Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Entomologischer Verein Krefeld

Den som har fulgt med i nyhetsbildet det siste året, vet at det ikke står bra til med verdens insekter. I fjor publiserte et tysk initiativ tall som så ut til å vise at mengden insekter i luften i nasjonalparker i Tyskland hadde sunket med 75% på 30 år. I Februar i år kom den første globale gjennomgangen av slike studier gjort over hele verden, og den slo fast at 40% av alle insektarter er truet. Landskapsendringer, som omgjøring av blomstereng og skog til monokulturer av hvete og raps, får mye av skylden.

Til tross for disse dramatiske tallene, har forskningsmiljøet vært tilbakeholdne med dommedagsprofetier. Studien fra Tyskland ble gjort av frivillige engasjerte, ikke etter alle vitenskapens regler, og mange andre studier bruker dagens bestander og utvikler modeller som sier noe om fremtiden – litt som en værmelding. Men nå har de fått noe helt konkret å slå i bordet med: en helt fersk, svært systematisk og robust studie, som ikke bare måler mengden insekter, men også ser på hvilke arter som er tilstede. Konklusjonen er nesten ikke til å fatte.

En tredjedel av artene borte

I prosjektet ble det samlet insekter fra 2008 til 2017. Ikke bare har forskerene studert områder over hele Tyskland, de har også, for første gang, systematisk sammenliknet forskjellige typer landskap. Ved å ta prøver i kulturlandskap og i skog kan de se hvordan landskapsendringer påvirker insektbestandene over tid.

Forskjellene er dramatiske. I skogen var det en liten, nesten ubetydelig nedgang i antall individer, men en nedgang på 41% i biomasse, eller vekten av alle insektene som ble fanget i fellene som ble satt ut. På åpne landbruksområder forsvant 67% av biomassen på ti år, mens antall individer stupte med 78%, og virkningen var sterkere på stedene med mer dyrket mark.

Ikke bare ble det færre insekter, det ble også betydelig færre arter, både i skog og i landbruksområder. På ti år forsvant over en tredjedel av artene, og det var særlig de mest sårbare og sjeldne artene som ble borte. I skogen ble fremmede arter og skadedyr mer dominerende.

Dramatiske konsekvenser

Mange har lenge vært bekymret for nedgangen i pollinerende insekter, og hvordan det vil påvirke matproduksjonen vår. Det anslås at naturens bidrag til verdens matproduksjon gjennom pollinering tilsvarer en verdi på rundt 153 milliarder dollar (rundt 1.4 billioner kroner) i året. Dette er dramatisk nok, men insekter har mange flere roller i økosystemet. Mange av dem er rovdyr som holder skadedyrbestander i sjakk, og begrenser dermed store økonomiske tap. I tillegg er de en avgjørende del av naturens næringskjede. De hjelper til med å bryte ned døde planter og insekter, og for svært mange dyr er de en viktig næringskilde. Mange fugler, amfibier og pattedyr spiser ikke annet.

Derfor er det ikke bare farlig at arter forsvinner – når det blir færre insekter, blir det mindre mat for alle, og veldig mange andre arter kan forsvinne i dragsuget. Klarer vi ikke å legge til rette for insekter der vi dyrker mat, vil det koste oss dyrt.

Ber om paradigmeskifte

Men studien viser også håp. Nedgangen i arter var mindre i skog med mange døde trær, og i kulturlandskap med litt mer blomstereng og litt mindre dyrket mark holdt bestanden seg bedre oppe. Samtidig mener forskerene at de nye tiltakene som har blitt innført de siste årene, som forbud mot sprøytemidler og støtte til blomsterkanter langs åkre, ikke har hjulpet betraktelig. Derfor krever de intet mindre enn et paradigmeskifte i landskapsforvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Vi må rett og slett tenke helt annerledes om hvordan vi former landskapene våre. Vi må tilrettelegge for insekter på en mye mer integrert måte. Det haster.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese en mer oppløftende historie om hvordan honningbier henter medisin fra planter her, eller se alle artiklene våre her.

Seibold, S., Gossner, M.M., Simons, N.K. et al. Arthropod decline in grasslands and forests is associated with landscape-level drivers. Nature 574, 671–674 (2019) doi:10.1038/s41586-019-1684-3

Artikkelen er publisert i Nature og kan leses her.