ByBi RøkterCrew er et team av birøktere som sammen tar seg av ByBi sine bigårder. I 2022 har ByBi hatt åtte bigårder i Oslo (Sentrum, Kampen og Bygdøy) med totalt 47 kuber. Hver bigård har en ansvarlig røkter, som også mottar sesonghonorar for jobben. ByBi RøkterCrew møtes 6-8 ganger i løpet av sesongen, digitalt om ikke fysisk treff er mulig. Her diskuteres utfordringer i bigårdene, tips deles og sammen blir vi bedre birøktere. Dette er møteplasser hvor vi treffer likesinnede, snakker fag, deler kunnskap og erfaring, lærer nytt, tenker innovativt og forteller skrøner.

Som birøkter i Røktercrew har du ansvar for:
– Installasjon og vedlikehold av bikuber, høsting av honning, sykdomsbekjempelse og middtelling.
– Å holde bifolkene sunne, sterke og produktive, og sikre deres velvære.
– Å administre bifolkene mens de vokser, ta avgjørelser om avleggere og alle andre avgjørelser om birøkt
– Holde detaljerte journaler over birøkterpraksis, bikubestatus, aktivitet, bifolkhelse.
– Koordinere med ByBi-teamet for høsting, logistikk, utstyr og andre oppgaver eller behov
– Samarbeide tett med frivillige
– Delta på månedlige møter

Hva forventer vi av deg som en birøkter?
– Sertifisering eller anbefaling/referanse
– 3+ års erfaring som birøkter
– Evne til å jobbe fleksible timer
– Evne til å arbeide uten tilsyn
– Evne til å arbeide utendørs i alle værforhold
– Vilje til å dele kunnskap, erfaring og diskutere praksis i lys av de endrede og uforutsigbare klimaforholdene
– Bidra til å beskytte og fremme pollinatorer

Du får:
– Muligheten til å utvikle deg faglig sammen med andre lidenskapelige og erfarne birøktere
– Muligheten til å dyrke birøkt som hobby/bijobb, uten å måtte organisere utstyrslagring, bikubeplassering osv.
– Attest ved avsluttet sesong (September)

Are you an English speaker but still interested in the job? That’s alright, we welcome you to the team! Send us an email about who you are, your experiences and why you are interested in joining the Røktercrew.

Bli med i ByBi Røktercrew ? Send noen ord om din erfaring og dine interesser til Idil: idil@bybi.no

Søknadsfristen er 15. januar.

Learning From The Bees er en del av engelske Natural Beekeeping Trust, en frivillig organisasjon opprettet i 2009. Deres slagord er «biesentrert birøkt», med det mener de en birøkt hvor bienes opprinnelige levesett anerkjennes og hvor birøkteren er en fasilitator.

Hva betyr nå det? Jo, i England har de lang tradisjon for å tenke bærekraft, antakelig presset frem av en tidlig og tung industriell menneskelig adferd. Deres løsninger er ofte overraskende for oss i Norge. Som fx Mat Somerville, en nevenyttig innovativ birøkter som ønsker å bidra til at ville  honningbier gjenintroduseres i det engelske insektsfattige langsskapet. Han tar imot bestillinger på insektshoteller for honningbier formet som hule trestokker, som han vinsjer opp i trær rundt om i landet, pr dd er 300 slike bebodd av svermer som har selv flyttet inn – Mat er del av rewildering-bølgen vi fortelles om også i norsk presse.

Konferansen: Learning From The Bees,  foregår på The Sheepdrove, en prisvinnende familieeid organisk gård vest for London.

Les mer her.

 

Her kan du også lese : Lær om ville bier

Svermer ser skumle ut, men er harmløse. De har magen full av niste, dvs honning, nok for tre døgn, og forlatt sitt hjem på leting etter et nytt sted å bo. Dette er deres naturlige måte å formere seg på. Med seg i svermen har de dronningen. Kun hun har egg som sørger for svermens fremtid. Så svermen er først og fremst opptatt av å beskytte dronningen. Hold litt avstand og ta kontakt med en av oss i ByBi swarmtroopers.

Svermfangergruppen stiller opp frivillig, ofte på litt umulige tidspunkter siden svermer skjer plutselig og uforutsigbart. Vi gjør så godt vi kan for å hente inn svermen og gi den ny adresse hos oss.

Svermer er hver enkelt røkters ansvar. Er du en Oslorøkter som ikke kan hente svermen din, så stiller vi opp. Vi gir svermen et nytt hjem hos oss.

SMERMFANGERE I OSLO

Nina Gudmestad / 996 02 014

Carl Dons/Mobil 414 48 488

Even Frøen/909 90 860

Nanna Melland / Mobil 481 83 595

Kristoffer Nyhus / Mobil 920 35 044

Mathias Svoren / Mobil 994 67 680

Johanne Melø / Mobil 908 78 900

Victoria Stemland / Mobil 924 41 922

Ragna Ribe Jørgensen / Mobil 418 06 477

      

Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Duyet Le

Bakterier har gjerne et dårlig rykte. De «snille» bakteriene som lever i tarmene våre og holder fordøyelsen i form, får ofte mindre oppmerksomhet enn for eksempel  E. coli eller Salmonella-slekten. Men de siste årene har bakterienes omdømme fått et løft: vi har begynt å forstå hvor mange funksjoner de har, og hvor integrerte de er i hele vår verden. Sammensetningen av mikrobene som lever i kroppen vår kalles av og til et «glemt organ» og knyttes til sannsynligheten vår for å utvikle blant annet astma, allergier eller tarmkreft.

Også i bienes verden spiller bakterier en viktig rolle. Bier har det største mangfoldet melkesyrebakterier som noen gang er funnet i et insekt, som tyder på at symbiosen deres går langt tilbake i tid. Disse bakteriene er for eksempel viktige når biene skal gjøre pollen om til biebrød. Ved å blande pollen med litt nektar med melkesyrebakterier fra magen, fermenterer de det til en sunn proteinkake som holder i lang tid. Det samme gjør de med honning. I fersk honning lever det til og med melkesyrebakterier som produserer stoffer som kan motvirke selv antibiotikaresistente sykdomsbakterier.

Selv planter har komplekse samarbeid med bakterier som har utviklet seg over tid. Det er bakterier som har fått spesiell tillatelse til å flytte inn i røttene på enkelte planter som gjør det mulig for planten å ta nitrogen fra luften. Dette kan planten bruke til å lage ekstra proteinrike frø – eller bønner, som vi kaller dem.

Samarbeid med antibiotikaprodusent

Noen bakterier har et triks for å konkurrere mot andre typer bakterier: de produserer stoff som hindrer veksten av bakterier eller sopp. En type antibiotika, med andre ord. Vi vet at slike bakterier lever i jorda og i symbiose med planter, men stort mer vet vi ikke – hvilke typer bakterier, hvor de vokser, eller hvordan de spres.

I et drivhus i Korea har en gruppe forskere dyrket jordbær i mange år, og har kartlagt hvilke bakterier som til enhver tid vokser i og med planten. De la merke til at forekomsten av en gråskimmel-sopp var mye høyere når forekomsten av en bestemt bakteriegruppe var lav i jordbærplantene. De så også at honningbier i drivhuset kunne ta med seg denne blomster-bakterien når de bærer pollen, og dermed kunne «smitte» nye blomster. Hva slags betydning hadde dette for plantenes helse? Var disse små bakteriedosene nok til å bekjempe en råte?

 

Biebesøk halverte soppangrep

For å få svar, infiserte de noen jordbærplanter med denne sopphemmende bakterien. De bakteriebehandlede plantene ble satt i et drivhus sammen med mange andre, ubehandlede planter. I drivhus uten honningbier holdt bakterien seg på de infiserte plantene, men der det var honningbier, spredte bakterien seg raskt. Resultatene for plantenes helse var tydelig. I drivhus uten honningbier fikk 42% av blomstene gråskimmel, men i drivhus med honningbier fikk bare 12% av plantene symptomer.

I tillegg kunne de følge bakterien og se at den spredte seg gjennom planten. Fra jorda, inn i røttene og stilken, og til slutt inn i pollenet. Men prosessen gikk også motsatt vei: bakterier fra blomstene bevegde seg gjennom planten og ned til røttene. Mange bakterier kan forårsake råte dersom de kommer seg inn i plantens røtter. Derfor har mange planter strenge grensekontroller for hvem som får slippe inn. Når en bakterie får bevege seg fra jorda og inn i en sukkerfylt, levende plante, er det altså et privilegium ytterst få bakterier får oppleve. Det skjer som regel fordi det tjener planten, eller fordi bakterien har lurt planten trill rundt.

Motvirker yngelråte

Honningbien var ikke en simpel budbringer i dette samspillet. Biene beholdt nemlig noen av bakteriene for seg selv, i tarmen. For å se om biene hadde noe å vinne på dette, blandet forskerne pollen med bakterien som forårsaker lukket yngelråte. Dette er en dramatisk bisykdom som heldigvis er sjelden i Norge, men kan lett ta knekken på et bifolk. Mens 78% av biene som fikk dette pollenet døde, døde bare 40% av biene som fikk blomsterbakterien i tillegg. På samme måte som at en bie får litt nektar av blomsten som takk for å pollinere blomsten, gjorde bakterien en tjeneste for pollensprederene.

Denne studien fokuserer på en veldig spesifikk sammenheng. Forskerene har konsentrert seg om én type bakterie, ett insekt, én blomst og en sykdom for hver av dem. De har også gjort det i relativt sterile omgivelser. Bakterien de jobbet med var naturlig tilstede i drivhuset, men en åker eller eng har høyere bakteriemangfold. Når et så komplekst samspill kan påvises i et drivhus, hva sier det om den virkelige verdenen? Hvordan forandrer kunstgjødsel og sprøytemidler bakteriene som er tilgjengelige i jorda? Hva gjør det med insektene som ellers drar nytte av et slikt samspill?

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese om et annet finurlig samspill mellom blomst og bie her, eller se alle artiklene våre her.

Kim, D., Cho, G., Jeon, C. et al. A mutualistic interaction between Streptomyces bacteria, strawberry plants and pollinating bees. Nat Commun 10, 4802 (2019) doi:10.1038/s41467-019-12785-3

Artikkelen kan leses her.

Tekst: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern.

ByBi i Oslo er Norges største birøkterlag med omtrent 400 medlemmer (des 2018). ByBi har 14 bikuber i Oslos byggesone selv, og i år høstet de nesten 600 kilo honning fra disse. «Totalt fikk vi inn 900 kilo, men det var med bigården vår i Maridalen», forteller ByBi-leder Ragna Ribe Jørgensen. ByBierne er pålagt å flytte vekk alle trøbbelkuber (inkludert svermer og bifolk som svermer) fra trafikkerte områder slik at de ikke skal gi den urbane birøkten et dårlig omdømme. En av bifolkene ga alene over 70 kilo, og Dronningparken ved Slottet ga godt over 50 kilo i snitt.

Ragna Ribe Jørgensen regner med at hvert ByBi-medlem har to bifolk i gjennomsnitt og at 40 % av medlemmene har bier selv. Det betyr at det står rundt 300 bifolk i Oslo by og hvis alle disse høstet samme gjennomsnitt som ByBi´s egne bifolk (40 kilo), så høstet de i år nesten 12 tonn honning. Det viser seg at trekkgrunnlaget i byene er helt annerledes enn på bygdene. Flere planter bidrar til trekket som blir flatere (ikke typiske hovedtrekk med til dels pauser i mellom) pluss at trekket begynner tidligere og slutter senere om høsten.

Du som smiler skjevt av at de bare leker birøktere i storbyene. Slutt med det. Du er utdatert.

Foto: Gaute Skogtun, Henning Sørum, Aud Fauske.

Før var naturen forutsigbar for biene. Men så kom mennesket og tilpasset naturen i sitt bilde. Byer, veier, flyplasser, industriellt landbruk, monokulturer og skogdrift … ikke lett å følge med for våre små venner. Kanskje enda mer skummelt er transporten av biologisk materiale som globaliseringen innebærer. Dette er den dramatiske historien om Aust-Agder, 2010, åpen yngelråte.

Saken er skrevet av Roar Ree Kirkevold/Relino og publisert i samtykke med forfatteren. Saken ble først publisert i Birøkteren nr. 10 2018.

Til alle tider har honningbier, som andre husdyr, vært utsatt for smitte og sykdom. Historien er like lang som den er innviklet. De som utdanner seg til veterinærer lærer om gris og katter, men svært lite om bier. Slik er det over nesten hele verden. Men, så har vi altså de små gruppene proffe folk som fatter personlig interesse og bretter opp ermene. De tar breddeansvar. Tre av disse du møter i denne historien.

Veterinærpensum
Først litt veterinærbiologi. Honningbier kan få mange sykdommer. Sykdommene kan deles i fire grupper akkurat som hos andre organismer:

Bakterier, virus, sopp og parasitter. Dyret kan være sykt, altså vise sykdomstegn (symptomer) eller kun bære smitten med seg (bærere). Hvis en smitte ligger slik latent, kan den blomstre opp ganske brått hvis dyret blir stresset eller får nedsatt immunforsvar.

Noen typer smitte er ganske passiv (lavvirulent). Selv om sykdommen i og for seg er farlig for husdyret, smitter den ikke så lett eller lar husdyret leve med det. Andre typer smitte er mye mer dødelig (høyvirulent). Selvsagt er det også forskjell på hvor lett smitten føres over fra et individ eller et bifolk til et annet.

Det gjelder først å stille riktig diagnose (hva feiler det bifolket egentlig?). Så må man finne ut hvordan det smitter. Smitteveiene er viktige. Mange forhold øker smittefaren:

– Bifolket er sykt fra før
– Birøkteren gidder ikke, eller skjønner ikke, hvordan bier skal stelles (plass, hygiene osv).
– Import av bier, honning, voks og brukt utstyr.
Osv, osv, osv. Listen er lang.

Samfunnet bryr seg
Myndighetene har et ansvar for god dyrehelse i tillegg til bonden (birøkteren). De klassifiserer sykdommene etter farlighetsgrad. Klassifiseres sykdommen som farlig, får birøkteren ordre om å destruere dyr og utstyr. Altså drepe dyrene og fjerne ALT utstyret som kan ha smitte på en godkjent måte i samarbeid med myndighetene.

I Norge har vi fire sykdommer som er klassifisert som så alvorlige at myndighetene overvåker og krever sanering ved diagnostisering (av de tre øvre på listen under):

– Åpen yngelråte (Melissococcus plutonius)
– Lukket yngelråte (Paenibacillus larvae)
– Steinyngel ( Aspergillus flavus)
– Kalkyngel (Ascosphaera apis)

Alle disse går på bienes larver.

Før og etter 1993
1993 var et veiskille. Før hadde vi fylkesvise bitilsynsmenn (ingen kvinner) som hadde støtte av veterinærene i det offentlige.

I 1993 hadde varroamidden krøpet sakte oppover i Europa. Vi forberedte oss, men regnet med sen smitte i Norge så langt nord i verden. Men dette året dukket smitten opp på Oslos beste vestkant etter at en person hadde tatt med seg europeiske bier hjem, forteller Sørum.

Midden spredte seg utover landet. Østlandet først. Alle visste at med midden fulgte et godt knippe virussykdommer.

Veterinærhøgskolen
På Norges Veterinærhøgskole satt Henning Sørum som nå er professor samme sted. Han hadde interesse for bier og tok på seg diagnostisering av biesykdommer for Mattilsynet. Det passet bra for de hadde allerede inne en «diagnosetankegang» ved at de underviste veterinærstudenter. Det var altså et miljø for slikt spesialarbeid her. Varroamidden var et bakteppe.

Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Det fatale året 2010
Sommeren 2010 kom det inn en prøve fra et bifolk i Aust-Agder. Prøven var ikke særlig god, men bifolket hadde sturet og vist sykdomstegn.

På den tiden måtte de kjøre prøven gjennom en såkalt PCR-test og i tillegg dyrke den for å finne ut hva som feilte bifolket. Husk at bifolket var sykt. Smitten var synlig. Man mistenkte åpen yngelråte. Men de fant ingen smitte. Nå nesten 10 år senere, sier de fortsatt at slik diagnostisering var innviklet.

Birøkteren fikk beskjed om at dette så greit ut. Sørum roser ham for at han sa ifra og ikke bare tidde om det han så i bifolkene sine.

I august samme år kom det inn en ny prøve med samme symptom. Også denne fra samme birøkter. Da var det ferie på Veterinærhøgskolen og prøven ble liggende en ukes tid i påvente av vaktskifte til en som kunne disse protokollene godt. Dette var i en tid med få slike innsendte prøver per sesong. De dyrket prøven og fattet mistanke. Derfor ba de om ny prøve og nå fikk de en hel tavle med yngel, voks og alt.

Da gikk alarmen. Det finnes åpen yngelråte i Aust-Agder.

Sekk på sekk
– Vi kunne stille diagnosen ved å se på prøvene, forteller overingeniør Aud Kari Fauske. Likevel måtte de gå systematisk til verks.

Men det hopet seg opp. Nesten daglig fikk de inn hele søplesekker med store prøver fra birøkterne. Larvene krøp og smittefaren var overhengende.

– Jeg husker at vi måtte jobbe med vinduene lukket, og vi ble nok litt hysteriske, smiler Fauske. Vi jobbet med våre frakker i et hjørne. Biene surret og det luktet ikke godt av berget med råtnende yngel.

Autoklavering
Å autoklavere betyr å varme opp til en bestemt temperatur i en angitt tidsperiode for å drepe smitten som er i stoffet (for eksempel i bivoks).

– Vi måtte bruke autoklaveringsutstyret ved mediekjøkkenet i et annet bygg på nattestid. Hver runde tok halvannen time, og ble utstyret kaldt mellom hver omgang så størknet voksen i rørene slik at mange krokete rør måtte stakes opp manuelt og alt måtte vaskes.

Sørum bar sorte søplesekker over gårdsplassen i høstnatten. En natt klarte han hele 20 sekker. Dette kunne ikke gå i lengden.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

Heier på Mattilsynet
Det viste seg at denne stammen med bakterier smittet svært lett og dødeligheten ble senere beregnet til over 60 prosent. Både Sørum og Fauske skryter av Solfrid Åmdal og Vibeke Bolme i Mattilsynet. De forsto alvoret og beordret øyeblikkelig avliving og destruksjon av alt utstyret der smitte var funnet. Drastisk og kostbart, men de forsøkte for å redde biene utover i landet.

– Birøkterne burde vite om dette, sier Henning Sørum. For uten penger, hadde vi nok ikke fått full oppslutning. Han skryter også av birøkterne som virkelig satte alt inn på å finne uregistrerte bigårder og å sende inn prøver.

– Jeg vet at det er en direkte sammenheng mellom at birøkterne oppfører seg skikkelig og at myndighetene bevilger såpass med penger.

Verdensnyheten
I Uruguay hadde noen beskrevet et forsøk på en annen måte å isolere DNAet fra bakterien som gir åpen yngelråte på ved hjelp av såkalt Realtime PCR. En måte som gjorde at man kunne stille diagnosen direkte.

Vinteren mellom 2010 og 2011 testet de 2010-prøver på denne måten. Tanken var at bakteriene finnes i tarmen, altså også i avføring. Bienes første jobb er å pusse celler og inne i kuben. Deretter blir de ammebier, altså de gir de de små larvene mat. Med seg hadde de smitten. Voksne bier tråkket den rundt i hele bifolket.

Så kommer det
Hva hvis de tok en prøve av det nedfallet som hadde samlet seg på bunnbrettet om våren?

Realtime PCR-metoden var 1 000 ganger mer følsom enn den metoden som tok mye lengre tid og som hele verden brukte. Hva hvis birøkterne samler nedfallsprøver fra hele bigården og blander det i en plastpose? Da ville teoretisk bakterienes DNA bli jevnt fordelt. Birøkterne kunne sende inn en fyrstikkeske med én samleprøve.

Metoden fungerte. De testet med kontrollprøver fra andre steder i landet. Den viste seg også overraskende stabil.

Nå hadde Henning Sørum, Aud Kari Fauske og Gaute Skogtun tatt i bruk en ny metode som både var rask og sikker og som ikke krevde sekkevis med prøver. De tok 700 prøver fra 11.000 bifolk før Sankt Hans i 2011. Ingen trodde de skulle greie det, men de beviste det umulige.

Sykdomsbærere
Det aller viktigste var at nå oppdaget de sykdommen på bærerstadiet. Altså lenge før sykdommen brøt ut i symptomer. Dette fortalte de om på et vitenskapelig møte i York i England. Skjeve smil.

I England har de sykdomskonsulenter som reiser rundt til birøktere hvor sykdommen viser symptomer og destruerer flekkvis.

– Håpløst, sier Sørum. Det går aldri fremover da, for bærerne finnes jo der fremdeles.

Sveitserne har både farlig (høyvirulent) og håndterbar (lavvirulent) åpen yngelråte. De forsøkte det norske opplegget, men drepte i en radius på én kilometer. Bitettheten var så høy at tre kilometer ikke var praktisk mulig.

– Det at Mattilsynet aksepterte tre kilometer, var også avgjørende, sier Fauske. Inntil så langt flyr nemlig biene (og smitten).
Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

Halen
Hver vår har Veterinærhøgskolen, Mattilsynet og Norges Birøkterlag møte om hva de skal prioritere. Selve sykdomsutbruddet er stoppet, men både i 2016 og i fjor ble de minnet på at smitten meget lett overlever tre år på steder der det har vært bier.

– Vi er altså ved halen av utbruddet, sier Sørum.

For metoden skiller ikke på DNA fra levende eller døde bakterier (se egen sak om smittefare via importhonning og voks). Derfor må vi tåle at vi destruerer enkelte bigårder som kanskje bare har dødt DNA fra bakterier som har ligget der siden den tidlige fasen i sykdomsutbruddet.

– Imidlertid har vi sett at gjentatte prøver bigårder med slike svake funn som kunne minne om at det var døde bakterier gir sterkere funn med tiden fordi bakteriene er levende og har økt i antall. Dette understreker at vi trolig påviser DNA fra levende bakterier selv ved svake positive resultater understreker Fauske.

Det har ikke vært mye kritikk, men alle tre har stor sympati for birøktere som får den fatale beskjeden om å drepe alle husdyrene sine (de må gjøre det selv).
Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

Enkelte birøktere har hevdet at dette kan vi leve med slik de gjør andre steder.

– Men de tar ikke hensyn til at dette er en helt annen smitte, hevder Sørum.

Professor Henning Sørum er med rette stolt over det årelange pionerarbeidet.

– Det har vært slitsomt til tider, men vi ser jo at det virker og at det er samfunnsnyttig, avslutter han.

Han har lite til overs for importmulighetene som ligger i EØS-avtalen.

– Vi beveger oss på en knivegg. Birøkterne ble reddet denne gangen, men det skal lite til før ny smitte oppstår.

Engla Thilkjer Eriksen var 10 år da hun og pappa-Bo meldte seg på ByBis grunnkurs i birøkt (2016). De kjøpte to bifolk og plasserte dem i et fint skogbryn. Engla studerte bikubenes hemmeligheter med iver og nysgjerrighet og viste seg raskt å være til stor nytte i bigården. Hun har en inderlig forståelse for bienes behov, deres liv og avferd. Ikke minst elsker hun honning, og produserte i samarbeid med biene sine en så utsøkt vare at hun vant ByBis førstepris i årets beste honning 2016.

Mikkel Hammer, 12 år, er heldig. Han har en leken bestefar som finner på mye sprøtt. Våren 2018 bestemte han seg for å bli birøkter. Han ble med på ByBis grunnkurs og installerte to bifolk i hagen. I nabohuset bor Mikkel som reagerte med stor entusiasme da bestefar Arild inviterte nevøen med i laget. Mikkel fikk drakt og hansker og møtte biene med stor kjærlighet og respekt. Nå har han 120 000 små stripete kompiser rikere. Neste år vil fetter Henrik også bli med å røkte.

NRK Super fikk nyss om disse to ildsjelene og ble med dem på bigårdsbesøk i Gartneriet bigård, Bygdø Kongsgård. Supernytt. Her er også den fabelaktige animasjonen til Martin Aas.

Av Tora Fougner-Økland
Det er ingenting moderne med birøkt. Siden steinalderen har mennesker visst å sanke honning, og senere også voks til lys eller propolis til medisin. Bier har en plass i mytologien til de gamle egypterne, antikkens Hellas og mayaindianerne. Og vi mennesker har ikke bare sanket honning i lange tider, etter hvert fikk vi også på oss drakt og flyttet dem inn i egne boligblokker, stelte litt ekstra med dem og kalte oss røktere.

Birøktere har god tid (Alt skjer etter bienes skjema – du må vente lenge, og plutselig blir det travelt), og birøkt som profesjon utvikler seg sakte, uten mye moderne ved seg. Kubeskraper og elektriske honningslynger er kanskje de mest innovative redskapene i vanlig bruk, og bikubens oppbygning har vært lik de siste hundre årene. Riktignok har det begynt å dukke opp finurligheter som bikuber med tappekran eller apper for å måle når biene samler honning, og det er ikke lenger obligatorisk å snekre bikuben selv, men leser du en birøktmanual fra starten av 1900-tallet vil det meste være gjenkjennelig og relevant i dag. Birøkt har med andre ord nesten like god holdbarhet som honning.

Urban birøkt er heller ikke akkurat nymotens. Det er ikke et påfunn av en gjeng hippe og litt radikale urbane selvbergere, men en forlengelse av et urgammelt samarbeid mellom birøkteren og honningbiene. I Oslo var det for eksempel hundrevis flere bikuber før andre verdenskrig enn det er nå. Riktignok har byene forandret seg mye siden den tid, med mindre blomstereng og mer asfaltjungel, men tanken om sameksistens mellom mennesker og bier i byer er altså ikke et nytt påfunn.

Jeg møtte egentlig Ragna ved et uhell. Foreldrene mine skulle ha bier og hadde meldt seg på et kurs i ByBi Oslo, som Ragna hadde startet opp med Anne Dubrau. Men mor og far hadde mindre tid enn de trodde, og plutselig var det jeg som stod med røykpusteren i hånda og gikk på kurs. En potent miks av bienes magi, honningens sødme, og Ragnas perfekte balanse mellom lek og alvor sugde meg inn i bienes verden og gjorde det umulig å holde seg unna, og plutselig brukte jeg mesteparten av dagene mine på å røkte kuber i Oslo, og hadde dessuten bestemt meg for å la biene følge meg inn i studiene.

Denne magnetiske tiltrektningen, eller kanskje heller forelskelsen, er jeg ikke alene om å kjenne på. Bienes samfunnsstruktur, effektivitet, kompleksitet og den vakre, geometriske honningtavlen virker nesten magisk første gang man møter den. Ikke nok med det, vi ser dem jobbe iherdig for å holde frøproduksjonen og matproduksjonen vår i gang. Og på toppen av det hele greier de å utnytte en ressurs i naturen få andre klarer, og trylle frem søte dråper. Det fortjener vår aktelse og respekt, og det er ikke rart at de har fått en plass i mytologien til så mange eldgamle kulturer. Vi mennesker faller pladask for de søte små, og vi vet at samspillet mellom bien og blomsten er avgjørende for livene våre.

Urgamle tradisjoner til tross: En stund forsvant summingen fra verdens storbyer, og ble til og med forbudt i byer som New York. Heldigvis har det skjedd en mikrorevolusjon de siste årene, og byfolket har tatt bifolkene tilbake. Min birøktdåp var i birøkterlaget ByBi Oslo’s spede barndom i 2013, det første året de holdt kurs. Det var dobbelt så mange påmeldte som forventet, og femti stykker stuet seg inn i en kjeller på Ullevål. Et par år senere gikk over dobbelt så mange på kurs, over hundre, og bikuber dukket opp over hele byen og forbi. Alle ville ha bikuber – Slottet, Mathallen, flotte hotell og revisorselskap. Europas raskest voksende by hadde fått 12 millioner nye innbyggere.

Men det var ikke bare Oslo som fikk en ny summetone. Biene var for lengst på vei tilbake til storbyene over hele verden og var allerede på plass i signalbygg som det Franske og det Tyske parlamentet. I Det Hvite Hus kunne man skåle i mjød fra De Hvite Bikuber. Jeg blir ikke lenger overrasket når hotellfrokosten skryter av egen byhonning, og nå har jeg funnet urban honning i sykkelbutikken min. Birøkt er ikke lenger en mystisk kunst som foregår bak røykskyer og birøktslør, og urban birøkt har gått fra å bli ansett som radikal høyrisikosport, til å bli så mainstream at gravplasser, ambassader og byetater vil ha dem på eiendommene sine.

Likevel har mange fortsatt vanskelig for å skjønne at bier og folk kan leve i harmoni. Bier stikker, mennesker fyller byen med asfalt og kløverløs gressplen, og bilforurensingen kan skade bienes helse. Men bier, byer og folk passer overraskende godt sammen – og ikke bare fordi honningbier ikke vil stikke.

For det første: mennesker liker frodige byer som bungner av blomster hele året, og det setter biene stor pris på. Krokusen, et kjært vårtegn for parkbrukere og hageeiere, er minst like kjært for sultne bier idet de våkner fra vinterdvalen. Selvfølgelig trives bygdebiene i blomsterengene, bærtuene og lyngheiene utenfor bygrensen, men urbane bier har det godt i parktrær og blomsterkasser. Det kan til og med tenkes at de spiser mer variert enn en bygdebie i en rapsåker. Noen birøktere sier faktisk at de opplever å få mer honning i byen enn i mer rurale strøk, selv når klimaet er omtrent likt. Dessuten slipper de lettere unna sprøytemidler.

Plasseffektive er de også – 60 000 husdyr på en halv kvadratmeter er vanskelig å slå.

Men det er neppe denne logikken som gjør at birøkt har fått en renessanse de siste årene. Birøkt, kanskje særlig for oss i denne nye generasjonen, er ikke kald rasjonalitet, det er glødende engasjement og begeistring. Vi nybegynnere er gjerne aktivister innerst inne («nybegynner» omfatter alle som har holdt på i mindre enn 15 år). Vi hører at bier er truet over hele verden, og får stadig påminnelser om hvor viktige pollinerende insekter er for biomangfoldet vårt. Vi vet at honningbier er så viktige pollinatorer i det moderne landbruk at bikuber shippes rundt på lastebiler for å pollinere mandelblomstringen i California. Vi har ingen bier å miste, og vi klør etter å ta saken i egne hender. Noen planter blomster og bygger humlekasser, andre bidrar med en bikube. Du blir ikke birøkter for å tjene penger. Aktivistånden holder oss i gang, selv om vi lever med en liten angst i magen for at en bisverm skal sette seg på uteserveringen til nabokafeen. Vi prater hull i hodet til alle vi møter på jobb, på gata og på fest om at bier og insekter er vidunderlige vesener, og håper de tar godt vare på den neste humledronningen som forviller seg inn i stuen deres. Vi ber naboen klippe plenen litt sjeldnere så kløveren får blomstre, og legger ut gladmelding på facebook når kastanjene blomstrer i Bygdøy Alle og hele trekronen summer av trafikk.

Bieaktivisme er viktig fordi de har mye å lære oss. Honningbiens bittelille hjerne til tross, er hun blant de mest lærevillige insektene, og hun er veldig god til å lære opp de rundt seg – også oss mennesker. Vi skjønner ikke så mye av vibrasjonene og luktene som bier bruker for å snakke sammen, men vi kan likevel lære av dem. Ikke bare om droneslag og dronningrivalitet, men om nabolagsfloraen, hvilken pollenfarge som hører til hvilken blomst, og hvor forskjellige to glass honning kan være. Som birøkter får du kjenne på hvordan leddene i naturen hører sammen, og hvor sensitive økosystemene og landbruket vårt er for svigninger i klimaet. Jeg kan legge til at siden jeg ble birøkter, har det ikke gått en eneste sesong uten at en eller annen eldgammel Birøktlov har blitt brutt – de har svermet fra april til august, samlet honning i mars og dødd midt på sommeren. Av biene har jeg lært å kjenne ekstremvær på kroppen.

Man kan ikke redde verden med en bikube. Ikke med tjue heller. Men som jeg skjønte av å jobbe med Ragna – det handler om mer enn honning. Det handler om å få alle til å se verden med biebriller litt oftere, og ta fokuset bort fra biebrodden og over til pollenkurvene og honningmagen. Mer enn et birøkterlag er Ragna og ByBi en biemisjon med honningbier som karismatiske ambassadører for alle våre pollinatorer.

Til sammen gjør det kanskje at vi forvalter landskapet utenfor byene på en mer insektvennelig måte også – litt flere blomsterenger, litt mer kløver i gressplenen og litt mindre sprøytemidler. Kanskje får det en sommerfugleffekt.

Sverming er en prosess som starter med at bifolket bestemmer seg for å dele seg i to. Først lager de seg en ny dronning. Når hun er krypeklar, drar den gamle dronningen av gårde med rundt halvparten av bifolket. Masse bier flyr godt synlig rundt i luften, og disse tiltrekker seg mange nysgjerrige tilskuere. Den gamle dronningen er tung av egg og flyr ikke langt. Hun setter seg i et tre, en busk eller kanskje en vinduskarm i nærheten av kuben. Dronningens følgere roer seg til slutt, og setter seg rundt henne. Svermerne beskytter dronningen, for dør hun, er bifolket tapt. Herfra flyr speiderbier ut og leter etter et nytt hjem til svermebifolket. Etter kort tid, gjerne bare en dag, letter hele svermen og flyr avsted til sitt nye krypinn.

Vi birøktere har stort fokus på å forebygge sverming, noe vi også er myndighetspålagt til å gjøre, fordi svermer kan medføre en smittefare. Men, sverming skjer innimellom, tross birøkterens kompetanse, ikke minst når ustabilt vær gjør mattilgangen til biene uforutsigbar.

Sverming kan se skummelt ut, men svermebier er ikke farlige. Vi kaller dem lite «stikkvillige». De har alle sammen kun ett fokus: å beskytte svermedronningen sin. Dessuten er de dorske, fordi de har fylt seg opp med honningniste i magene sine. Svermer er hver enkelt birøkters ansvar. Ser du en sverm så let opp nærmeste bigård på Mattilsynets nettsider. Hver bigård er merket med eiers navn og kontaktdata.

Brannvesenet er behjelpelig med liftservice i følge med en birøkter, tlf 23469600

 

Veiledning til røktere

Om forebygging av svermetendenser og behandling av svermerus

Om innhenting av svermer

Om svermer – Norges Birøkterlag

Honningbier har vært del av Oslonaturen i minst 900 år, noe funn i utgravninger fra middelalderen vitner om. De første skriftlige nedtegnelser er fra offentlige dokumenter fra 1865 der Heinrich Rinnè fikk statsstøtte for å jobbe med bier og å utvikle birøkt som landbruksnæring. Han hadde sin bigård på Ladegaardsøen, dvs Bygdøy. Hans bigård lå først i hans egen hage på 4 mål, og etter hvert også på Bygdø Kongsgård. Det ble gradvis etablert flere store bigårder med Bygdøy på flere titals bifolk hver. Rinnè var sentral i etableringen av Norges Birøkterlag i 1884. Birøkt i Oslo bygget seg gradvis opp til å bli en viktig del av det nasjonale landbruket. Norges Birøkterlag har i sine registre notert 1100 bifolk i Oslo i 1950, fordelt på 284 birøktere. Men så snudde det, antall bifolk raste, og i dag (2022) regner vi med at antallet er på rundt 350-400 bifolk.

Urban birøkt gir byfolk en mulighet til å møte et naturvesen som i liten grad er temmet av mennesket. ByBi jobber for at urban birøkt skal være sikker og ansvarlig, til alles beste – både honningbier, humler, solitærbier, røktere og naboer. ByBi har utviklet retningslinjer for hvordan røkteren med enkle tiltak skal drive god urban birøkt, som gir friske, snille bier, fornøyde naboer, god honningkvalitet og i tillegg tar vare på naturmangfoldet.

Grøntsoner i byen vår har siden midten av 1900 blitt kraftig nedbygget og levevilkårene til pollinatorene skrenket inn. I tillegg kommer at Oslofjordvegetasjonen, som dekker Stor-Oslo og sydovder ned til Færder fyr på begge sider av fjorden, er av de mest artrike landskap i Norge. Oslo kommune, BYM, har definert sårbarhetssoner hvor det vokser flere rødlistede arter. I disse sonene er BYM særdeles observante om bebyggelse, veier oa ligger på tegnebrettet. ByBi bidrar med å vurdere tetthet av bikuber og oppfordrer birkøtere til nennsomhet.

• Du kan laste ned ByBis retningslinjer Sikker og ansvarlig urban birøkt 2023
• Honningforskriften finner du her
• Regler rundt honning finner du her og om betegnelsen «honning» her
• Generell informasjon om prod. og salg av honning finner du her
• Mattilsynets skjema for opprettelse og endring av bigård, se her. Vi har laget en veiledning for nye birøktere
• Kart over bigårder i Norge ser du her
• Oslo kommune prosedyre for urban birøkt her
• Norges Birøkterlags anbefaling for en føre-var holdning til forholdet mellom honningbier og villbier ser du her
• Nasjonal pollinatorstrategi finner du her
• Blomstermeny finner du her
• Les om de ville pollinatorerene her
• Varroabehandling her