Tekst: Tora Fougner-Økland / Foto:  Kevin Thiele (CC-BY)

Fortellingen om blomsten og bien er en suksesshistorie som går tilbake millioner av år. Da evolusjonen «oppfant» blomstring som et knep for å reprodusere seg for 125 millioner år siden, spredte trenden seg raskt og tok til slutt helt over – i dag er 80% av alle plantearter vi vet om blomstrende planter.

Siden da har blomster utviklet et enormt mangfold av fasonger, farger, størrelser og dufter. Men fortsatt bruker de fleste blomstrende plantene som ikke er avhengige av vindpollinering (ja, et gresstrå er faktisk en blomst!) de samme triksene. Sterke dufter og søt nektar lokker sultne, pelskledde insekter til å fylle nektarmager og pollenkurver.

Men nektar inneholder mye sukker og koster planten mye energi å produsere, så noen blomster har tatt i bruk noen ekstra triks for å sørge for at de får god nok pollinering igjen for nektaren sin – eller så dropper de nektaren helt. Her er noen av de finurligste triksene i boka.

1: Balansekunstneren

Historien om blomsten og bien har nok ikke alltid vært en kjærlighetshistorie. Sannsynligvis startet symbiosen med at insekter forsynte seg godt av sporene som plantene skulle begynne å formere seg med, og det kan ha tatt litt tid før nektaren fløt og alt gikk sin summende gang til planter og insektenes beste.

Dette litt turbulente forholdet finner vi fortsatt igjen i noen planter i dag. Yucca-planter i Nord-Amerika (feks. Yucca glauca)  lever i en symbiose som balanserer på en knivsegg. Den pollineres så vidt vi vet kun av èn bestemt nattsvermer. Denne nattsvermeren er mer fingernem enn de fleste andre flyvende gjestene som besøker Yuccaen for å hente nektar. Hun har nemlig droppet den typiske, lange tungen som de fleste sommerfugler og nattsvermere har. I stedet har hun noen «tentakler» ved munnen, som lar henne pakke det klissete pollenet sammen til en ball hun bærer med seg videre.

Ofrer frøene sine

Så langt ser fortellingen ut som en kjærlighetshistorie om et par som er som skapt for hverandre. Men når nattsvermeren kommer flyvende til en Yucca med pollenballen sin, tar historien en ny vending. Førsteprioriteten hennes er å legge egg der frøene til planten vil utvikle seg. Når hun har gjort dette skraper hun av litt av pollenet hun har tatt med seg i kulen sin, klatrer til tuppen av blomsten og sprer pollenet forsiktig utover, slik at blomsten blir pollinert. Hun flyr videre, men tilbake ligger eggene hennes, som vil klekke og bli til sultne larver.

Disse larvene vil spise seg gjennom yucca-frøene de klekkes i. Dette er en stor pris å betale for Yuccaen som er verten deres. Hvis planten får for mange larver i frøene, skjer det derfor noe ganske spesielt: planten «aborterer» frøene, og de slutter å utvikle seg. Planten mister avkommet sitt, og larvene dør før de blir voksne.

Yuccaen ofrer altså sine egne frø for å skaffe ekstra godt og dedikert pollineringshåndverk. Dette er ekstra viktig for planten som gjerne bruker 5 år på å blomstre. Vi vet foreløpig ikke hvordan planten merker hvor mange larver hun har på besøk, eller hvordan hun bestemmer seg for at nok er nok. Men moren til larvene vet at hun ikke kan legge for mange egg på ett sted. Hun merker til og med blomsten med en spesiell lukt som forteller andre besøkende at denne blomsten allerede er opptatt.

2: Parfyme-fella

Orkidéene i den såkalte bøtteorkide-familien bruker gjerne krefter på å lage god lukt – men ikke for å lokke til seg nektarsultne bier. I stedet byr de på en slags cologne som hann-orkidiébier vet at hjelper dem med å finne en partner. Han gnir seg mot en del av orkidéen for å samle duftoljene, men er han ikke forsiktig faller han ned i et lite kar med klissete væske. Veggene i dette karet er fulle av små, glatte hår som gjør at han ikke klarer å klatre oppover kanten.

Men det finnes en rømningsvei. Akkurat innenfor rekkevidde er det to trinn han kan bruke for å klatre inn i en smal gang som leder ut til friheten. Men når han kommer seg inn i denne nødutgangen trekker den seg sammen, slik at det bare er så vidt han klarer å krype gjennom. I denne gangen sitter det allerede to sekker med pollen. Dette er det eneste pollenet orkidéen vil produsere. Pollenet limes fast på ryggen til hannbien, og han flyr avgårde med to pollensekker balansert oppå seg. I jakten på mer parfyme vil han nå besøke en ny orkidé, og han har kanskje uflaks igjen og havner nedi væsken. I så fall vil han pollinere orkidéen når pollenet han har på ryggen blir igjen på vei ut nødutgangen på neste blomst.

 

Hvorfor i alle dager vil denne blomsten gjøre ting så vanskelig for seg selv? Denne bien er kanskje den eneste bæreren av hennes arvestoff. Hva om han blir spist før han klarer å pollinere en annen orkidé? Naturen finner ofte tilsynelatende upraktiske løsninger, men vi kan prøve å gjette. Proteinspekket pollen koster mye for en plante å lage. Dette gjelder særlig for en orkidé som ikke har røtter i bakken, men vokser på tregreiner eller andre planter. Kanskje vil hun slippe å måtte lage mer pollen enn absoutt nødvendig? I det minste sikrer denne veldig spesialiserte hannbien at pollenet hennes ikke havner hos feil art.

Sexdukken

En del andre orkidéer spiller også på hannbier som vil parre seg, men bruker en mer direkte taktikk. De forkler seg som en hunnbie eller hunnveps, og kan slippe ut dufter som lokker til seg hannbier. Hannene som blir lurt setter seg på blomsten og forsøker å parre seg med den, og blir i akten vippet mot punktet der orkideen har lagret pollensekkene. Når han gir opp og flyr videre, tar han med seg pollenet i en liten ryggsekk.

 

 

Pollineringsspaken

Få av plantene vi har skrevet om så langt finnes i nordlige strøk. Det kan nesten virke som at slike pollineringstriks er noe fjernt og eksotisk. Rett nok har vi et mindre mangfold av insekter her i Norge enn ander deler av jorda, og dermed færre nisjer som planter kan utnytte, men vi finner også noen finurlige triks her hjemme. Du kan for eksempel kjenne igjen salviefamilien på et familieklenodie som sørger for god pollinering. Blomstene er formet slik at for å komme frem til nektaren med tungen sin, må humla eller bien skyve til side en slags port. Dette dytter ned en liten spake på blomsten som planter en haug pollenkorn trykt og godt på ryggen til humla, der det er vanskelig for henne å komme til for å pakke pollenkurvene sine. (videoen er på tysk, men viser godt hvordan det fungerer!)

Tekst: Tora Fougner-Økland, hovedrøkter i ByBi

Denne artikkelen ble først publisert i Miljømagasinet Putsj

Tora Fougner-Økland har i løpet av sine syv år som birøkter blitt mer og mer lik en bie. Nå begynner hun å få teken på biespråket. Noen feil kan likevel forekomme i oversettelsen, da hun har begynt å glemme hvordan man snakker med mennesker.

 

Tora: Dere står nå ved inngangen til våren etter en lang vinter. Er du klar for å møte sola igjen?  

Nemi: Ja, nå har vi sittet stuet inne siden oktober og det begynner å bli litt lenge siden vi så sola. Jeg personlig begynner også å bli litt lei av å bare spise sukkerlake. For arbeiderbiene her på huset, som aldri har opplevd en vinter før, er det kanskje kjekt å spise raffinert sukker hele vinteren. For meg som går inn i mitt fjerde år kjenner jeg det hadde gjort godt med litt variasjon i kosten nå. Og så blir det godt å få luftet ordentlig i kuben når de andre begynner å fly ut for å hente det første pollenet. Det er koselig å sitte tett i tett og holde varmen sammen, men alle trenger jo litt personal space en gang i blant. Særlig en dronning, da.

 

 Tora: Hvordan har året gått så langt? 

Nemi: Det har jo ikke vært en veldig hard vinter. Vi var egentlig klare til å komme i gang i januar, så vi satte i gang med å klekke ut nye larver og ta vårrengjøringa. Det var stor optimisme, vi har aldri kommet i gang så tidlig før. Men blomstringen kom aldri, så vi hadde noen vanskelige uker der vi slet med å holde varmen og skaffe nok proteinpollen til ungene. Vi klarte oss så vidt, men naboene gikk dukken. Så det har ikke vært så lett. Når det er sagt er det jo litt kjekt å kunne ta den første flyturen i januarsola!

 

Tora: Du kunne egentlig tenke deg å leve i en litt varmere verden? 

Nemi: Joda, milde vintre kan være fine en gang i blant. Det er alltid litt vanskeligere å planlegge sesongen i tilfelle det blir kaldt igjen. Men det lever jo honningbier mye lenger sør i verden enn Oslo, så milde vintre kan jeg leve med. Det er verre når det blir så tørt på sommeren at plantene dør før de blomstrer, eller ikke produserer ordentlig nektar. Eller når det regner hele sommeren, så vi ikke får kommet oss ut på tur. Det er også litt vanskeligere å holde seg frisk når man ikke har en god, kald vinter som tar knekken på parasittene vi må leve med, som midd og bakterier. Og så er jeg redd for hvordan det skal gå med alle kollegaene våre i humle-gruppa og solitærbiegjengen hvis de våkner fra vinterdvalen sin for tidlig. Vi har birøktere som kan gi oss litt sukkerpåfyll hvis vi går tomme for mat, men det har ikke de.

 

Tora: Byer er ganske grå og kjedelige steder. Lengter du deg aldri bort til grønne skoger?

Nemi: Det skal sies at det er veldig sjelden jeg krysser dørstokken på bikuben. Det er jo mest arbeiderbiene som tar seg av sånt. Men i utgangspunktet er det kjekt å være bie i by. Dere mennesker er så glade i å ha et mangfold av farger og lukter i blomsterbedene i parkene og hagene deres, så det er ganske lett å finne noe som frister hele sesongen. Det er ikke nødvendigvis bedre mat ute i jordbruksområdene. Der får du gjerne bare raps å leve på i to uker, og så er det tomt. Og så er det faktisk litt varmere mellom betongbygg og asfaltflater i byen enn det er ute i skog og mark. Derfor får vi en god,lang sesong til å hente honning. Jeg vet at humlene også synes det er ganske deilig å bo i byer, men jeg vet ikke om sommerfuglene synes det er like kult.

 

Tora: Men er det ikke finere å bo blant blomsterenger og borealskog enn grå asfalt og glassfasader? 

Nemi: Hvis det er fargekartet du spør om, så spiller ikke det noen stor rolle for oss. Vi er opptatte av å være så energieffektive som mulig. Når vi har det travelt og flyr og flyr raskt, registrerer vi ikke farger. Da er det egentlig det samme om det er asfalt eller skog vi flyr over, alt er grått uansett. Det er mye viktigere at det lukter godt, for det er jo sånn vi finner maten.

 

Tora: Har du et yndlingsstrøk i byen ? 

Nemi: Her i Slottsparken er vi veldig glade i kastanjene i Bygdøy Allè, men det er mye godt i Slottsparken også. Og så er det noen områder der det er ekstra mange rødlistede planter som vokser vilt, som er en delikatesse. Men de områdene er det humlene og solitærbiene som har førsteprioritet på, så vi prøver å ikke henge der så mye.

 

Tora: Du nevnte i stad at du gleder deg til å spise honning igjen etter en lang vinter på sukkerdiett. Har du en favorithonning? 

Nemi: Den første honningen vi får på våren er jo den aller beste. Det smaker aldri så godt som når du har levd på sukker hele vinteren. Men honning har mange forskjellige smaker avhengig av hvilke planter vi henter nektaren fra. Selv synes jeg lynghonning er den aller beste, jeg skulle ønske vi fikk mer av den i bykjernen.

 

Tora: Du er monark for en gjeng med 60 000 arbeidere. Hvordan holder du orden på dem alle?

Nemi: De gjør egentlig det meste selv. Jeg som dronning får ikke bestemme noe som helst, annet enn hvor mange egg jeg skal legge hver dag. Jeg kan ikke engang velge hvem som skal være etterkommeren min, det er det arbeiderne som gjør når de velger ut hvilke larver som skal få dronninggelè, eller dronningmat da.

 

Tora: Dere har rett og slett et demokrati der dronningen velges av folket sitt?

Nemi: Ja, du kan si det sånn. En dronning er bare en arbeiderbie som har fått spesialbehandling fra hun var liten.

 

Tora: Du er med på en ganske viktig dugnad for oss mennesker. Rundt en tredjedel av maten vi spiser er avhengig av at gjengen din gjør en god jobb. Blir det litt stort press? 

Nemi: Vi er jo mange som jobber sammen, det er ikke bare oss honningbier. Vi har sommerfuglene, villbiene, humlene og en haug andre med oss på laget. Problemet er bare at vi honningbier er så mange og har en sterkere organisasjonskultur enn mange av de andre. Så mye av ansvaret faller jo fort på oss når de andre insektene sliter. Solitærbiene, for eksempel, gidder ikke engang å fagorganisere seg og insisterer på å holde på hver for seg uten å koordinere arbeidet. Vi honningbier kan streike og skape masse ståhei og presseoppslag, men det tar skikkelig lang tid før dere mennesker merker at de solitære biene ikke drar sin del av lasset lenger fordi levekårene deres har blitt så dårlige. Så om jeg skulle gi dere ett godt råd er det å fokusere litt mindre på hva vi honningbier gjør, og vise litt mer kjærlighet og omsorg for de solitære biene, sommerfuglene, billene og resten av gjengen.

 

 

We are proud of the honey our hives produce and have chosen our best ranking ByBi honey from 2019 to enter into the London International Honey Award 2020. Our choice: Gartneriet Bygdø Kongsgård, a liquid multi-floral autumn honey. OUR HONEY RECEIVED GOLD! EU’s Honey Directive, Quality Services International; Basic chemical analysis This tasty autumn honey is describes by our sommelier as such: Culinary characteristics

Honey is an exquisite product with a range of flavour, varying from mild and sweet raspberry honey to the complex and sharply bitter chestnut honey. Honey is a product of nature created by the harmonic relationship between bees and flowers. The flavour, colour and aroma of honey is determined by each unique flower’s nectar that the bees harvest. The nectar is transformed by the bees into honey by adding enzymes and probiotics, as well as reducing the water content from about 80% to under 20%. The consistency of honey is determined by both the composition of sugar in the nectar and how the nectar is matured by the bees. The sugars create the graininess of various honeys whereas the maturing process determines the thickness of that honey.

ByBi has five apiaries in various locations in Olso. Despite their close proximity, the floral diversity, landscape and microclimate in the city results in distinct flavours from each terroir. Due to the exciting differences, we taste in the honey, we harvest each apiary separately in order to preserve and highlight the unique flavours from each part of the city. Our five locations include Gartneriet Bygdø Kongsgård, Maridalen the surrounding forest area of Oslo and in the royal parks central in Oslo; Kongsgården, Oscarshall, Dronningparken. We harvest honey twice each season. Our Summer honey is harvested in July and our Autumn honey is harvested at the beginning of September.

We offer both liquid and creamed honey. The liquid honey is tapped straight from the extractor into our jars. The creamed honey is carefully stirred by hand for a couple of minutes every day for three to four days to break down the crystals into fine grains creating a smooth creamy texture. Our honey is neither heated nor contains additives. The liquid honey will crystalise over time, which is a natural process and does not reduce its quality. Nevertheless, an undesirable uneven crystallisation may occur in some honeys. This can be reversed by placing the jar of honey in a bain-marie that is heated to 40°C, slowly melting the honey. Heating the honey at a temperature of maximum 40°C will not significantly alter the honey’s properties and quality.

Storage: Honey is a live product that is affected by the air, scents and temperature of its surrounds. You will preserve your honey’s properties by storing it in a dark, dry and cool environment (about 18°C). We also package our honey in glass jars as opposed to plastic to ensure no unwanted flavours are transferred to your honey.

The aroma profile is created by our honey sommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019
You can buy our honey here.
Join our ByBi smakslab

ByBi is approved by the KSL and all of our beekeepers are certified. Our Oslo honey is tested for city-related toxins and does not contain detectable levels.

Vi er meget stolte av honningene våre. Vi har selv kåret ByBis beste 2019-honning og deltok med denne i London InternationalHoney Award 2020 : Gartneriet Bygdø Kongsgård, flytende høsthonning 2019, multifloral. EUs honningdirektiv; Kvalitetsgaranti. Kulinarisk karakter. HONNINGEN BLE EN GULLVINNER!

Honning er et fantastisk produkt med stor smaksrikdom, alt fra lett, mild og søt som bringebærhonning, til så bitter og kompleks at man skutter seg, som kastanjehonning. Honning er et rent naturprodukt, produsert av naturen selv i et samspill mellom blomster og bier. Blomstenektaren bestemmer smak, aroma og farge, og biene modner nektaren til honning ved å tilsette blant annet enzymer og melkesyrebakterier, samt å tørke nektaren ned fra ca 80% fuktighet til under 20%. Konsistens på honning påvirkes av både blomster og bier. Blomstenes sukkersammensetning bestemmer grad av kornethet i krystalliseringsprosessen og bienes nedtørking tykner honningen til seigtrennende.

ByBi har fem bigårder i Oslo. Selv om de ligger nær hverandre er landskapet, vegetasjonen og mikroklimaet ulikt. Dette terroiret setter preg på honningen. Vi holder derfor innhøsting fra våre ulike bigårder separate slik at honningen fra hver bigårds unike kulinariske kvaliteter kommer frem. Våre bigårder i Oslo ligger på Gartneriet Bygdø Kongsgård og i Slottets parker; Kongsgården, Oscarshall og Dronningparken, samt i Maridalen. Disse høster vi i to omganger gjennom sesongen, sommer og høst. Sommerhonning er høstet i midten av juli og høsthonning i begynnelsen av september.

I ByBi har vi både flytende og kremet honning. Den flytende er slynget rett ut av tavlene og tappet på glass, den kremete har vi forsiktig rørt i noen minutter i tre-fire dager for å styre honningens naturlige krystalliseringstendens til ønsket myk konsistens. Honningene er hverken varmebehandlet eller tilsatt fremmedstoffer. I den flytende honningen vil krystallisering oppstå over tid. Dette er en naturlig prosess og forringer ikke honningen. Noen honninger krystalliserer imidlertid ujevnt og grovkornet og gir en ubehagelig munnfølelse. Om du oppdager uønsket konsistens i din honning kan du sette honningglasset i vannbad på under 40◦ til krystallene smelter, og honningen blir flytende igjen. Oppvarming under dette nivået endrer ikke vesentlig honningens karakter og sammensetning.

Oppbevaring: honning er et levende råstoff som påvirkes av omgivelsenes lukt, fuktighet og temperatur. Å bevare honningens egenskaper gjør du best ved lagring mørkt og kjølig, rundt 18 grader. I ByBi bruker vi glass og ikke plast-produkter som kan gi uønsket smak til honningen.

Aromakart over årets honninger er utarbeidet av vår honningsommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019

Her kan du kjøpe honningen vår.
Bli med på ByBi smakslab

ByBi er KSL-godkjent (Kvalitetssikring i landbruket) og alle våre birøktere er sertifiserte. Vår Oslo-honning er testet for byrelaterte giftstoffer og viser ikke detektbare nivåer.