Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern

Engla Eriksen bor på Slattum i Nittedal og er medlem i ByBi i Oslo. Pappa og jeg elsker honning. Så fant vi ut at vi ville begynne som birøktere. Pappa Bo Eriksen er veterinær og ivrig golfspiller. Det er bra å ha en slik far-datterinteresse. Vi har snakket om ulike smaker i hele sommer, forteller han. Nå er vi svært opptatt av biene, sier Engla. Bestefaren hennes var også birøkter.

De fikk åtte kilo honning i år. Den var flytende, men de ville ha den kremet. Derfor flyttet de ut alt fra kjøleskapet for å få plass til å gi honningen riktig temperatur. Så gjorde de som birøktlærer Svein hadde sagt; røre tre til fem minutter hver dag i fem dager. Først brukte jeg en tresleiv, forteller hun, men det ble tyngre og tyngre. Rart hvor lenge fem minutter egentlig er? Pappa Bo tok over og så en dag var de fornøyde med konsistensen. Honningen ble tappet på fine glass og Englas egen etikett ble montert. Hun deltok i Bybis store honningsmakekonkurranse hvor juryen arbeidet mens gjestene holdt høsttakkefest. Offentliggjøringen var høydepunktet og siste post på programmet. Eglas honning gruset de andre, sier sommelier og Maaemogründer Pontus Dahlström som satt i juryen. Stor applaus, men Engla hadde reist hjem. Det var skoledag neste dag. Vi ble så glade, pappa og jeg, forteller hun. Vi forsøkte å gjøre vårt beste med honningen i hele prosessen så seieren var super. Nå har vi klistret på nye etiketter hvor det også står at dette er verdens beste Bybihonning.

Vi burde bli mer oppmerksomme på smakene i honning, sier birøkter og Fine Winedirektør hos Moestue, Veslemøy Hvidsten som også satt i juryen. Vindruene tar til seg smak etter jordsmonn og klima. Det er jeg sikker på at honningen også gjør. Dessuten tar den opp både duft og smak etter høsting også. I konkurransen smakte vi honning som kun smakte sukker og en som duftet klart røyk. I vår bransje vet vi at det aldri kommer topp vin fra en vinkjeller som ikke er ren. Som birøkter må vi også tenke over detaljene. Vi har mulighet for å løfte honning til noe som folk virkelig nyter, ikke bare som ingrediens. Tenk på hvilken verdi den norske lynghonningen har. Smaken er ulik fra salte vestlandsøyer til dyp skog i Østerdalen. Dyrk det sære, oppfordrer Pontus Dahlstöm. Det er det som bringer oss videre. I restaurantbransjen er vi konstant på leting etter det unike. For oss er markjordbær en eksklusiv vare. Vi får ikke kjøpt dem og sesongen er så kort.