Foto: Gaute Skogtun, Henning Sørum, Aud Fauske.

Før var naturen forutsigbar for biene. Men så kom mennesket og tilpasset naturen i sitt bilde. Byer, veier, flyplasser, industriellt landbruk, monokulturer og skogdrift … ikke lett å følge med for våre små venner. Kanskje enda mer skummelt er transporten av biologisk materiale som globaliseringen innebærer. Dette er den dramatiske historien om Aust-Agder, 2010, åpen yngelråte.

Saken er skrevet av Roar Ree Kirkevold/Relino og publisert i samtykke med forfatteren. Saken ble først publisert i Birøkteren nr. 10 2018.

Til alle tider har honningbier, som andre husdyr, vært utsatt for smitte og sykdom. Historien er like lang som den er innviklet. De som utdanner seg til veterinærer lærer om gris og katter, men svært lite om bier. Slik er det over nesten hele verden. Men, så har vi altså de små gruppene proffe folk som fatter personlig interesse og bretter opp ermene. De tar breddeansvar. Tre av disse du møter i denne historien.

Veterinærpensum
Først litt veterinærbiologi. Honningbier kan få mange sykdommer. Sykdommene kan deles i fire grupper akkurat som hos andre organismer:

Bakterier, virus, sopp og parasitter. Dyret kan være sykt, altså vise sykdomstegn (symptomer) eller kun bære smitten med seg (bærere). Hvis en smitte ligger slik latent, kan den blomstre opp ganske brått hvis dyret blir stresset eller får nedsatt immunforsvar.

Noen typer smitte er ganske passiv (lavvirulent). Selv om sykdommen i og for seg er farlig for husdyret, smitter den ikke så lett eller lar husdyret leve med det. Andre typer smitte er mye mer dødelig (høyvirulent). Selvsagt er det også forskjell på hvor lett smitten føres over fra et individ eller et bifolk til et annet.

Det gjelder først å stille riktig diagnose (hva feiler det bifolket egentlig?). Så må man finne ut hvordan det smitter. Smitteveiene er viktige. Mange forhold øker smittefaren:

– Bifolket er sykt fra før
– Birøkteren gidder ikke, eller skjønner ikke, hvordan bier skal stelles (plass, hygiene osv).
– Import av bier, honning, voks og brukt utstyr.
Osv, osv, osv. Listen er lang.

Samfunnet bryr seg
Myndighetene har et ansvar for god dyrehelse i tillegg til bonden (birøkteren). De klassifiserer sykdommene etter farlighetsgrad. Klassifiseres sykdommen som farlig, får birøkteren ordre om å destruere dyr og utstyr. Altså drepe dyrene og fjerne ALT utstyret som kan ha smitte på en godkjent måte i samarbeid med myndighetene.

I Norge har vi fire sykdommer som er klassifisert som så alvorlige at myndighetene overvåker og krever sanering ved diagnostisering (av de tre øvre på listen under):

– Åpen yngelråte (Melissococcus plutonius)
– Lukket yngelråte (Paenibacillus larvae)
– Steinyngel ( Aspergillus flavus)
– Kalkyngel (Ascosphaera apis)

Alle disse går på bienes larver.

Før og etter 1993
1993 var et veiskille. Før hadde vi fylkesvise bitilsynsmenn (ingen kvinner) som hadde støtte av veterinærene i det offentlige.

I 1993 hadde varroamidden krøpet sakte oppover i Europa. Vi forberedte oss, men regnet med sen smitte i Norge så langt nord i verden. Men dette året dukket smitten opp på Oslos beste vestkant etter at en person hadde tatt med seg europeiske bier hjem, forteller Sørum.

Midden spredte seg utover landet. Østlandet først. Alle visste at med midden fulgte et godt knippe virussykdommer.

Veterinærhøgskolen
På Norges Veterinærhøgskole satt Henning Sørum som nå er professor samme sted. Han hadde interesse for bier og tok på seg diagnostisering av biesykdommer for Mattilsynet. Det passet bra for de hadde allerede inne en «diagnosetankegang» ved at de underviste veterinærstudenter. Det var altså et miljø for slikt spesialarbeid her. Varroamidden var et bakteppe.

Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Det fatale året 2010
Sommeren 2010 kom det inn en prøve fra et bifolk i Aust-Agder. Prøven var ikke særlig god, men bifolket hadde sturet og vist sykdomstegn.

På den tiden måtte de kjøre prøven gjennom en såkalt PCR-test og i tillegg dyrke den for å finne ut hva som feilte bifolket. Husk at bifolket var sykt. Smitten var synlig. Man mistenkte åpen yngelråte. Men de fant ingen smitte. Nå nesten 10 år senere, sier de fortsatt at slik diagnostisering var innviklet.

Birøkteren fikk beskjed om at dette så greit ut. Sørum roser ham for at han sa ifra og ikke bare tidde om det han så i bifolkene sine.

I august samme år kom det inn en ny prøve med samme symptom. Også denne fra samme birøkter. Da var det ferie på Veterinærhøgskolen og prøven ble liggende en ukes tid i påvente av vaktskifte til en som kunne disse protokollene godt. Dette var i en tid med få slike innsendte prøver per sesong. De dyrket prøven og fattet mistanke. Derfor ba de om ny prøve og nå fikk de en hel tavle med yngel, voks og alt.

Da gikk alarmen. Det finnes åpen yngelråte i Aust-Agder.

Sekk på sekk
– Vi kunne stille diagnosen ved å se på prøvene, forteller overingeniør Aud Kari Fauske. Likevel måtte de gå systematisk til verks.

Men det hopet seg opp. Nesten daglig fikk de inn hele søplesekker med store prøver fra birøkterne. Larvene krøp og smittefaren var overhengende.

– Jeg husker at vi måtte jobbe med vinduene lukket, og vi ble nok litt hysteriske, smiler Fauske. Vi jobbet med våre frakker i et hjørne. Biene surret og det luktet ikke godt av berget med råtnende yngel.

Autoklavering
Å autoklavere betyr å varme opp til en bestemt temperatur i en angitt tidsperiode for å drepe smitten som er i stoffet (for eksempel i bivoks).

– Vi måtte bruke autoklaveringsutstyret ved mediekjøkkenet i et annet bygg på nattestid. Hver runde tok halvannen time, og ble utstyret kaldt mellom hver omgang så størknet voksen i rørene slik at mange krokete rør måtte stakes opp manuelt og alt måtte vaskes.

Sørum bar sorte søplesekker over gårdsplassen i høstnatten. En natt klarte han hele 20 sekker. Dette kunne ikke gå i lengden.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

Heier på Mattilsynet
Det viste seg at denne stammen med bakterier smittet svært lett og dødeligheten ble senere beregnet til over 60 prosent. Både Sørum og Fauske skryter av Solfrid Åmdal og Vibeke Bolme i Mattilsynet. De forsto alvoret og beordret øyeblikkelig avliving og destruksjon av alt utstyret der smitte var funnet. Drastisk og kostbart, men de forsøkte for å redde biene utover i landet.

– Birøkterne burde vite om dette, sier Henning Sørum. For uten penger, hadde vi nok ikke fått full oppslutning. Han skryter også av birøkterne som virkelig satte alt inn på å finne uregistrerte bigårder og å sende inn prøver.

– Jeg vet at det er en direkte sammenheng mellom at birøkterne oppfører seg skikkelig og at myndighetene bevilger såpass med penger.

Verdensnyheten
I Uruguay hadde noen beskrevet et forsøk på en annen måte å isolere DNAet fra bakterien som gir åpen yngelråte på ved hjelp av såkalt Realtime PCR. En måte som gjorde at man kunne stille diagnosen direkte.

Vinteren mellom 2010 og 2011 testet de 2010-prøver på denne måten. Tanken var at bakteriene finnes i tarmen, altså også i avføring. Bienes første jobb er å pusse celler og inne i kuben. Deretter blir de ammebier, altså de gir de de små larvene mat. Med seg hadde de smitten. Voksne bier tråkket den rundt i hele bifolket.

Så kommer det
Hva hvis de tok en prøve av det nedfallet som hadde samlet seg på bunnbrettet om våren?

Realtime PCR-metoden var 1 000 ganger mer følsom enn den metoden som tok mye lengre tid og som hele verden brukte. Hva hvis birøkterne samler nedfallsprøver fra hele bigården og blander det i en plastpose? Da ville teoretisk bakterienes DNA bli jevnt fordelt. Birøkterne kunne sende inn en fyrstikkeske med én samleprøve.

Metoden fungerte. De testet med kontrollprøver fra andre steder i landet. Den viste seg også overraskende stabil.

Nå hadde Henning Sørum, Aud Kari Fauske og Gaute Skogtun tatt i bruk en ny metode som både var rask og sikker og som ikke krevde sekkevis med prøver. De tok 700 prøver fra 11.000 bifolk før Sankt Hans i 2011. Ingen trodde de skulle greie det, men de beviste det umulige.

Sykdomsbærere
Det aller viktigste var at nå oppdaget de sykdommen på bærerstadiet. Altså lenge før sykdommen brøt ut i symptomer. Dette fortalte de om på et vitenskapelig møte i York i England. Skjeve smil.

I England har de sykdomskonsulenter som reiser rundt til birøktere hvor sykdommen viser symptomer og destruerer flekkvis.

– Håpløst, sier Sørum. Det går aldri fremover da, for bærerne finnes jo der fremdeles.

Sveitserne har både farlig (høyvirulent) og håndterbar (lavvirulent) åpen yngelråte. De forsøkte det norske opplegget, men drepte i en radius på én kilometer. Bitettheten var så høy at tre kilometer ikke var praktisk mulig.

– Det at Mattilsynet aksepterte tre kilometer, var også avgjørende, sier Fauske. Inntil så langt flyr nemlig biene (og smitten).
Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Halen
Hver vår har Veterinærhøgskolen, Mattilsynet og Norges Birøkterlag møte om hva de skal prioritere. Selve sykdomsutbruddet er stoppet, men både i 2016 og i fjor ble de minnet på at smitten meget lett overlever tre år på steder der det har vært bier.

– Vi er altså ved halen av utbruddet, sier Sørum.

For metoden skiller ikke på DNA fra levende eller døde bakterier (se egen sak om smittefare via importhonning og voks). Derfor må vi tåle at vi destruerer enkelte bigårder som kanskje bare har dødt DNA fra bakterier som har ligget der siden den tidlige fasen i sykdomsutbruddet.

– Imidlertid har vi sett at gjentatte prøver bigårder med slike svake funn som kunne minne om at det var døde bakterier gir sterkere funn med tiden fordi bakteriene er levende og har økt i antall. Dette understreker at vi trolig påviser DNA fra levende bakterier selv ved svake positive resultater understreker Fauske.

Det har ikke vært mye kritikk, men alle tre har stor sympati for birøktere som får den fatale beskjeden om å drepe alle husdyrene sine (de må gjøre det selv).
Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Enkelte birøktere har hevdet at dette kan vi leve med slik de gjør andre steder.

– Men de tar ikke hensyn til at dette er en helt annen smitte, hevder Sørum.

Professor Henning Sørum er med rette stolt over det årelange pionerarbeidet.

– Det har vært slitsomt til tider, men vi ser jo at det virker og at det er samfunnsnyttig, avslutter han.

Han har lite til overs for importmulighetene som ligger i EØS-avtalen.

– Vi beveger oss på en knivegg. Birøkterne ble reddet denne gangen, men det skal lite til før ny smitte oppstår.

Juryens begrunnelse:

«Årets vinner i Oslo har på en god måte greid å kombinere utvikling av urbant landbruk og bevisstgjøring av pollinerende insekters betydning for landbruket. Med sin høye kompetanse og engasjement leverer vinneren et sunt og smakfullt produkt, og bidrar til økt norsk produksjon. Gjennom å involvere både private og offentlige aktører utnytter de byens ressurser og markedsnærhet og bidrar til en hovedstad med et rikt biologisk mangfold. Vinneren har også bidratt til å vitalisere en næring som har vært i tilbakegang og synligjør et større postensiale.» Om prisen

Fakta om Bedriftsutviklingsprisen i landbruket

• Innovasjon Norge deler hvert år ut bedriftsutviklingsprisen i landbruket på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet.
• Det er en bedrifts- og næringsutviklingspris for de som har etablert en vellykket bedrift eller næring med basis i bygdenes og landbrukets ressurser.
• Det kåres en vinner i hvert fylke som får 50 000 kroner.
• De fylkesvise vinnerne deltar så i den nasjonale konkurransen om 250 000 kroner.
• Den nasjonale prisen vil bli delt ut under Internationale Grüne Woche i Berlin i januar 2019.

Juryen har bestått av

• Direktør for Innovasjon Norge Oslo, Akershus og Østfold Per Annar Lilleng (juryens leder)
• Akershus og Oslo Bondelag v/leder Sigurd Enger
• Fylkesmannens Landbruksavdeling v/Ellen Marie Forsberg
• Oslo kommune v/Lise Jørstad

 

 

Engla Thilkjer Eriksen var 10 år da hun og pappa-Bo meldte seg på ByBis grunnkurs i birøkt (2016). De kjøpte to bifolk og plasserte dem i et fint skogbryn. Engla studerte bikubenes hemmeligheter med iver og nysgjerrighet og viste seg raskt å være til stor nytte i bigården. Hun har en inderlig forståelse for bienes behov, deres liv og avferd. Ikke minst elsker hun honning, og produserte i samarbeid med biene sine en så utsøkt vare at hun vant ByBis førstepris i årets beste honning 2016.

Mikkel Hammer, 12 år, er heldig. Han har en leken bestefar som finner på mye sprøtt. Våren 2018 bestemte han seg for å bli birøkter. Han ble med på ByBis grunnkurs og installerte to bifolk i hagen. I nabohuset bor Mikkel som reagerte med stor entusiasme da bestefar Arild inviterte nevøen med i laget. Mikkel fikk drakt og hansker og møtte biene med stor kjærlighet og respekt. Nå har han 120 000 små stripete kompiser rikere. Neste år vil fetter Henrik også bli med å røkte.

NRK Super fikk nyss om disse to ildsjelene og ble med dem på bigårdsbesøk i Gartneriet bigård, Bygdø Kongsgård. Supernytt. Her er også den fabelaktige animasjonen til Martin Aas.

Av Tora Fougner-Økland
Det er ingenting moderne med birøkt. Siden steinalderen har mennesker visst å sanke honning, og senere også voks til lys eller propolis til medisin. Bier har en plass i mytologien til de gamle egypterne, antikkens Hellas og mayaindianerne. Og vi mennesker har ikke bare sanket honning i lange tider, etter hvert fikk vi også på oss drakt og flyttet dem inn i egne boligblokker, stelte litt ekstra med dem og kalte oss røktere.

Birøktere har god tid (Alt skjer etter bienes skjema – du må vente lenge, og plutselig blir det travelt), og birøkt som profesjon utvikler seg sakte, uten mye moderne ved seg. Kubeskraper og elektriske honningslynger er kanskje de mest innovative redskapene i vanlig bruk, og bikubens oppbygning har vært lik de siste hundre årene. Riktignok har det begynt å dukke opp finurligheter som bikuber med tappekran eller apper for å måle når biene samler honning, og det er ikke lenger obligatorisk å snekre bikuben selv, men leser du en birøktmanual fra starten av 1900-tallet vil det meste være gjenkjennelig og relevant i dag. Birøkt har med andre ord nesten like god holdbarhet som honning.

Urban birøkt er heller ikke akkurat nymotens. Det er ikke et påfunn av en gjeng hippe og litt radikale urbane selvbergere, men en forlengelse av et urgammelt samarbeid mellom birøkteren og honningbiene. I Oslo var det for eksempel hundrevis flere bikuber før andre verdenskrig enn det er nå. Riktignok har byene forandret seg mye siden den tid, med mindre blomstereng og mer asfaltjungel, men tanken om sameksistens mellom mennesker og bier i byer er altså ikke et nytt påfunn.

Jeg møtte egentlig Ragna ved et uhell. Foreldrene mine skulle ha bier og hadde meldt seg på et kurs i ByBi Oslo, som Ragna hadde startet opp med Anne Dubrau. Men mor og far hadde mindre tid enn de trodde, og plutselig var det jeg som stod med røykpusteren i hånda og gikk på kurs. En potent miks av bienes magi, honningens sødme, og Ragnas perfekte balanse mellom lek og alvor sugde meg inn i bienes verden og gjorde det umulig å holde seg unna, og plutselig brukte jeg mesteparten av dagene mine på å røkte kuber i Oslo, og hadde dessuten bestemt meg for å la biene følge meg inn i studiene.

Denne magnetiske tiltrektningen, eller kanskje heller forelskelsen, er jeg ikke alene om å kjenne på. Bienes samfunnsstruktur, effektivitet, kompleksitet og den vakre, geometriske honningtavlen virker nesten magisk første gang man møter den. Ikke nok med det, vi ser dem jobbe iherdig for å holde frøproduksjonen og matproduksjonen vår i gang. Og på toppen av det hele greier de å utnytte en ressurs i naturen få andre klarer, og trylle frem søte dråper. Det fortjener vår aktelse og respekt, og det er ikke rart at de har fått en plass i mytologien til så mange eldgamle kulturer. Vi mennesker faller pladask for de søte små, og vi vet at samspillet mellom bien og blomsten er avgjørende for livene våre.

Urgamle tradisjoner til tross: En stund forsvant summingen fra verdens storbyer, og ble til og med forbudt i byer som New York. Heldigvis har det skjedd en mikrorevolusjon de siste årene, og byfolket har tatt bifolkene tilbake. Min birøktdåp var i birøkterlaget ByBi Oslo’s spede barndom i 2013, det første året de holdt kurs. Det var dobbelt så mange påmeldte som forventet, og femti stykker stuet seg inn i en kjeller på Ullevål. Et par år senere gikk over dobbelt så mange på kurs, over hundre, og bikuber dukket opp over hele byen og forbi. Alle ville ha bikuber – Slottet, Mathallen, flotte hotell og revisorselskap. Europas raskest voksende by hadde fått 12 millioner nye innbyggere.

Men det var ikke bare Oslo som fikk en ny summetone. Biene var for lengst på vei tilbake til storbyene over hele verden og var allerede på plass i signalbygg som det Franske og det Tyske parlamentet. I Det Hvite Hus kunne man skåle i mjød fra De Hvite Bikuber. Jeg blir ikke lenger overrasket når hotellfrokosten skryter av egen byhonning, og nå har jeg funnet urban honning i sykkelbutikken min. Birøkt er ikke lenger en mystisk kunst som foregår bak røykskyer og birøktslør, og urban birøkt har gått fra å bli ansett som radikal høyrisikosport, til å bli så mainstream at gravplasser, ambassader og byetater vil ha dem på eiendommene sine.

Likevel har mange fortsatt vanskelig for å skjønne at bier og folk kan leve i harmoni. Bier stikker, mennesker fyller byen med asfalt og kløverløs gressplen, og bilforurensingen kan skade bienes helse. Men bier, byer og folk passer overraskende godt sammen – og ikke bare fordi honningbier ikke vil stikke.

For det første: mennesker liker frodige byer som bungner av blomster hele året, og det setter biene stor pris på. Krokusen, et kjært vårtegn for parkbrukere og hageeiere, er minst like kjært for sultne bier idet de våkner fra vinterdvalen. Selvfølgelig trives bygdebiene i blomsterengene, bærtuene og lyngheiene utenfor bygrensen, men urbane bier har det godt i parktrær og blomsterkasser. Det kan til og med tenkes at de spiser mer variert enn en bygdebie i en rapsåker. Noen birøktere sier faktisk at de opplever å få mer honning i byen enn i mer rurale strøk, selv når klimaet er omtrent likt. Dessuten slipper de lettere unna sprøytemidler.

Plasseffektive er de også – 60 000 husdyr på en halv kvadratmeter er vanskelig å slå.

Men det er neppe denne logikken som gjør at birøkt har fått en renessanse de siste årene. Birøkt, kanskje særlig for oss i denne nye generasjonen, er ikke kald rasjonalitet, det er glødende engasjement og begeistring. Vi nybegynnere er gjerne aktivister innerst inne («nybegynner» omfatter alle som har holdt på i mindre enn 15 år). Vi hører at bier er truet over hele verden, og får stadig påminnelser om hvor viktige pollinerende insekter er for biomangfoldet vårt. Vi vet at honningbier er så viktige pollinatorer i det moderne landbruk at bikuber shippes rundt på lastebiler for å pollinere mandelblomstringen i California. Vi har ingen bier å miste, og vi klør etter å ta saken i egne hender. Noen planter blomster og bygger humlekasser, andre bidrar med en bikube. Du blir ikke birøkter for å tjene penger. Aktivistånden holder oss i gang, selv om vi lever med en liten angst i magen for at en bisverm skal sette seg på uteserveringen til nabokafeen. Vi prater hull i hodet til alle vi møter på jobb, på gata og på fest om at bier og insekter er vidunderlige vesener, og håper de tar godt vare på den neste humledronningen som forviller seg inn i stuen deres. Vi ber naboen klippe plenen litt sjeldnere så kløveren får blomstre, og legger ut gladmelding på facebook når kastanjene blomstrer i Bygdøy Alle og hele trekronen summer av trafikk.

Bieaktivisme er viktig fordi de har mye å lære oss. Honningbiens bittelille hjerne til tross, er hun blant de mest lærevillige insektene, og hun er veldig god til å lære opp de rundt seg – også oss mennesker. Vi skjønner ikke så mye av vibrasjonene og luktene som bier bruker for å snakke sammen, men vi kan likevel lære av dem. Ikke bare om droneslag og dronningrivalitet, men om nabolagsfloraen, hvilken pollenfarge som hører til hvilken blomst, og hvor forskjellige to glass honning kan være. Som birøkter får du kjenne på hvordan leddene i naturen hører sammen, og hvor sensitive økosystemene og landbruket vårt er for svigninger i klimaet. Jeg kan legge til at siden jeg ble birøkter, har det ikke gått en eneste sesong uten at en eller annen eldgammel Birøktlov har blitt brutt – de har svermet fra april til august, samlet honning i mars og dødd midt på sommeren. Av biene har jeg lært å kjenne ekstremvær på kroppen.

Man kan ikke redde verden med en bikube. Ikke med tjue heller. Men som jeg skjønte av å jobbe med Ragna – det handler om mer enn honning. Det handler om å få alle til å se verden med biebriller litt oftere, og ta fokuset bort fra biebrodden og over til pollenkurvene og honningmagen. Mer enn et birøkterlag er Ragna og ByBi en biemisjon med honningbier som karismatiske ambassadører for alle våre pollinatorer.

Til sammen gjør det kanskje at vi forvalter landskapet utenfor byene på en mer insektvennelig måte også – litt flere blomsterenger, litt mer kløver i gressplenen og litt mindre sprøytemidler. Kanskje får det en sommerfugleffekt.

Av Ragna R Jørgensen.
På høysommeren er det opptil 60000 individer i en bikube. Det er mange munner å mette, så når biene skal ut på beite i blomsterkilder må de være ytterst rasjonelle. Humler kan vi se vimse fra blomst til blomst, men aldri en honningbie. For å spare energi (dvs honning) er deres adferd er planlagt og målrettet – de samarbeider! Det starter med en håndfull speiderbier som individuelt flyr ut i nabolaget for å lete opp gode matkilder. Så returnerer de til samfunnet sitt og danse-forteller funnene i et 8-talls mønster. Informasjonen er tre-delt: de danser i hvilken retningen blomstringen er, avstanden dit, og kvaliteten på matkilden. Det var dette von Frisch dekodet. Salsa ergo sum har vi kallt forskningsprosjektet; jeg dasnser ergo er jeg. Rasjonelle som de er er bienes dansespråk like presist som GPS-en til et SAS-fly på vei til Tokyo (inkluder litt magist duft-kommunikasjon i luften på vei til maten), ingen vimsing for da går vinningen opp i spinningen. De neste 1-3 dagene vurderer bisamfunnet funnene som danses og vil stemme for beste blomstring: det som gir mest nektar og pollen i forhold til forbruket under trekket.

ByBi og NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, samarbeider i et forskningsprosjekt på bienes dans. Vi har satt ut fire stasjoner med 3 observasjonskuber hver på strategiske steder i Oslo. I disse kubene er biene synlige bak glass og filmes gjennom sommersesongen. Målet er å kartlegge Oslos biologiske mangfold sett med bienes øyne, om Oslo en tilfredsstillende by å bo i for dem, noe som gir viktig informasjon til grøntsoneforvaltning i byen. Prosjektet gir også informasjon til bærekraftig urban birøkt og til en eventuell konkurranse mellom honningbier og ville pollinatorer.

Vi takker for støtte fra Sparebankstiftelsen, Eckbos legater, Norges Birøkterlag og PWC. Vi samarbeider i et nettverk med professor Thomas Seeley ved Cornell University og professor Francis L. W. Ratnieks ved University of Sussex.