kunne «smitte» nye blomster. Hva slags betydning hadde dette for plantenes helse? Var disse små bakteriedosene nok til å bekjempe en råte?

 

Biebesøk halverte soppangrep

For å få svar, infiserte de noen jordbærplanter med denne sopphemmende bakterien. De bakteriebehandlede plantene ble satt i et drivhus sammen med mange andre, ubehandlede planter. I drivhus uten honningbier holdt bakterien seg på de infiserte plantene, men der det var honningbier, spredte bakterien seg raskt. Resultatene for plantenes helse var tydelig. I drivhus uten honningbier fikk 42% av blomstene gråskimmel, men i drivhus med honningbier fikk bare 12% av plantene symptomer.

I tillegg kunne de følge bakterien og se at den spredte seg gjennom planten. Fra jorda, inn i røttene og stilken, og til slutt inn i pollenet. Men prosessen gikk også motsatt vei: bakterier fra blomstene bevegde seg gjennom planten og ned til røttene. Mange bakterier kan forårsake råte dersom de kommer seg inn i plantens røtter. Derfor har mange planter strenge grensekontroller for hvem som får slippe inn. Når en bakterie får bevege seg fra jorda og inn i en sukkerfylt, levende plante, er det altså et privilegium ytterst få bakterier får oppleve. Det skjer som regel fordi det tjener planten, eller fordi bakterien har lurt planten trill rundt.

Motvirker yngelråte

Honningbien var ikke en simpel budbringer i dette samspillet. Biene beholdt nemlig noen av bakteriene for seg selv, i tarmen. For å se om biene hadde noe å vinne på dette, blandet forskerne pollen med bakterien som forårsaker lukket yngelråte. Dette er en dramatisk bisykdom som heldigvis er sjelden i Norge, men kan lett ta knekken på et bifolk. Mens 78% av biene som fikk dette pollenet døde, døde bare 40% av biene som fikk blomsterbakterien i tillegg. På samme måte som at en bie får litt nektar av blomsten som takk for å pollinere blomsten, gjorde bakterien en tjeneste for pollensprederene.

Denne studien fokuserer på en veldig spesifikk sammenheng. Forskerene har konsentrert seg om én type bakterie, ett insekt, én blomst og en sykdom for hver av dem. De har også gjort det i relativt sterile omgivelser. Bakterien de jobbet med var naturlig tilstede i drivhuset, men en åker eller eng har høyere bakteriemangfold. Når et så komplekst samspill kan påvises i et drivhus, hva sier det om den virkelige verdenen? Hvordan forandrer kunstgjødsel og sprøytemidler bakteriene som er tilgjengelige i jorda? Hva gjør det med insektene som ellers drar nytte av et slikt samspill?

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese om et annet finurlig samspill mellom blomst og bie her, eller se alle artiklene våre her.

Kim, D., Cho, G., Jeon, C. et al. A mutualistic interaction between Streptomyces bacteria, strawberry plants and pollinating bees. Nat Commun 10, 4802 (2019) doi:10.1038/s41467-019-12785-3

Artikkelen kan leses her.

Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Entomologischer Verein Krefeld

Den som har fulgt med i nyhetsbildet det siste året, vet at det ikke står bra til med verdens insekter. I fjor publiserte et tysk initiativ tall som så ut til å vise at mengden insekter i luften i nasjonalparker i Tyskland hadde sunket med 75% på 30 år. I Februar i år kom den første globale gjennomgangen av slike studier gjort over hele verden, og den slo fast at 40% av alle insektarter er truet. Landskapsendringer, som omgjøring av blomstereng og skog til monokulturer av hvete og raps, får mye av skylden.

Til tross for disse dramatiske tallene, har forskningsmiljøet vært tilbakeholdne med dommedagsprofetier. Studien fra Tyskland ble gjort av frivillige engasjerte, ikke etter alle vitenskapens regler, og mange andre studier bruker dagens bestander og utvikler modeller som sier noe om fremtiden – litt som en værmelding. Men nå har de fått noe helt konkret å slå i bordet med: en helt fersk, svært systematisk og robust studie, som ikke bare måler mengden insekter, men også ser på hvilke arter som er tilstede. Konklusjonen er nesten ikke til å fatte.

En tredjedel av artene borte

I prosjektet ble det samlet insekter fra 2008 til 2017. Ikke bare har forskerene studert områder over hele Tyskland, de har også, for første gang, systematisk sammenliknet forskjellige typer landskap. Ved å ta prøver i kulturlandskap og i skog kan de se hvordan landskapsendringer påvirker insektbestandene over tid.

Forskjellene er dramatiske. I skogen var det en liten, nesten ubetydelig nedgang i antall individer, men en nedgang på 41% i biomasse, eller vekten av alle insektene som ble fanget i fellene som ble satt ut. På åpne landbruksområder forsvant 67% av biomassen på ti år, mens antall individer stupte med 78%, og virkningen var sterkere på stedene med mer dyrket mark.

Ikke bare ble det færre insekter, det ble også betydelig færre arter, både i skog og i landbruksområder. På ti år forsvant over en tredjedel av artene, og det var særlig de mest sårbare og sjeldne artene som ble borte. I skogen ble fremmede arter og skadedyr mer dominerende.

Dramatiske konsekvenser

Mange har lenge vært bekymret for nedgangen i pollinerende insekter, og hvordan det vil påvirke matproduksjonen vår. Det anslås at naturens bidrag til verdens matproduksjon gjennom pollinering tilsvarer en verdi på rundt 153 milliarder dollar (rundt 1.4 billioner kroner) i året. Dette er dramatisk nok, men insekter har mange flere roller i økosystemet. Mange av dem er rovdyr som holder skadedyrbestander i sjakk, og begrenser dermed store økonomiske tap. I tillegg er de en avgjørende del av naturens næringskjede. De hjelper til med å bryte ned døde planter og insekter, og for svært mange dyr er de en viktig næringskilde. Mange fugler, amfibier og pattedyr spiser ikke annet.

Derfor er det ikke bare farlig at arter forsvinner – når det blir færre insekter, blir det mindre mat for alle, og veldig mange andre arter kan forsvinne i dragsuget. Klarer vi ikke å legge til rette for insekter der vi dyrker mat, vil det koste oss dyrt.

Ber om paradigmeskifte

Men studien viser også håp. Nedgangen i arter var mindre i skog med mange døde trær, og i kulturlandskap med litt mer blomstereng og litt mindre dyrket mark holdt bestanden seg bedre oppe. Samtidig mener forskerene at de nye tiltakene som har blitt innført de siste årene, som forbud mot sprøytemidler og støtte til blomsterkanter langs åkre, ikke har hjulpet betraktelig. Derfor krever de intet mindre enn et paradigmeskifte i landskapsforvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Vi må rett og slett tenke helt annerledes om hvordan vi former landskapene våre. Vi må tilrettelegge for insekter på en mye mer integrert måte. Det haster.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese en mer oppløftende historie om hvordan honningbier henter medisin fra planter her, eller se alle artiklene våre her.

Seibold, S., Gossner, M.M., Simons, N.K. et al. Arthropod decline in grasslands and forests is associated with landscape-level drivers. Nature 574, 671–674 (2019) doi:10.1038/s41586-019-1684-3

Artikkelen er publisert i Nature og kan leses her.

 

 

Tekst: Tora Fougner-Økland

Bier lager propolis av harpiks – en klissete masse som mange planter, og særlig trær, produserer for å beskytte seg mot sopp, bakterier og insekter. Planter bruker denne seige plantesaften som en slags desinfiserende salve for å beskytte sine mest sårbare punkter mot inntrengere. Vi vet ikke nøyaktig hva harpiks består av, og det vil dessuten variere fra plante til plante. Men det inneholder alltid en kompleks blanding av mange forskjellige bakterie- og sopphemmende stoffer. Blant dem er for eksempel stoffene som gir den karakteristiske furulukta.

Bruker plantenes beskyttelse til kubens beste

Det er disse bakteriedrepende egenskapene biene nyttiggjør seg når de lager propolis: de bruker plantenes triks mot sine egne parasitter. Honningbier fyller de små pollenkurvene på bena med harpiks. Hjemme i kuben blandes det med bivoks før det brukes som en luftfrisker, eller for å tette sprekker. Honningbier som lever i hulrom i trær dekker gjerne hele veggen for å danne en beskyttende vegg mellom seg selv og det råtnende treverket.

Det er ingen tvil om at innsatsen biene legger ned i å lage propolis lønner seg. Hos bifolk med mye propolis bruker biene mindre ressurser på å holde seg friske. De er omgitt av færre mikrober, og det ser til og med ut til at de tåler varroamidd bedre – i hvertfall har kuber uten propolis høyere forekomst av deformert vingevirus (DWV). Dette viruset er et tydelig symptom på at bifolket er svekket av midden. I tillegg hemmer propolis veksten av bakterien som står bak åpen yngelråte og soppen som forårsaker kalkyngel.

Men propolisens presise egenskaper er avhengige av egenskapene til harpiksen den er laget av, og noen planter investerer mye mer krefter i forsvaret sitt enn andre. Forskere mener at hvis bier foretrekker harpiks fra noen planter, kan det være et tegn på at de “selvmedisinerer”. Det vil si at de henter hjem harpiks, pollen eller honning med egenskaper som er ekstra gunstige for bikubens helse, i stedet for de som er lettest tilgjengelig. Og ved å blande sammen harpiks fra mange forskjellige planter, kan de lage en slags bredspektret antibiotika – ganske lurt hvis man er 60 000 individer stuet sammen i en liten kasse.

Kvalitet over nærhet

For å se om bier foretrekker noen planter over andre når de lager propolis, tittet forskerne først inn i bikubene for å se hvor mange bier som kom inn med harpiks av forskjellige farger. Så tok de prøver av harpiksen fra hver av disse harpikssamlerene, og så på hva slags stoffer hver farge inneholdt. De sjekket også hvilke stoffer som fantes i harpiksen fra trærne i området, sånn at de kunne se hvilke planter biene hadde hentet harpiksen sin fra. I tillegg tok de prøver av propolis fra inne i kuben og sjekket hva som hadde blitt brukt i propolisen.

Og det ser ut til at biene var kresne på harpiksen sin: Forskerne så at biene samlet mest av de harpiksene med mye beskyttende stoffer, og de fløy gjerne langt for å finne trær å hente harpiks fra, i stedet for å hente fra trærne nærmest bikuben. Ikke nok med det; selv når trær som stod nærme hverandre var nært beslektet, som ved forskjellige poppel-arter, ville biene konsekvent hente fra ett av trærne. Forskerne var særlig begeistret for å se det var mye benzosyre i harpiksen biene samlet mye av. Dette brukes som konserveringsmiddel i mat for oss mennesker, og det finnes mye av det i honning, men propolis inneholdt mye mindre benzosyre enn harpiksen biene tok med hjem. Det kan altså hende at biene bruker noe av den benzosyren som finnes i harpiksen i honningen i stedet for i propolisen.

Et nytt nivå av samspill?

I tillegg kan det hende at bier lurer plantene til å gi dem ekstra kraftig beskyttelse. Mange av stoffene som biene viste interesse for, produserer planten mer av når den er under angrep. Forskerne lurer nå på om biene stimulerer produksjonen av noen av disse stoffene for å få mer effektiv propolis hjemme i kuben. I så fall har ikke bier bare innflytelse på plantenes reproduksjon gjennom pollinering, men også på helsen deres ved å stimulere produksjon av disse beskyttende stoffene. Dette får vi forhåpentligvis høre mer om i løpet av de neste årene.

Bienes preferanser når de samler harpiks viser nok en gang at variasjon i landskapene våre er viktig for bienes helse. I tillegg til å kunne samle forskjellige typer nektar og pollen gjennom hele sesongen, bør de ha tilgang på mange forskjellige typer trær. Dette lar dem velge ut den harpiksen med best egenskaper, og ved å blande harpiks fra forskjellige trær kan de lage en mer bredspektret antibiotika for å holde kuben frisk.

Drescher, N., Klein, A. M., Schmitt, T., & Leonhardt, S. D. (2019). A clue on bee glue: New insight into the sources and factors driving resin intake in honeybees (Apis mellifera). PloS one, 14(2), e0210594. doi:10.1371/journal.pone.0210594

Artikkelen kan leses her

 

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Oskar Hafstad

Det er i dag liten tvil om at honning virker antimikrobielt. Det høye innholdet av sukker, syrer og andre bakteriedrepende stoffer gjør at honning har blitt brukt som medisin i århundrer, og medisinsk honning brukes i dag gjerne til sårbehandling ved antibiotikaresistente infeksjoner i både mennesker og dyr.

Honning er ikke bare honning

I tillegg er det noen honninger som inneholder stoffer som gir dem ekstra kraftige antimikrobielle egenskaper, som den berømte manukahonningen du finner på helsekostbutikken. Tidligere har man funnet svært høye nivå av mange av de samme stoffene i røsslynghonning, men har ikke fått samme eksklusive status som manukahonning. Disse bakteriehemmende stoffene er selvfølgelig ikke bare til fordel for oss mennesker. Tvert imot kan de ha enda større betydning for helsen til insektene som lever av nektar. Sunne bier trenger tilgang på mange forskjellige trekkplanter, og man har vist at noen honninger kan minke skaden fra parasitter som nosemamidden. Men til nå har man ikke klart å sette fingeren på hvilke mekanismer som gjør noen honninger bedre enn andre for biene. Det har forskere ved Royal Botanical Gardens i Kew gjort noe med.

Smaksmeny for parasitter

I håp om å finne en konkret funksjon jobbet forskerne med den encellede parasitten Crithidia bombi. Den kan leve i tynntarmene i mange forskjellige humlearter, og slekningene dens utgjør en stor gruppe insektparasitter. Denne parasitten svekker hele humlenes samfunn; dronningenes eggleggingsevne svekkes, arbeiderne samler mindre pollen, og det fødes færre og mindre motstandsdyktige larver. Parasitten er så vanlig at den finnes i opp til 80% av alle humler, og blir mer skadelig når humler opplever annet stress, som matmangel eller annen sykdom.

Denne parasitten fikk svømme rundt i uttrekk fra forskjellige honninger, slik at forskerne kunne se hvor raskt den formerte seg. I tillegg til røsslynghonning brukte forskerne 12 forskjellige sortshonninger fra blant annet klokkelyng, kløver, lind, raps og løvetann. I de fleste honningene oppførte parasitten seg normalt, og honningen så ikke ut til å ha noen spesiell effekt. Men i honning fra røsslyng skjedde det noe spesielt: parasitten kunne ikke formere seg i det hele tatt.

Et nytt stoff

Forskerne fant ut at et stoff i lynghonningen gjorde at parasitten ikke kunne utvikle en flagell, eller hale. Uten halen kan ikke parasitten feste seg i humletarmen som vanlig, og kan heller ikke formere seg. Stoffet fikk navnet callulen, etter det latinske navnet for røsslyng, Calluna vulgaris. Humler som fikk spise ren callulen ble sjeldnere smittet og hadde mildere symptomer enn vanlig. Dermed er forskerene sikre på at det er særlig dette ene stoffet som gjør lynghonningen spesielt gunstig for humlene.
En studie med så tydelige resultat kan fortelle oss mye. For det første er det svært mulig at callulene og andre stoffer i honning kan ha liknende effekt på parasitter og sykdommer som rammer andre dyr, inkludert mennesker. I tillegg finnes callulene sannsynligvis i mange forskjellige planter, og kan dermed spille en viktig rolle i helsen til andre pollinerende insekter. Ved tap av naturmangfold kan pollinatorene miste viktige våpen i kampen mot parasitter, sykdommer og landskapsendringer. Vi kan bare håpe at lyngheiene våre består i lang tid fremover!

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese mer om hvordan bier selvmedisinerer her, eller se alle artiklene våre her.

Koch, H., Woodward, J., Langat, M. K., Brown, M. J., & Stevenson, P. C. (2019). Flagellum removal by a nectar metabolite inhibits infectivity of a bumblebee parasite. Current Biology.

Artikkelen er publisert i Current Biology og kan leses her.

ByBi wanted with The Pollinator Passage to set urban biological diversity on the agenda. We wanted to mobilise the grasroot of Oslo to built good living spaces for the urban pollinators – from extensive flowering farming areas to small statements like daicies in a balcony pot. The project was financially supported by the Environmental Directory of Norway.

From the launce in 2015 until today the Passage has expanded throughout the city of Oslo, creating flowering steping stones where pollinators find food and shelter all over the city. ByBi has initiated various scientific programs to monitor and measure the results, eg Salsa Ergo Sum where the foraging behavoiur of the honeybees are decodes from their dance language. Since 2015 Norway has formed a National Pollinator Strategy, designed an Urban Agriculture Program of Oslo where pollinators are an important part, Oslo has establisted several urban agriculture sentres and also a strategi for greening of roofs and facades. ByBi is proud to be the motivator for the citys cementries, being responsible for huge green spaces, to establish pollinator friendly management. Likewise in the three royal gardens of Oslo.

Today we have created an important and longed for service in our program ByBi Bistår where we help public and privat companies and organisations to do professional and long term choices for the best of our smallest citicens, the pollinators.

Foto: ByBi/ Ragna R Jørgensen

Pollinatorene gis omfattende støtte verden over, i nasjonale og internasjonale tiltak. I Norge ble Nasjonal pollinatorstrategi lansert i mars 2018, med formål å bedre pollinatorenes levevilkår i landet vårt. Strategien ledes av Miljødirektoratet og Landbruks- og matdepartementet, og støttes av store aktører som Norsk Hageselskap, Universitetene, kommuner og fylkeskommuner, Statens Vegvesen, Forsvarsbygg, Avinor, Norges Birøkterlag, Mattilsynet  mfl.

I byene trenger bier, humler, sommerfugler og alle andre pollinatorer både mat og bolig hele året. Har du sett den flotte Humleplakaten om viser Norges 35 arter? Link nedenfor – bestill en plakat, og inviter nabolaget til en lokal humlevandring. Alt om humler finner du hos La humla suse, blant annet invitasjon til populære humlevandringer og kriterier til gode humlebol. Humler er i familien bier/apidae, det er også våre 172 arter av solitærbier. Naturmøteplassen har god beskrivelse om hvordan du bygger hoteller for disse.

Planter du bievennelig mat, gjør du en viktig jobb for byens minste innbyggere. I prosjektet pollinatorpassasjen knytter vi sammen alle byens initiativer, fra kommunens blomsterenger til din egen verandakasse. I Blomstermenyen finner du tips til velsmakende vekster som vil invitere massevis av pollinatorer til ditt nærmiljø.

I et samarbeid mellom ByBi og Mester Grønn har vi utviklet pollinatorinformasjon rettet mot barn. Dette består av et informativt Polinator hefte_ByBi og en flott plakat.

Fylkesmannen i Oslo og Viken har i samarbeid med NINA og NMBU utviklet brosjyrer og plakater som forteller Norges 35 humlearter og 170 solitærbiearter.
Humlebrosjyre
Solitærbie brosjyre
Humleplakat
Solitærbier plakat

Frode Ødegaard er en av Norges mest informerte eksperter på ville pollinatorer. Han er vitenskapelig rådgiver ved NINA, Norsk Institutt for Naturforskning. Jobber i Trondheim.
Kunnskapsstatus for pollinerende insekter i Norge

Trykk her for å lese BlomsterfluebrosjyreEndelig4oktober2022(150dpi)Oppslag (1)

Med seminaret ønsket vi å skape en plattform for kunnskapsformidling og –utveksling hvor beslutningstakere skal bli motivert til å investere i tiltak som skaper gode leveområder for pollinatorer i offentlig og privat byrom. Her finner du presentasjonene. ByBis prosjektleder var biolog Daniela Fucks.

Program

1-Anders Nielsen
Forsker ved UiO/CEES. Introduksjon til temaet pollinering og pollinerende insekter og hva som truer dem og deres leveområder.

2-Markus Sydenham-Sydenham
Forsker ved NMBU. Mangfold av pollinatorer og deres krav til leveområdene. Hvordan kan man i praksis legge til rette for pollinatorer i byområder?

3-Kristina Bjureke
Kristina Bjureke, universitetslektor ved Naturhistorisk museum. Hvordan etablerer man slåttemark og hvilke pollinatorvennlige engplanter anbefales det brukt i blomsterenger? Oppsummering av framgang og problemer i produksjon av stedegne (Oslo-egne) planter og frøblandinger.

4-Magnus G Nielsen
Magnus Gommerud Nielsen, gartner ved Vestre Gravlund. Tilrettelegging for pollinatorer på Vestre gravlund.

5-Rune Skeie og Gry Ellen Ringstad
Rune Skeie og Gry Ellen Ringstad, landskapsarkitekter i Asplan Viak. Taket til Vega Scene, kino- og kulturbygget i Hauskvartalet, er et framvisningsobjekt når det gjelder innovative miljøløsninger – et innblikk i konseptet og prosessen bak.

6-Bengt Tovslid
Bengt Tovslid, salgssjef i Bergknapp AS. Hvilke utfordringer møter produsenter av vegetasjonsmatter på når de skal levere et produkt med krav til høy biologisk mangfold?

7-Bård Bredesen
Spesialkonsulent Bymiljletaten Oslo Kommune. Eksempler på etablerte blomsterenger i Oslo og de økologiske og økonomiske konsekvensene av at svartelistede planter sprer seg.

8-Jonathan Coleman
Daglig leder i NaturRestaurering. Kan miljøsertifiseringer som Breeam-Nor motivere eiendomsutviklere til å legge til rette for økt biologisk mangfold?

Camilla Brox, prosjektleder i ByBi. OmByBi Bistår
Grønn er ikke lik grønn – hvordan bedrifter kan bruke satsning på helhetlig økologiske løsninger i sin markedsføringsstrategi.

ByKubenpresentasjon

Tekst: ByBis faglige leder Ragna R Jørgensen
Foto: Bernt Skottun, ByBi

ByBis engasjement er en reaksjon på de store utfordringene med et eskalerende tap av biologisk mangfold som kloden vår står ovenfor. Den 6. utryddelse kalles det. Og mennesket er skyldig. Vi endrer landskapet for å tilfredsstille våre behov, en grådighet som gjør landskapet mer og mer ulevelig for våre medboere. Vår adferd er grunnen til at annet liv har redusert livskvalitet, det være seg flora eller fauna.
 
Tapet av biologisk mangfold er en situasjon som alle nasjoner må forholde seg til nå. Og det gjøres! FN etablerte IPBES i 2012, The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, og de fleste nasjoner i verden signerte. IPBES første prosjekt ble presentert i februar 2016. Fokus var på bevaring av verdens pollinatorer og deres vesentlige rolle for jordas biologiske mangfold. Alle nasjoner lager deres egne programmer. I Norge administreres arbeidet av Miljødirektoratet, som i 2018 presenterte Nasjonal Pollinatorstrategi.

Vi i ByBi gjør hva vi kan for å bidra i denne globale dugnaden.

ByBis STRATEGI
 
ByBis mål er altså å bedre livsmiljøet til insekter. Og siden vi holder til i Oslo er det urbane insekter som får vårt hovedfokus. Vi er birøktere, og derfor er honningbiene vårt utgangspunkt. Dette er vår strategi:
 
– Mobilisere til engasjement rundt pollinatorer. Vi retter oss mot ulike samfunnsgrupper; særlig barn og ungdom, men også næringsliv og byutviklere, bybønder, hageeiere og andre grunneiere, akademia og forskere, forvaltere og det offentlige
– Tilrettelegge for menneskers møter med naturen gjennom jevnlige bigårdsbesøk, rekruttering og utdanning av birøktere, befaringer av pollinatorvennlige landsskap etc
– Grønn blomstrende byutvikling gjennom vår tjeneste ByBi BISTÅR : øke det næringsrike beitet for insekter, øke biologisk mangfold av stedegne blomstrende planter og begrense/stoppe bruk av giftstoffer, samt øke pollineringsfremmende skjøtsel av plener, parker, veikanter, frukttrær etc
– Bidra til økt kunnskap om smittefaren ved den økende transporten av levende materiale over landegrenser globalt
– Øke boområder for ville innsekter, bygge humlebol og insekthoteller
– Øke kunnskap om artsbalanse og oppfordre til nennsomhet i sårbare områder
– Bidra til å fremme norsk birøkt og norsk honningproduksjon – norske bier er av de friskeste i verden grunnet god oversikt gjennom Norges Birøkterlag, klok birøkt og godt dyrehold uten bruk av giftstoffer. Dette har skapt en pool av erfaring og en norsk bi-populasjon som er verdifull i verdenssammenheng – et slags Noahs ark

HONNINGBIEN SOM AMBASSADØR
 
ByBi er et medlemsbasert birøkterlag fundert på frivillig arbeid. ByBis primærfokus er honningbier, men vi jobber for å bedre forholdene også for solitærbier, humler og andre pollinerende insekter. Å bedre pollinatorenes liv handler om å bidra til å øke biologisk mangfold. Tapet av biologisk mangfold fører til mangelfull ernæring for pollinatorene, både kvantitativt med reduserte grøntarealer, og kvalitativt fordi det ofte brukes store mengder giftstoffer i naturforvaltningen. Og ville insekters boområder blir innskrenket.
 
Fasinasjonen som honningbiene skaper, og oppmerksom-heten de får, er ikke alle pollinatorer forunt. Honningbiene fungerer som ambassadører for alle pollinatorer. For det er noe spesielt som fasinerer med honningbiene. I bikuben møter mennesket et lite stykke vill natur på nært hold. Biene lar seg ikke temme. Røkteren kan varsomt forsøke å påvirke bienes adferd, men i bikuben er det biene som bestemmer. Biene krever respekt, ikke minst med sitt lille sverd, og gjennom røktingen oppøver vi vår evne til respekt og ydmykhet for naturen. Vi lærer å møte våre medboere som likeverdige.  

ByBi tror kompaniskapet mellom røktere og honningbier som likeverdige partnere er en av hovedgrunnene til at biene fasinerer. Og fasinasjonen er enorm. Honningbier er derfor et kraftfullt verktøy for å kommunisere naturvern.

ByBi SOM AMBASSADØR
 
Siden ByBis oppstart i 2013 har vi fått bigårdsbesøk av mange barnehager og skoleklasser. En av barnehagene har selv startet med birøkt. Vi samarbeider med mennesker som har falt utenfor arbeidsmarkedet og trenger arbeidstrening; Lønnebakken skole, Nordpolen industrier, U34/Velferdsetaten, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Og vi veiledet fengselsvakter i Oslo Kretsfengsel som selv har startet med bier. Vi har hatt besøk av offentlige landbruksmyndigheter; tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug, landbruksdirektør ved Fylkesmannen Morten Ingvaldsen, Oslo kommunes landbrukssjef Knut Samseth (alle tre i oktober 2014), av Odd Einar Dørum (juni 2014) som påvirket byråd Olav Elvestuen til å foreslå for bystyret å støtte pollinerende insekter. Dette ble vedtatt i bystyret i september 2014, og videreført av byråd Guri Melby med utforming av Urban landbruksmelding for Oslo – ByBi har bidratt til, og er integrert del av, det urbane landbruket i Oslo. Og i mai 2015 besøkte statsminister Erna Solberg oss og ordfører Marianne Borgen åpnet en ByBi-kube i 2018. ByBi har gitt innspill til Nasjonal Pollinatorstrategi. Vi er partner i Næring for klima og i Oslo Miljøhovedstad 2019 . Vi samarbeider tett med ULS Gartneriet Bygdø Kongsgård, hvor vårt kontor og hovedbigård er, og bidrar i arbeid og strategier rundt grønn byutvikling.
 
RINGVIRKNINGER
 
Et engasjement for honningbier og birøkt trigger en interesse for blomstrings-kvaliteten i parker og plener, i veikanter og åkerlandskap. Sigmund, fersk birøkter: ”Du vet du er birøkter når du rusler på en kløvereng og tenker ´mat´ ”.

Foto: Sondre Dahle, NINA og Arnstein Staverløkk, NINA

Hver plante har sine egne pollenkorn med ulik farge, form og – sett fra bienes synspunkt – næringsinnhold. Vi i ByBi ble fyr og flamme da David Barton fra NINA foreslo å invitere Oslorøktere til å samle inn pollen fra biene deres. Pollen ble samlet inn fra 17 bigårder, sendt til Bergen hvor de ble DNA-analysert, og nå har vi fått resultatene. Se her

Pollenkorn er spennende greier. Vi har en artikkel skrevet av Norges Birøkterlags husjournalist Roar Ree Kirkevold. Hovedpersonen er naturentusiast Helge Høeg. Han har mikroskop. Og denne bruker han flittig. «Høeg borer i myrer og i småvann og tar ut prøver etter et passende mønster. Han vasker sentrifugerer og skyller de små prøvene i mange omganger og med ulike kjemiske stoffer. Til slutt sitter han igjen med en prøve med fargelagte pollenkorn. Mellom to glassplater og forstørret 300 ganger, forteller de om hvilke planter som befant seg i området da myrens overflate var der prøven ble tatt. En myr vokser omtrent én millimeter i året (varierer mye), så to meter ned, finner vi pollenet som fikk Jesus til å nyse (hvis han hadde oppholdt seg i Norge og hadde hatt høysnue, da», skriver Roar i Birøktern 1-2018.

Roar fortsetter, inspirert av Helge: «Når istiden først slipper taket, går det fort. Landet løfter seg fordi tyngden av isen har forsvunnet. Men vannet fyller opp havet enda fortere. Verdenshavene var 120 meter lavere enn dagens nivå under siste istid. Rett etter at vi hadde blitt isfritt, sto havet 221 meter over der vi bader i dag (varierende etter hvor i landet vi er). Mjøsa var en del av skjærgården og store deler av dagens lavland var under vann.

Tenk deg Norge etter siste istid. Grus og leire, intet annet. Så kom trærne og plantene. Myren viser hele historikken. Først dvergbjerk, tindved og vier (salix). Når temperaturen steg, kom bjerken. Så ble det kaldere igjen og bjerken forsvant. Varmere: bjerken kommer tilbake, smiler Høeg. Nå med ospen (11.500 år siden). Furu og hassel kom for 10.400 år siden og alm og eik dukket så smått opp her og der. Or kom diltende etter for 9.200 år siden. Da var det på det varmeste og fire grader C over dagens nivå.

Isen hadde smeltet veldig fort, både fra kantene og fra overflaten. Nå føyde bevegelsene seg mer etter terrenget. Skurte seg ned daler. Alltid i retning av sjøen. På det meste steg middeltemperaturen 4 grader C på 100 år (10 grader i Antarktis). Dette helt uten menneskets påvirkning. Lind kom til Vestfold for 7.650 år siden. Gran og bøk er unge trær. De kom «i går» for 1.200 år siden. Bøken i Borre kom fra de danske øyene og bøken i Bergen fra Syd-England. Begge kom ved hjelp av mennesker.

Planter og jordbruk
Samtidig kom alle plantene. De mest hardføre først og de mer varmekjære etter hvert. De kom og gikk etter hvert som tidsperiodene var varme eller kalde. Høeg følger endringene i myrprøvene sine. Han har en standard å måle mot. Vi birøktere vet at de artene som pollineres ved hjelp av vind, må investere i store mengder lette pollenkort som kan bringe dine gener over store avstander. Planter som pollineres av insekter, kan ha betydelig færre pollenkorn hvis de egner seg til å feste seg på pels eller annen overflate. En ti år gammel furugren kan produsere 400 millioner (MILLIONER!) pollenkorn årlig. En syreplante 300 millioner. De insektpollinerende artene ligger kanskje på 100.000 pollenkorn per plante. Lin, for eksempel, bare noen få hundre pollenkorn.

Så hvis jeg finner ett eneste pollenkorn av lin, vet jeg at det var mennesker som dyrket lin (drev jordbruk) i nærheten, sier han. Finner jeg ett pollenkorn av eføy (vanvittig god biplante), så vet jeg at gjennomsnittstemperaturen i årets kaldeste måneder ikke var under 1,5 grader C. Ett korn kristorn: Maks 0,5 kuldegrad. Ett korn av misteltein: Sommertemperatur i hvert fall opp mot 20 grader C. Slik bygger han sitt puslespill. Korn for korn, for å si det slik.»

NRK forbrukerinspektørene gir et godt resymé – se her.

Master in Applied Ecology – Sabrina Dietz: An assessment of optimal foraging in honeybees through decoding of waggle dances in an urban landscape

Innland University of Applied Scienses, Evenstad, Norway. Faculty of Applied Ecology and Agricultural Sciences

ABSTRACT

A global decline of honeybees (Apis mellifera) and other pollinators which are essential for pollinating crops and wild flowers has been reported throughout the last decades. One major cause is the loss of available resources due to agricultural intensification. Especially urban areas seem to become an important habitat for pollinators. In 2017, Stange et al. developed a habitat suitability model for pollinators indicating habitat quality in terms of available floral resources and nesting sites for the City of Oslo, Norway. Our aim was to analyse whether the foraging patterns of honeybees match with highly suitable habitat patches as indicated by the ESTIMAP model. According to the optimal foraging theory honeybees should visit the closest and most rewarding habitat patches from the hive location, maximizing energetic intake per unit time. Hence, we hypothesised that patches which were frequently visited by the studied honeybees also had a high habitat suitability value and vice versa. We studied honeybee foraging patterns over the summer 2017 by decoding 506 waggle dances from three bee colonies located at two study sites in the urban area of Oslo. The waggle dance is a communication tool of successful foragers to indicate rewarding resource locations to their nestmates. We used this unique behavioural trait to analyse how the used foraging patches of our honeybees are correlated with values of the ESTIMAP model by applying a beta regression model. Moreover, we examined to what extent the foraging patterns of two bee colonies placed in the same environment overlapped.

After decoding the dances, the foraging patterns showed that visitation probabilities of used patches were only for one location correlated with the habitat suitability values of the ESTIMAP model. Furthermore, we ascertained that there was also only a mediocre overlap between the foraging patterns of the two hives located next to each other. In general, most of the foraging took place close to the hive locations. With a mean foraging distance of 688 m, 490 m and 425 m respectively, the mean foraging distances of the three urban bee colonies are much shorter than the foraging distances from their colleagues in rural areas.

Factors that lead to the moderate correlation between the visitation probabilities of the decoded waggle dances and the ESTIMAP values as well as of the foraging pattern of the hives placed in the same environment can be of various nature. First, by decoding waggle dances we did not have insight where honeybees of other hives or wild pollinators forage. Thus, high suitability habitat patches might have been exploited by other bees. Secondly, human error in the process of decoding the waggle dances might cause some inaccuracy in plotting the foraging patterns of our honeybees.
Overall, our study raises more interesting questions about the resource selection of honeybees and suggests that next to the distance and the nectar-reward of the floral resources, also the exploitative competition by other bees might play a role in the resource selection of honeybees.

Sabrinas Master thesis

Tekst: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern.

ByBi i Oslo er Norges største birøkterlag med omtrent 400 medlemmer (des 2018). ByBi har 14 bikuber i Oslos byggesone selv, og i år høstet de nesten 600 kilo honning fra disse. «Totalt fikk vi inn 900 kilo, men det var med bigården vår i Maridalen», forteller ByBi-leder Ragna Ribe Jørgensen. ByBierne er pålagt å flytte vekk alle trøbbelkuber (inkludert svermer og bifolk som svermer) fra trafikkerte områder slik at de ikke skal gi den urbane birøkten et dårlig omdømme. En av bifolkene ga alene over 70 kilo, og Dronningparken ved Slottet ga godt over 50 kilo i snitt.

Ragna Ribe Jørgensen regner med at hvert ByBi-medlem har to bifolk i gjennomsnitt og at 40 % av medlemmene har bier selv. Det betyr at det står rundt 300 bifolk i Oslo by og hvis alle disse høstet samme gjennomsnitt som ByBi´s egne bifolk (40 kilo), så høstet de i år nesten 12 tonn honning. Det viser seg at trekkgrunnlaget i byene er helt annerledes enn på bygdene. Flere planter bidrar til trekket som blir flatere (ikke typiske hovedtrekk med til dels pauser i mellom) pluss at trekket begynner tidligere og slutter senere om høsten.

Du som smiler skjevt av at de bare leker birøktere i storbyene. Slutt med det. Du er utdatert.

Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern

Engla Eriksen bor på Slattum i Nittedal og er medlem i ByBi i Oslo. Pappa og jeg elsker honning. Så fant vi ut at vi ville begynne som birøktere. Pappa Bo Eriksen er veterinær og ivrig golfspiller. Det er bra å ha en slik far-datterinteresse. Vi har snakket om ulike smaker i hele sommer, forteller han. Nå er vi svært opptatt av biene, sier Engla. Bestefaren hennes var også birøkter.

De fikk åtte kilo honning i år. Den var flytende, men de ville ha den kremet. Derfor flyttet de ut alt fra kjøleskapet for å få plass til å gi honningen riktig temperatur. Så gjorde de som birøktlærer Svein hadde sagt; røre tre til fem minutter hver dag i fem dager. Først brukte jeg en tresleiv, forteller hun, men det ble tyngre og tyngre. Rart hvor lenge fem minutter egentlig er? Pappa Bo tok over og så en dag var de fornøyde med konsistensen. Honningen ble tappet på fine glass og Englas egen etikett ble montert. Hun deltok i Bybis store honningsmakekonkurranse hvor juryen arbeidet mens gjestene holdt høsttakkefest. Offentliggjøringen var høydepunktet og siste post på programmet. Eglas honning gruset de andre, sier sommelier og Maaemogründer Pontus Dahlström som satt i juryen. Stor applaus, men Engla hadde reist hjem. Det var skoledag neste dag. Vi ble så glade, pappa og jeg, forteller hun. Vi forsøkte å gjøre vårt beste med honningen i hele prosessen så seieren var super. Nå har vi klistret på nye etiketter hvor det også står at dette er verdens beste Bybihonning.

Vi burde bli mer oppmerksomme på smakene i honning, sier birøkter og Fine Winedirektør hos Moestue, Veslemøy Hvidsten som også satt i juryen. Vindruene tar til seg smak etter jordsmonn og klima. Det er jeg sikker på at honningen også gjør. Dessuten tar den opp både duft og smak etter høsting også. I konkurransen smakte vi honning som kun smakte sukker og en som duftet klart røyk. I vår bransje vet vi at det aldri kommer topp vin fra en vinkjeller som ikke er ren. Som birøkter må vi også tenke over detaljene. Vi har mulighet for å løfte honning til noe som folk virkelig nyter, ikke bare som ingrediens. Tenk på hvilken verdi den norske lynghonningen har. Smaken er ulik fra salte vestlandsøyer til dyp skog i Østerdalen. Dyrk det sære, oppfordrer Pontus Dahlstöm. Det er det som bringer oss videre. I restaurantbransjen er vi konstant på leting etter det unike. For oss er markjordbær en eksklusiv vare. Vi får ikke kjøpt dem og sesongen er så kort.

Foto: Gaute Skogtun, Henning Sørum, Aud Fauske.

Før var naturen forutsigbar for biene. Men så kom mennesket og tilpasset naturen i sitt bilde. Byer, veier, flyplasser, industriellt landbruk, monokulturer og skogdrift … ikke lett å følge med for våre små venner. Kanskje enda mer skummelt er transporten av biologisk materiale som globaliseringen innebærer. Dette er den dramatiske historien om Aust-Agder, 2010, åpen yngelråte.

Saken er skrevet av Roar Ree Kirkevold/Relino og publisert i samtykke med forfatteren. Saken ble først publisert i Birøkteren nr. 10 2018.

Til alle tider har honningbier, som andre husdyr, vært utsatt for smitte og sykdom. Historien er like lang som den er innviklet. De som utdanner seg til veterinærer lærer om gris og katter, men svært lite om bier. Slik er det over nesten hele verden. Men, så har vi altså de små gruppene proffe folk som fatter personlig interesse og bretter opp ermene. De tar breddeansvar. Tre av disse du møter i denne historien.

Veterinærpensum
Først litt veterinærbiologi. Honningbier kan få mange sykdommer. Sykdommene kan deles i fire grupper akkurat som hos andre organismer:

Bakterier, virus, sopp og parasitter. Dyret kan være sykt, altså vise sykdomstegn (symptomer) eller kun bære smitten med seg (bærere). Hvis en smitte ligger slik latent, kan den blomstre opp ganske brått hvis dyret blir stresset eller får nedsatt immunforsvar.

Noen typer smitte er ganske passiv (lavvirulent). Selv om sykdommen i og for seg er farlig for husdyret, smitter den ikke så lett eller lar husdyret leve med det. Andre typer smitte er mye mer dødelig (høyvirulent). Selvsagt er det også forskjell på hvor lett smitten føres over fra et individ eller et bifolk til et annet.

Det gjelder først å stille riktig diagnose (hva feiler det bifolket egentlig?). Så må man finne ut hvordan det smitter. Smitteveiene er viktige. Mange forhold øker smittefaren:

– Bifolket er sykt fra før
– Birøkteren gidder ikke, eller skjønner ikke, hvordan bier skal stelles (plass, hygiene osv).
– Import av bier, honning, voks og brukt utstyr.
Osv, osv, osv. Listen er lang.

Samfunnet bryr seg
Myndighetene har et ansvar for god dyrehelse i tillegg til bonden (birøkteren). De klassifiserer sykdommene etter farlighetsgrad. Klassifiseres sykdommen som farlig, får birøkteren ordre om å destruere dyr og utstyr. Altså drepe dyrene og fjerne ALT utstyret som kan ha smitte på en godkjent måte i samarbeid med myndighetene.

I Norge har vi fire sykdommer som er klassifisert som så alvorlige at myndighetene overvåker og krever sanering ved diagnostisering (av de tre øvre på listen under):

– Åpen yngelråte (Melissococcus plutonius)
– Lukket yngelråte (Paenibacillus larvae)
– Steinyngel ( Aspergillus flavus)
– Kalkyngel (Ascosphaera apis)

Alle disse går på bienes larver.

Før og etter 1993
1993 var et veiskille. Før hadde vi fylkesvise bitilsynsmenn (ingen kvinner) som hadde støtte av veterinærene i det offentlige.

I 1993 hadde varroamidden krøpet sakte oppover i Europa. Vi forberedte oss, men regnet med sen smitte i Norge så langt nord i verden. Men dette året dukket smitten opp på Oslos beste vestkant etter at en person hadde tatt med seg europeiske bier hjem, forteller Sørum.

Midden spredte seg utover landet. Østlandet først. Alle visste at med midden fulgte et godt knippe virussykdommer.

Veterinærhøgskolen
På Norges Veterinærhøgskole satt Henning Sørum som nå er professor samme sted. Han hadde interesse for bier og tok på seg diagnostisering av biesykdommer for Mattilsynet. Det passet bra for de hadde allerede inne en «diagnosetankegang» ved at de underviste veterinærstudenter. Det var altså et miljø for slikt spesialarbeid her. Varroamidden var et bakteppe.

Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Det fatale året 2010
Sommeren 2010 kom det inn en prøve fra et bifolk i Aust-Agder. Prøven var ikke særlig god, men bifolket hadde sturet og vist sykdomstegn.

På den tiden måtte de kjøre prøven gjennom en såkalt PCR-test og i tillegg dyrke den for å finne ut hva som feilte bifolket. Husk at bifolket var sykt. Smitten var synlig. Man mistenkte åpen yngelråte. Men de fant ingen smitte. Nå nesten 10 år senere, sier de fortsatt at slik diagnostisering var innviklet.

Birøkteren fikk beskjed om at dette så greit ut. Sørum roser ham for at han sa ifra og ikke bare tidde om det han så i bifolkene sine.

I august samme år kom det inn en ny prøve med samme symptom. Også denne fra samme birøkter. Da var det ferie på Veterinærhøgskolen og prøven ble liggende en ukes tid i påvente av vaktskifte til en som kunne disse protokollene godt. Dette var i en tid med få slike innsendte prøver per sesong. De dyrket prøven og fattet mistanke. Derfor ba de om ny prøve og nå fikk de en hel tavle med yngel, voks og alt.

Da gikk alarmen. Det finnes åpen yngelråte i Aust-Agder.

Sekk på sekk
– Vi kunne stille diagnosen ved å se på prøvene, forteller overingeniør Aud Kari Fauske. Likevel måtte de gå systematisk til verks.

Men det hopet seg opp. Nesten daglig fikk de inn hele søplesekker med store prøver fra birøkterne. Larvene krøp og smittefaren var overhengende.

– Jeg husker at vi måtte jobbe med vinduene lukket, og vi ble nok litt hysteriske, smiler Fauske. Vi jobbet med våre frakker i et hjørne. Biene surret og det luktet ikke godt av berget med råtnende yngel.

Autoklavering
Å autoklavere betyr å varme opp til en bestemt temperatur i en angitt tidsperiode for å drepe smitten som er i stoffet (for eksempel i bivoks).

– Vi måtte bruke autoklaveringsutstyret ved mediekjøkkenet i et annet bygg på nattestid. Hver runde tok halvannen time, og ble utstyret kaldt mellom hver omgang så størknet voksen i rørene slik at mange krokete rør måtte stakes opp manuelt og alt måtte vaskes.

Sørum bar sorte søplesekker over gårdsplassen i høstnatten. En natt klarte han hele 20 sekker. Dette kunne ikke gå i lengden.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

Heier på Mattilsynet
Det viste seg at denne stammen med bakterier smittet svært lett og dødeligheten ble senere beregnet til over 60 prosent. Både Sørum og Fauske skryter av Solfrid Åmdal og Vibeke Bolme i Mattilsynet. De forsto alvoret og beordret øyeblikkelig avliving og destruksjon av alt utstyret der smitte var funnet. Drastisk og kostbart, men de forsøkte for å redde biene utover i landet.

– Birøkterne burde vite om dette, sier Henning Sørum. For uten penger, hadde vi nok ikke fått full oppslutning. Han skryter også av birøkterne som virkelig satte alt inn på å finne uregistrerte bigårder og å sende inn prøver.

– Jeg vet at det er en direkte sammenheng mellom at birøkterne oppfører seg skikkelig og at myndighetene bevilger såpass med penger.

Verdensnyheten
I Uruguay hadde noen beskrevet et forsøk på en annen måte å isolere DNAet fra bakterien som gir åpen yngelråte på ved hjelp av såkalt Realtime PCR. En måte som gjorde at man kunne stille diagnosen direkte.

Vinteren mellom 2010 og 2011 testet de 2010-prøver på denne måten. Tanken var at bakteriene finnes i tarmen, altså også i avføring. Bienes første jobb er å pusse celler og inne i kuben. Deretter blir de ammebier, altså de gir de de små larvene mat. Med seg hadde de smitten. Voksne bier tråkket den rundt i hele bifolket.

Så kommer det
Hva hvis de tok en prøve av det nedfallet som hadde samlet seg på bunnbrettet om våren?

Realtime PCR-metoden var 1 000 ganger mer følsom enn den metoden som tok mye lengre tid og som hele verden brukte. Hva hvis birøkterne samler nedfallsprøver fra hele bigården og blander det i en plastpose? Da ville teoretisk bakterienes DNA bli jevnt fordelt. Birøkterne kunne sende inn en fyrstikkeske med én samleprøve.

Metoden fungerte. De testet med kontrollprøver fra andre steder i landet. Den viste seg også overraskende stabil.

Nå hadde Henning Sørum, Aud Kari Fauske og Gaute Skogtun tatt i bruk en ny metode som både var rask og sikker og som ikke krevde sekkevis med prøver. De tok 700 prøver fra 11.000 bifolk før Sankt Hans i 2011. Ingen trodde de skulle greie det, men de beviste det umulige.

Sykdomsbærere
Det aller viktigste var at nå oppdaget de sykdommen på bærerstadiet. Altså lenge før sykdommen brøt ut i symptomer. Dette fortalte de om på et vitenskapelig møte i York i England. Skjeve smil.

I England har de sykdomskonsulenter som reiser rundt til birøktere hvor sykdommen viser symptomer og destruerer flekkvis.

– Håpløst, sier Sørum. Det går aldri fremover da, for bærerne finnes jo der fremdeles.

Sveitserne har både farlig (høyvirulent) og håndterbar (lavvirulent) åpen yngelråte. De forsøkte det norske opplegget, men drepte i en radius på én kilometer. Bitettheten var så høy at tre kilometer ikke var praktisk mulig.

– Det at Mattilsynet aksepterte tre kilometer, var også avgjørende, sier Fauske. Inntil så langt flyr nemlig biene (og smitten).
Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Halen
Hver vår har Veterinærhøgskolen, Mattilsynet og Norges Birøkterlag møte om hva de skal prioritere. Selve sykdomsutbruddet er stoppet, men både i 2016 og i fjor ble de minnet på at smitten meget lett overlever tre år på steder der det har vært bier.

– Vi er altså ved halen av utbruddet, sier Sørum.

For metoden skiller ikke på DNA fra levende eller døde bakterier (se egen sak om smittefare via importhonning og voks). Derfor må vi tåle at vi destruerer enkelte bigårder som kanskje bare har dødt DNA fra bakterier som har ligget der siden den tidlige fasen i sykdomsutbruddet.

– Imidlertid har vi sett at gjentatte prøver bigårder med slike svake funn som kunne minne om at det var døde bakterier gir sterkere funn med tiden fordi bakteriene er levende og har økt i antall. Dette understreker at vi trolig påviser DNA fra levende bakterier selv ved svake positive resultater understreker Fauske.

Det har ikke vært mye kritikk, men alle tre har stor sympati for birøktere som får den fatale beskjeden om å drepe alle husdyrene sine (de må gjøre det selv).
Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Enkelte birøktere har hevdet at dette kan vi leve med slik de gjør andre steder.

– Men de tar ikke hensyn til at dette er en helt annen smitte, hevder Sørum.

Professor Henning Sørum er med rette stolt over det årelange pionerarbeidet.

– Det har vært slitsomt til tider, men vi ser jo at det virker og at det er samfunnsnyttig, avslutter han.

Han har lite til overs for importmulighetene som ligger i EØS-avtalen.

– Vi beveger oss på en knivegg. Birøkterne ble reddet denne gangen, men det skal lite til før ny smitte oppstår.

Engla Thilkjer Eriksen var 10 år da hun og pappa-Bo meldte seg på ByBis grunnkurs i birøkt (2016). De kjøpte to bifolk og plasserte dem i et fint skogbryn. Engla studerte bikubenes hemmeligheter med iver og nysgjerrighet og viste seg raskt å være til stor nytte i bigården. Hun har en inderlig forståelse for bienes behov, deres liv og avferd. Ikke minst elsker hun honning, og produserte i samarbeid med biene sine en så utsøkt vare at hun vant ByBis førstepris i årets beste honning 2016.

Mikkel Hammer, 12 år, er heldig. Han har en leken bestefar som finner på mye sprøtt. Våren 2018 bestemte han seg for å bli birøkter. Han ble med på ByBis grunnkurs og installerte to bifolk i hagen. I nabohuset bor Mikkel som reagerte med stor entusiasme da bestefar Arild inviterte nevøen med i laget. Mikkel fikk drakt og hansker og møtte biene med stor kjærlighet og respekt. Nå har han 120 000 små stripete kompiser rikere. Neste år vil fetter Henrik også bli med å røkte.

NRK Super fikk nyss om disse to ildsjelene og ble med dem på bigårdsbesøk i Gartneriet bigård, Bygdø Kongsgård. Supernytt. Her er også den fabelaktige animasjonen til Martin Aas.

Av Tora Fougner-Økland
Det er ingenting moderne med birøkt. Siden steinalderen har mennesker visst å sanke honning, og senere også voks til lys eller propolis til medisin. Bier har en plass i mytologien til de gamle egypterne, antikkens Hellas og mayaindianerne. Og vi mennesker har ikke bare sanket honning i lange tider, etter hvert fikk vi også på oss drakt og flyttet dem inn i egne boligblokker, stelte litt ekstra med dem og kalte oss røktere.

Birøktere har god tid (Alt skjer etter bienes skjema – du må vente lenge, og plutselig blir det travelt), og birøkt som profesjon utvikler seg sakte, uten mye moderne ved seg. Kubeskraper og elektriske honningslynger er kanskje de mest innovative redskapene i vanlig bruk, og bikubens oppbygning har vært lik de siste hundre årene. Riktignok har det begynt å dukke opp finurligheter som bikuber med tappekran eller apper for å måle når biene samler honning, og det er ikke lenger obligatorisk å snekre bikuben selv, men leser du en birøktmanual fra starten av 1900-tallet vil det meste være gjenkjennelig og relevant i dag. Birøkt har med andre ord nesten like god holdbarhet som honning.

Urban birøkt er heller ikke akkurat nymotens. Det er ikke et påfunn av en gjeng hippe og litt radikale urbane selvbergere, men en forlengelse av et urgammelt samarbeid mellom birøkteren og honningbiene. I Oslo var det for eksempel hundrevis flere bikuber før andre verdenskrig enn det er nå. Riktignok har byene forandret seg mye siden den tid, med mindre blomstereng og mer asfaltjungel, men tanken om sameksistens mellom mennesker og bier i byer er altså ikke et nytt påfunn.

Jeg møtte egentlig Ragna ved et uhell. Foreldrene mine skulle ha bier og hadde meldt seg på et kurs i ByBi Oslo, som Ragna hadde startet opp med Anne Dubrau. Men mor og far hadde mindre tid enn de trodde, og plutselig var det jeg som stod med røykpusteren i hånda og gikk på kurs. En potent miks av bienes magi, honningens sødme, og Ragnas perfekte balanse mellom lek og alvor sugde meg inn i bienes verden og gjorde det umulig å holde seg unna, og plutselig brukte jeg mesteparten av dagene mine på å røkte kuber i Oslo, og hadde dessuten bestemt meg for å la biene følge meg inn i studiene.

Denne magnetiske tiltrektningen, eller kanskje heller forelskelsen, er jeg ikke alene om å kjenne på. Bienes samfunnsstruktur, effektivitet, kompleksitet og den vakre, geometriske honningtavlen virker nesten magisk første gang man møter den. Ikke nok med det, vi ser dem jobbe iherdig for å holde frøproduksjonen og matproduksjonen vår i gang. Og på toppen av det hele greier de å utnytte en ressurs i naturen få andre klarer, og trylle frem søte dråper. Det fortjener vår aktelse og respekt, og det er ikke rart at de har fått en plass i mytologien til så mange eldgamle kulturer. Vi mennesker faller pladask for de søte små, og vi vet at samspillet mellom bien og blomsten er avgjørende for livene våre.

Urgamle tradisjoner til tross: En stund forsvant summingen fra verdens storbyer, og ble til og med forbudt i byer som New York. Heldigvis har det skjedd en mikrorevolusjon de siste årene, og byfolket har tatt bifolkene tilbake. Min birøktdåp var i birøkterlaget ByBi Oslo’s spede barndom i 2013, det første året de holdt kurs. Det var dobbelt så mange påmeldte som forventet, og femti stykker stuet seg inn i en kjeller på Ullevål. Et par år senere gikk over dobbelt så mange på kurs, over hundre, og bikuber dukket opp over hele byen og forbi. Alle ville ha bikuber – Slottet, Mathallen, flotte hotell og revisorselskap. Europas raskest voksende by hadde fått 12 millioner nye innbyggere.

Men det var ikke bare Oslo som fikk en ny summetone. Biene var for lengst på vei tilbake til storbyene over hele verden og var allerede på plass i signalbygg som det Franske og det Tyske parlamentet. I Det Hvite Hus kunne man skåle i mjød fra De Hvite Bikuber. Jeg blir ikke lenger overrasket når hotellfrokosten skryter av egen byhonning, og nå har jeg funnet urban honning i sykkelbutikken min. Birøkt er ikke lenger en mystisk kunst som foregår bak røykskyer og birøktslør, og urban birøkt har gått fra å bli ansett som radikal høyrisikosport, til å bli så mainstream at gravplasser, ambassader og byetater vil ha dem på eiendommene sine.

Likevel har mange fortsatt vanskelig for å skjønne at bier og folk kan leve i harmoni. Bier stikker, mennesker fyller byen med asfalt og kløverløs gressplen, og bilforurensingen kan skade bienes helse. Men bier, byer og folk passer overraskende godt sammen – og ikke bare fordi honningbier ikke vil stikke.

For det første: mennesker liker frodige byer som bungner av blomster hele året, og det setter biene stor pris på. Krokusen, et kjært vårtegn for parkbrukere og hageeiere, er minst like kjært for sultne bier idet de våkner fra vinterdvalen. Selvfølgelig trives bygdebiene i blomsterengene, bærtuene og lyngheiene utenfor bygrensen, men urbane bier har det godt i parktrær og blomsterkasser. Det kan til og med tenkes at de spiser mer variert enn en bygdebie i en rapsåker. Noen birøktere sier faktisk at de opplever å få mer honning i byen enn i mer rurale strøk, selv når klimaet er omtrent likt. Dessuten slipper de lettere unna sprøytemidler.

Plasseffektive er de også – 60 000 husdyr på en halv kvadratmeter er vanskelig å slå.

Men det er neppe denne logikken som gjør at birøkt har fått en renessanse de siste årene. Birøkt, kanskje særlig for oss i denne nye generasjonen, er ikke kald rasjonalitet, det er glødende engasjement og begeistring. Vi nybegynnere er gjerne aktivister innerst inne («nybegynner» omfatter alle som har holdt på i mindre enn 15 år). Vi hører at bier er truet over hele verden, og får stadig påminnelser om hvor viktige pollinerende insekter er for biomangfoldet vårt. Vi vet at honningbier er så viktige pollinatorer i det moderne landbruk at bikuber shippes rundt på lastebiler for å pollinere mandelblomstringen i California. Vi har ingen bier å miste, og vi klør etter å ta saken i egne hender. Noen planter blomster og bygger humlekasser, andre bidrar med en bikube. Du blir ikke birøkter for å tjene penger. Aktivistånden holder oss i gang, selv om vi lever med en liten angst i magen for at en bisverm skal sette seg på uteserveringen til nabokafeen. Vi prater hull i hodet til alle vi møter på jobb, på gata og på fest om at bier og insekter er vidunderlige vesener, og håper de tar godt vare på den neste humledronningen som forviller seg inn i stuen deres. Vi ber naboen klippe plenen litt sjeldnere så kløveren får blomstre, og legger ut gladmelding på facebook når kastanjene blomstrer i Bygdøy Alle og hele trekronen summer av trafikk.

Bieaktivisme er viktig fordi de har mye å lære oss. Honningbiens bittelille hjerne til tross, er hun blant de mest lærevillige insektene, og hun er veldig god til å lære opp de rundt seg – også oss mennesker. Vi skjønner ikke så mye av vibrasjonene og luktene som bier bruker for å snakke sammen, men vi kan likevel lære av dem. Ikke bare om droneslag og dronningrivalitet, men om nabolagsfloraen, hvilken pollenfarge som hører til hvilken blomst, og hvor forskjellige to glass honning kan være. Som birøkter får du kjenne på hvordan leddene i naturen hører sammen, og hvor sensitive økosystemene og landbruket vårt er for svigninger i klimaet. Jeg kan legge til at siden jeg ble birøkter, har det ikke gått en eneste sesong uten at en eller annen eldgammel Birøktlov har blitt brutt – de har svermet fra april til august, samlet honning i mars og dødd midt på sommeren. Av biene har jeg lært å kjenne ekstremvær på kroppen.

Man kan ikke redde verden med en bikube. Ikke med tjue heller. Men som jeg skjønte av å jobbe med Ragna – det handler om mer enn honning. Det handler om å få alle til å se verden med biebriller litt oftere, og ta fokuset bort fra biebrodden og over til pollenkurvene og honningmagen. Mer enn et birøkterlag er Ragna og ByBi en biemisjon med honningbier som karismatiske ambassadører for alle våre pollinatorer.

Til sammen gjør det kanskje at vi forvalter landskapet utenfor byene på en mer insektvennelig måte også – litt flere blomsterenger, litt mer kløver i gressplenen og litt mindre sprøytemidler. Kanskje får det en sommerfugleffekt.

Av Ragna R Jørgensen.
På høysommeren er det opptil 60000 individer i en bikube. Det er mange munner å mette, så når biene skal ut på beite i blomsterkilder må de være ytterst rasjonelle. Humler kan vi se vimse fra blomst til blomst, men aldri en honningbie. For å spare energi (dvs honning) er deres adferd er planlagt og målrettet – de samarbeider! Det starter med en håndfull speiderbier som individuelt flyr ut i nabolaget for å lete opp gode matkilder. Så returnerer de til samfunnet sitt og danse-forteller funnene i et 8-talls mønster. Informasjonen er tre-delt: de danser i hvilken retningen blomstringen er, avstanden dit, og kvaliteten på matkilden. Det var dette von Frisch dekodet. Salsa ergo sum har vi kallt forskningsprosjektet; jeg dasnser ergo er jeg. Rasjonelle som de er er bienes dansespråk like presist som GPS-en til et SAS-fly på vei til Tokyo (inkluder litt magist duft-kommunikasjon i luften på vei til maten), ingen vimsing for da går vinningen opp i spinningen. De neste 1-3 dagene vurderer bisamfunnet funnene som danses og vil stemme for beste blomstring: det som gir mest nektar og pollen i forhold til forbruket under trekket.

ByBi og NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, samarbeider i et forskningsprosjekt på bienes dans. Vi har satt ut fire stasjoner med 3 observasjonskuber hver på strategiske steder i Oslo. I disse kubene er biene synlige bak glass og filmes gjennom sommersesongen. Målet er å kartlegge Oslos biologiske mangfold sett med bienes øyne, om Oslo en tilfredsstillende by å bo i for dem, noe som gir viktig informasjon til grøntsoneforvaltning i byen. Prosjektet gir også informasjon til bærekraftig urban birøkt og til en eventuell konkurranse mellom honningbier og ville pollinatorer.

Vi takker for støtte fra Sparebankstiftelsen, Eckbos legater, Norges Birøkterlag og PWC. Vi samarbeider i et nettverk med professor Thomas Seeley ved Cornell University og professor Francis L. W. Ratnieks ved University of Sussex.