Levevilkårene til pollinatorene er utfordrende. Arealendringer med tap av boplasser og mattilgang, gjengroing og bruk av plantevernmidler er hovedårsakene til at vi får færre bier i Norge. Pollinatorene gis omfattende støtte verden over, i nasjonale og internasjonale tiltak, politiske vedtak, bedrifter og privatpersoner.

Dette kan du gjøre for å hjelpe:

Losji: Gi pollinatorene et sted å bo. Mange solitærbier eller villbier som de også refereres til søker tilflukt i døde trær, inne i kvisthauger eller graver seg ned i sanden. Humlene våre flytter gjerne inn i forlatte musehull. La det gjerne være igjen litt rot i hagen eller sett opp et insektshotell.

ByBi har utviklet dette hotellet i samarbeid med ByBi v/Ane og Gordon og arkitekt Andreas Tjeldflaat. Bygging og tilpassing av Nikolai Kolstad. Nedlastbar fil for å lage selv kommer

Kost: Akkurat som oss mennesker liker insektene våre variert kost. Sørg for at det alltid er noe som blomstrer på terrassen din, eller i hagen. Unngå å slå plenen så ofte, slik at løvetann og kløver kan vokse.

I Blomstermenyen finner du tips til hvordan du kan lage en meny som blomstrer fra vår til senhøst.

Visste du at…

• Bier er pelsdyr og pollenkornene fester seg på kroppen deres nesten som en borrelås.
• Solitære bier bor alene og legger mellom 5 og 15 egg i løpet av livet.
• Noen av dem er avhengig av mat hver 250 meter, og derfor er det viktig at vi har en blomstrende by.

 

Fylkesmannen i Oslo og Viken har i samarbeid med NINA og NMBU utviklet brosjyrer og plakater som forteller Norges 35 humlearter og 170 solitærbiearter.

Hefter:
Humlebrosjyre
Solitærbie brosjyre

Plakater:
Humleplakat
Solitærbier plakat

 

Tora Frogner-Økland kombinerer sin kyndighet som birøkter og som biolog og gir oss en solid forståelse av bakgrunnen for debatten.

 

Tekst: Tora Fougner-Økland, hovedrøkter i ByBi

Denne artikkelen ble først publisert i Miljømagasinet Putsj

Tora Fougner-Økland har i løpet av sine syv år som birøkter blitt mer og mer lik en bie. Nå begynner hun å få teken på biespråket. Noen feil kan likevel forekomme i oversettelsen, da hun har begynt å glemme hvordan man snakker med mennesker.

 

Tora: Dere står nå ved inngangen til våren etter en lang vinter. Er du klar for å møte sola igjen?  

Nemi: Ja, nå har vi sittet stuet inne siden oktober og det begynner å bli litt lenge siden vi så sola. Jeg personlig begynner også å bli litt lei av å bare spise sukkerlake. For arbeiderbiene her på huset, som aldri har opplevd en vinter før, er det kanskje kjekt å spise raffinert sukker hele vinteren. For meg som går inn i mitt fjerde år kjenner jeg det hadde gjort godt med litt variasjon i kosten nå. Og så blir det godt å få luftet ordentlig i kuben når de andre begynner å fly ut for å hente det første pollenet. Det er koselig å sitte tett i tett og holde varmen sammen, men alle trenger jo litt personal space en gang i blant. Særlig en dronning, da.

 

 Tora: Hvordan har året gått så langt? 

Nemi: Det har jo ikke vært en veldig hard vinter. Vi var egentlig klare til å komme i gang i januar, så vi satte i gang med å klekke ut nye larver og ta vårrengjøringa. Det var stor optimisme, vi har aldri kommet i gang så tidlig før. Men blomstringen kom aldri, så vi hadde noen vanskelige uker der vi slet med å holde varmen og skaffe nok proteinpollen til ungene. Vi klarte oss så vidt, men naboene gikk dukken. Så det har ikke vært så lett. Når det er sagt er det jo litt kjekt å kunne ta den første flyturen i januarsola!

 

Tora: Du kunne egentlig tenke deg å leve i en litt varmere verden? 

Nemi: Joda, milde vintre kan være fine en gang i blant. Det er alltid litt vanskeligere å planlegge sesongen i tilfelle det blir kaldt igjen. Men det lever jo honningbier mye lenger sør i verden enn Oslo, så milde vintre kan jeg leve med. Det er verre når det blir så tørt på sommeren at plantene dør før de blomstrer, eller ikke produserer ordentlig nektar. Eller når det regner hele sommeren, så vi ikke får kommet oss ut på tur. Det er også litt vanskeligere å holde seg frisk når man ikke har en god, kald vinter som tar knekken på parasittene vi må leve med, som midd og bakterier. Og så er jeg redd for hvordan det skal gå med alle kollegaene våre i humle-gruppa og solitærbiegjengen hvis de våkner fra vinterdvalen sin for tidlig. Vi har birøktere som kan gi oss litt sukkerpåfyll hvis vi går tomme for mat, men det har ikke de.

 

Tora: Byer er ganske grå og kjedelige steder. Lengter du deg aldri bort til grønne skoger?

Nemi: Det skal sies at det er veldig sjelden jeg krysser dørstokken på bikuben. Det er jo mest arbeiderbiene som tar seg av sånt. Men i utgangspunktet er det kjekt å være bie i by. Dere mennesker er så glade i å ha et mangfold av farger og lukter i blomsterbedene i parkene og hagene deres, så det er ganske lett å finne noe som frister hele sesongen. Det er ikke nødvendigvis bedre mat ute i jordbruksområdene. Der får du gjerne bare raps å leve på i to uker, og så er det tomt. Og så er det faktisk litt varmere mellom betongbygg og asfaltflater i byen enn det er ute i skog og mark. Derfor får vi en god,lang sesong til å hente honning. Jeg vet at humlene også synes det er ganske deilig å bo i byer, men jeg vet ikke om sommerfuglene synes det er like kult.

 

Tora: Men er det ikke finere å bo blant blomsterenger og borealskog enn grå asfalt og glassfasader? 

Nemi: Hvis det er fargekartet du spør om, så spiller ikke det noen stor rolle for oss. Vi er opptatte av å være så energieffektive som mulig. Når vi har det travelt og flyr og flyr raskt, registrerer vi ikke farger. Da er det egentlig det samme om det er asfalt eller skog vi flyr over, alt er grått uansett. Det er mye viktigere at det lukter godt, for det er jo sånn vi finner maten.

 

Tora: Har du et yndlingsstrøk i byen ? 

Nemi: Her i Slottsparken er vi veldig glade i kastanjene i Bygdøy Allè, men det er mye godt i Slottsparken også. Og så er det noen områder der det er ekstra mange rødlistede planter som vokser vilt, som er en delikatesse. Men de områdene er det humlene og solitærbiene som har førsteprioritet på, så vi prøver å ikke henge der så mye.

 

Tora: Du nevnte i stad at du gleder deg til å spise honning igjen etter en lang vinter på sukkerdiett. Har du en favorithonning? 

Nemi: Den første honningen vi får på våren er jo den aller beste. Det smaker aldri så godt som når du har levd på sukker hele vinteren. Men honning har mange forskjellige smaker avhengig av hvilke planter vi henter nektaren fra. Selv synes jeg lynghonning er den aller beste, jeg skulle ønske vi fikk mer av den i bykjernen.

 

Tora: Du er monark for en gjeng med 60 000 arbeidere. Hvordan holder du orden på dem alle?

Nemi: De gjør egentlig det meste selv. Jeg som dronning får ikke bestemme noe som helst, annet enn hvor mange egg jeg skal legge hver dag. Jeg kan ikke engang velge hvem som skal være etterkommeren min, det er det arbeiderne som gjør når de velger ut hvilke larver som skal få dronninggelè, eller dronningmat da.

 

Tora: Dere har rett og slett et demokrati der dronningen velges av folket sitt?

Nemi: Ja, du kan si det sånn. En dronning er bare en arbeiderbie som har fått spesialbehandling fra hun var liten.

 

Tora: Du er med på en ganske viktig dugnad for oss mennesker. Rundt en tredjedel av maten vi spiser er avhengig av at gjengen din gjør en god jobb. Blir det litt stort press? 

Nemi: Vi er jo mange som jobber sammen, det er ikke bare oss honningbier. Vi har sommerfuglene, villbiene, humlene og en haug andre med oss på laget. Problemet er bare at vi honningbier er så mange og har en sterkere organisasjonskultur enn mange av de andre. Så mye av ansvaret faller jo fort på oss når de andre insektene sliter. Solitærbiene, for eksempel, gidder ikke engang å fagorganisere seg og insisterer på å holde på hver for seg uten å koordinere arbeidet. Vi honningbier kan streike og skape masse ståhei og presseoppslag, men det tar skikkelig lang tid før dere mennesker merker at de solitære biene ikke drar sin del av lasset lenger fordi levekårene deres har blitt så dårlige. Så om jeg skulle gi dere ett godt råd er det å fokusere litt mindre på hva vi honningbier gjør, og vise litt mer kjærlighet og omsorg for de solitære biene, sommerfuglene, billene og resten av gjengen.

 

 

 

Tekst: Tora Fougner-Økland

Bier lager propolis av harpiks – en klissete masse som mange planter, og særlig trær, produserer for å beskytte seg mot sopp, bakterier og insekter. Planter bruker denne seige plantesaften som en slags desinfiserende salve for å beskytte sine mest sårbare punkter mot inntrengere. Vi vet ikke nøyaktig hva harpiks består av, og det vil dessuten variere fra plante til plante. Men det inneholder alltid en kompleks blanding av mange forskjellige bakterie- og sopphemmende stoffer. Blant dem er for eksempel stoffene som gir den karakteristiske furulukta.

Bruker plantenes beskyttelse til kubens beste

Det er disse bakteriedrepende egenskapene biene nyttiggjør seg når de lager propolis: de bruker plantenes triks mot sine egne parasitter. Honningbier fyller de små pollenkurvene på bena med harpiks. Hjemme i kuben blandes det med bivoks før det brukes som en luftfrisker, eller for å tette sprekker. Honningbier som lever i hulrom i trær dekker gjerne hele veggen for å danne en beskyttende vegg mellom seg selv og det råtnende treverket.

Det er ingen tvil om at innsatsen biene legger ned i å lage propolis lønner seg. Hos bifolk med mye propolis bruker biene mindre ressurser på å holde seg friske. De er omgitt av færre mikrober, og det ser til og med ut til at de tåler varroamidd bedre – i hvertfall har kuber uten propolis høyere forekomst av deformert vingevirus (DWV). Dette viruset er et tydelig symptom på at bifolket er svekket av midden. I tillegg hemmer propolis veksten av bakterien som står bak åpen yngelråte og soppen som forårsaker kalkyngel.

Men propolisens presise egenskaper er avhengige av egenskapene til harpiksen den er laget av, og noen planter investerer mye mer krefter i forsvaret sitt enn andre. Forskere mener at hvis bier foretrekker harpiks fra noen planter, kan det være et tegn på at de “selvmedisinerer”. Det vil si at de henter hjem harpiks, pollen eller honning med egenskaper som er ekstra gunstige for bikubens helse, i stedet for de som er lettest tilgjengelig. Og ved å blande sammen harpiks fra mange forskjellige planter, kan de lage en slags bredspektret antibiotika – ganske lurt hvis man er 60 000 individer stuet sammen i en liten kasse.

Kvalitet over nærhet

For å se om bier foretrekker noen planter over andre når de lager propolis, tittet forskerne først inn i bikubene for å se hvor mange bier som kom inn med harpiks av forskjellige farger. Så tok de prøver av harpiksen fra hver av disse harpikssamlerene, og så på hva slags stoffer hver farge inneholdt. De sjekket også hvilke stoffer som fantes i harpiksen fra trærne i området, sånn at de kunne se hvilke planter biene hadde hentet harpiksen sin fra. I tillegg tok de prøver av propolis fra inne i kuben og sjekket hva som hadde blitt brukt i propolisen.

Og det ser ut til at biene var kresne på harpiksen sin: Forskerne så at biene samlet mest av de harpiksene med mye beskyttende stoffer, og de fløy gjerne langt for å finne trær å hente harpiks fra, i stedet for å hente fra trærne nærmest bikuben. Ikke nok med det; selv når trær som stod nærme hverandre var nært beslektet, som ved forskjellige poppel-arter, ville biene konsekvent hente fra ett av trærne. Forskerne var særlig begeistret for å se det var mye benzosyre i harpiksen biene samlet mye av. Dette brukes som konserveringsmiddel i mat for oss mennesker, og det finnes mye av det i honning, men propolis inneholdt mye mindre benzosyre enn harpiksen biene tok med hjem. Det kan altså hende at biene bruker noe av den benzosyren som finnes i harpiksen i honningen i stedet for i propolisen.

Et nytt nivå av samspill?

I tillegg kan det hende at bier lurer plantene til å gi dem ekstra kraftig beskyttelse. Mange av stoffene som biene viste interesse for, produserer planten mer av når den er under angrep. Forskerne lurer nå på om biene stimulerer produksjonen av noen av disse stoffene for å få mer effektiv propolis hjemme i kuben. I så fall har ikke bier bare innflytelse på plantenes reproduksjon gjennom pollinering, men også på helsen deres ved å stimulere produksjon av disse beskyttende stoffene. Dette får vi forhåpentligvis høre mer om i løpet av de neste årene.

Bienes preferanser når de samler harpiks viser nok en gang at variasjon i landskapene våre er viktig for bienes helse. I tillegg til å kunne samle forskjellige typer nektar og pollen gjennom hele sesongen, bør de ha tilgang på mange forskjellige typer trær. Dette lar dem velge ut den harpiksen med best egenskaper, og ved å blande harpiks fra forskjellige trær kan de lage en mer bredspektret antibiotika for å holde kuben frisk.

Drescher, N., Klein, A. M., Schmitt, T., & Leonhardt, S. D. (2019). A clue on bee glue: New insight into the sources and factors driving resin intake in honeybees (Apis mellifera). PloS one, 14(2), e0210594. doi:10.1371/journal.pone.0210594

Artikkelen kan leses her

Foto: ByBi/ Ragna R Jørgensen

Pollinatorene gis omfattende støtte verden over, i nasjonale og internasjonale tiltak. I Norge ble Nasjonal pollinatorstrategi lansert i mars 2018, med formål å bedre pollinatorenes levevilkår i landet vårt. Strategien ledes av Miljødirektoratet og Landbruks- og matdepartementet, og støttes av store aktører som Norsk Hageselskap, Universitetene, kommuner og fylkeskommuner, Statens Vegvesen, Forsvarsbygg, Avinor, Norges Birøkterlag, Mattilsynet  mfl.

I byene trenger bier, humler, sommerfugler og alle andre pollinatorer både mat og bolig hele året. Har du sett den flotte Humleplakaten om viser Norges 35 arter? Link nedenfor – bestill en plakat, og inviter nabolaget til en lokal humlevandring. Alt om humler finner du hos La humla suse, blant annet invitasjon til populære humlevandringer og kriterier til gode humlebol. Humler er i familien bier/apidae, det er også våre 172 arter av solitærbier. Naturmøteplassen har god beskrivelse om hvordan du bygger hoteller for disse.

Planter du bievennelig mat, gjør du en viktig jobb for byens minste innbyggere. I prosjektet pollinatorpassasjen knytter vi sammen alle byens initiativer, fra kommunens blomsterenger til din egen verandakasse. I Blomstermenyen finner du tips til velsmakende vekster som vil invitere massevis av pollinatorer til ditt nærmiljø.

I et samarbeid mellom ByBi og Mester Grønn har vi utviklet pollinatorinformasjon rettet mot barn. Dette består av et informativt Polinator hefte_ByBi og en flott plakat.

Fylkesmannen i Oslo og Viken har i samarbeid med NINA og NMBU utviklet brosjyrer og plakater som forteller Norges 35 humlearter og 170 solitærbiearter.
Humlebrosjyre
Solitærbie brosjyre
Humleplakat
Solitærbier plakat

Frode Ødegaard er en av Norges mest informerte eksperter på ville pollinatorer. Han er vitenskapelig rådgiver ved NINA, Norsk Institutt for Naturforskning. Jobber i Trondheim.
Kunnskapsstatus for pollinerende insekter i Norge

Trykk her for å lese BlomsterfluebrosjyreEndelig4oktober2022(150dpi)Oppslag (1)

Master in Applied Ecology – Sabrina Dietz: An assessment of optimal foraging in honeybees through decoding of waggle dances in an urban landscape

Innland University of Applied Scienses, Evenstad, Norway. Faculty of Applied Ecology and Agricultural Sciences

ABSTRACT

A global decline of honeybees (Apis mellifera) and other pollinators which are essential for pollinating crops and wild flowers has been reported throughout the last decades. One major cause is the loss of available resources due to agricultural intensification. Especially urban areas seem to become an important habitat for pollinators. In 2017, Stange et al. developed a habitat suitability model for pollinators indicating habitat quality in terms of available floral resources and nesting sites for the City of Oslo, Norway. Our aim was to analyse whether the foraging patterns of honeybees match with highly suitable habitat patches as indicated by the ESTIMAP model. According to the optimal foraging theory honeybees should visit the closest and most rewarding habitat patches from the hive location, maximizing energetic intake per unit time. Hence, we hypothesised that patches which were frequently visited by the studied honeybees also had a high habitat suitability value and vice versa. We studied honeybee foraging patterns over the summer 2017 by decoding 506 waggle dances from three bee colonies located at two study sites in the urban area of Oslo. The waggle dance is a communication tool of successful foragers to indicate rewarding resource locations to their nestmates. We used this unique behavioural trait to analyse how the used foraging patches of our honeybees are correlated with values of the ESTIMAP model by applying a beta regression model. Moreover, we examined to what extent the foraging patterns of two bee colonies placed in the same environment overlapped.

After decoding the dances, the foraging patterns showed that visitation probabilities of used patches were only for one location correlated with the habitat suitability values of the ESTIMAP model. Furthermore, we ascertained that there was also only a mediocre overlap between the foraging patterns of the two hives located next to each other. In general, most of the foraging took place close to the hive locations. With a mean foraging distance of 688 m, 490 m and 425 m respectively, the mean foraging distances of the three urban bee colonies are much shorter than the foraging distances from their colleagues in rural areas.

Factors that lead to the moderate correlation between the visitation probabilities of the decoded waggle dances and the ESTIMAP values as well as of the foraging pattern of the hives placed in the same environment can be of various nature. First, by decoding waggle dances we did not have insight where honeybees of other hives or wild pollinators forage. Thus, high suitability habitat patches might have been exploited by other bees. Secondly, human error in the process of decoding the waggle dances might cause some inaccuracy in plotting the foraging patterns of our honeybees.
Overall, our study raises more interesting questions about the resource selection of honeybees and suggests that next to the distance and the nectar-reward of the floral resources, also the exploitative competition by other bees might play a role in the resource selection of honeybees.

Sabrinas Master thesis

Av Ragna R Jørgensen.
På høysommeren er det opptil 60000 individer i en bikube. Det er mange munner å mette, så når biene skal ut på beite i blomsterkilder må de være ytterst rasjonelle. Humler kan vi se vimse fra blomst til blomst, men aldri en honningbie. For å spare energi (dvs honning) er deres adferd er planlagt og målrettet – de samarbeider! Det starter med en håndfull speiderbier som individuelt flyr ut i nabolaget for å lete opp gode matkilder. Så returnerer de til samfunnet sitt og danse-forteller funnene i et 8-talls mønster. Informasjonen er tre-delt: de danser i hvilken retningen blomstringen er, avstanden dit, og kvaliteten på matkilden. Det var dette von Frisch dekodet. Salsa ergo sum har vi kallt forskningsprosjektet; jeg dasnser ergo er jeg. Rasjonelle som de er er bienes dansespråk like presist som GPS-en til et SAS-fly på vei til Tokyo (inkluder litt magist duft-kommunikasjon i luften på vei til maten), ingen vimsing for da går vinningen opp i spinningen. De neste 1-3 dagene vurderer bisamfunnet funnene som danses og vil stemme for beste blomstring: det som gir mest nektar og pollen i forhold til forbruket under trekket.

ByBi og NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, samarbeider i et forskningsprosjekt på bienes dans. Vi har satt ut fire stasjoner med 3 observasjonskuber hver på strategiske steder i Oslo. I disse kubene er biene synlige bak glass og filmes gjennom sommersesongen. Målet er å kartlegge Oslos biologiske mangfold sett med bienes øyne, om Oslo en tilfredsstillende by å bo i for dem, noe som gir viktig informasjon til grøntsoneforvaltning i byen. Prosjektet gir også informasjon til bærekraftig urban birøkt og til en eventuell konkurranse mellom honningbier og ville pollinatorer.

Vi takker for støtte fra Sparebankstiftelsen, Eckbos legater, Norges Birøkterlag og PWC. Vi samarbeider i et nettverk med professor Thomas Seeley ved Cornell University og professor Francis L. W. Ratnieks ved University of Sussex.

Sverming er en prosess som starter med at bifolket bestemmer seg for å dele seg i to. Først lager de seg en ny dronning. Når hun er krypeklar, drar den gamle dronningen av gårde med rundt halvparten av bifolket. Masse bier flyr godt synlig rundt i luften, og disse tiltrekker seg mange nysgjerrige tilskuere. Den gamle dronningen er tung av egg og flyr ikke langt. Hun setter seg i et tre, en busk eller kanskje en vinduskarm i nærheten av kuben. Dronningens følgere roer seg til slutt, og setter seg rundt henne. Svermerne beskytter dronningen, for dør hun, er bifolket tapt. Herfra flyr speiderbier ut og leter etter et nytt hjem til svermebifolket. Etter kort tid, gjerne bare en dag, letter hele svermen og flyr avsted til sitt nye krypinn.

Vi birøktere har stort fokus på å forebygge sverming, noe vi også er myndighetspålagt til å gjøre, fordi svermer kan medføre en smittefare. Men, sverming skjer innimellom, tross birøkterens kompetanse, ikke minst når ustabilt vær gjør mattilgangen til biene uforutsigbar.

Sverming kan se skummelt ut, men svermebier er ikke farlige. Vi kaller dem lite «stikkvillige». De har alle sammen kun ett fokus: å beskytte svermedronningen sin. Dessuten er de dorske, fordi de har fylt seg opp med honningniste i magene sine. Svermer er hver enkelt birøkters ansvar. Ser du en sverm så let opp nærmeste bigård på Mattilsynets nettsider. Hver bigård er merket med eiers navn og kontaktdata.

Brannvesenet er behjelpelig med liftservice i følge med en birøkter, tlf 23469600

 

Veiledning til røktere

Om forebygging av svermetendenser og behandling av svermerus

Om innhenting av svermer

Om svermer – Norges Birøkterlag