Fire finurlige pollineringstriks

Tekst: Tora Fougner-Økland / Foto:  Kevin Thiele (CC-BY)

Fortellingen om blomsten og bien er en suksesshistorie som går tilbake millioner av år. Da evolusjonen «oppfant» blomstring som et knep for å reprodusere seg for 125 millioner år siden, spredte trenden seg raskt og tok til slutt helt over – i dag er 80% av alle plantearter vi vet om blomstrende planter.

Siden da har blomster utviklet et enormt mangfold av fasonger, farger, størrelser og dufter. Men fortsatt bruker de fleste blomstrende plantene som ikke er avhengige av vindpollinering (ja, et gresstrå er faktisk en blomst!) de samme triksene. Sterke dufter og søt nektar lokker sultne, pelskledde insekter til å fylle nektarmager og pollenkurver.

Men nektar inneholder mye sukker og koster planten mye energi å produsere, så noen blomster har tatt i bruk noen ekstra triks for å sørge for at de får god nok pollinering igjen for nektaren sin – eller så dropper de nektaren helt. Her er noen av de finurligste triksene i boka.

1: Balansekunstneren

Historien om blomsten og bien har nok ikke alltid vært en kjærlighetshistorie. Sannsynligvis startet symbiosen med at insekter forsynte seg godt av sporene som plantene skulle begynne å formere seg med, og det kan ha tatt litt tid før nektaren fløt og alt gikk sin summende gang til planter og insektenes beste.

Dette litt turbulente forholdet finner vi fortsatt igjen i noen planter i dag. Yucca-planter i Nord-Amerika (feks. Yucca glauca)  lever i en symbiose som balanserer på en knivsegg. Den pollineres så vidt vi vet kun av èn bestemt nattsvermer. Denne nattsvermeren er mer fingernem enn de fleste andre flyvende gjestene som besøker Yuccaen for å hente nektar. Hun har nemlig droppet den typiske, lange tungen som de fleste sommerfugler og nattsvermere har. I stedet har hun noen «tentakler» ved munnen, som lar henne pakke det klissete pollenet sammen til en ball hun bærer med seg videre.

En yucca-nattsvermer med en gul pollenball trygt båret i munnen. Foto: Sherwin Carlquist (CC-BY)
Ofrer frøene sine

Så langt ser fortellingen ut som en kjærlighetshistorie om et par som er som skapt for hverandre. Men når nattsvermeren kommer flyvende til en Yucca med pollenballen sin, tar historien en ny vending. Førsteprioriteten hennes er å legge egg der frøene til planten vil utvikle seg. Når hun har gjort dette skraper hun av litt av pollenet hun har tatt med seg i kulen sin, klatrer til tuppen av blomsten og sprer pollenet forsiktig utover, slik at blomsten blir pollinert. Hun flyr videre, men tilbake ligger eggene hennes, som vil klekke og bli til sultne larver.

Disse larvene vil spise seg gjennom yucca-frøene de klekkes i. Dette er en stor pris å betale for Yuccaen som er verten deres. Hvis planten får for mange larver i frøene, skjer det derfor noe ganske spesielt: planten «aborterer» frøene, og de slutter å utvikle seg. Planten mister avkommet sitt, og larvene dør før de blir voksne.

Yuccaen ofrer altså sine egne frø for å skaffe ekstra godt og dedikert pollineringshåndverk. Dette er ekstra viktig for planten som gjerne bruker 5 år på å blomstre. Vi vet foreløpig ikke hvordan planten merker hvor mange larver hun har på besøk, eller hvordan hun bestemmer seg for at nok er nok. Men moren til larvene vet at hun ikke kan legge for mange egg på ett sted. Hun merker til og med blomsten med en spesiell lukt som forteller andre besøkende at denne blomsten allerede er opptatt.

2: Parfyme-fella

Orkidéene i den såkalte bøtteorkide-familien bruker gjerne krefter på å lage god lukt – men ikke for å lokke til seg nektarsultne bier. I stedet byr de på en slags cologne som hann-orkidiébier vet at hjelper dem med å finne en partner. Han gnir seg mot en del av orkidéen for å samle duftoljene, men er han ikke forsiktig faller han ned i et lite kar med klissete væske. Veggene i dette karet er fulle av små, glatte hår som gjør at han ikke klarer å klatre oppover kanten.

Men det finnes en rømningsvei. Akkurat innenfor rekkevidde er det to trinn han kan bruke for å klatre inn i en smal gang som leder ut til friheten. Men når han kommer seg inn i denne nødutgangen trekker den seg sammen, slik at det bare er så vidt han klarer å krype gjennom. I denne gangen sitter det allerede to sekker med pollen. Dette er det eneste pollenet orkidéen vil produsere. Pollenet limes fast på ryggen til hannbien, og han flyr avgårde med to pollensekker balansert oppå seg. I jakten på mer parfyme vil han nå besøke en ny orkidé, og han har kanskje uflaks igjen og havner nedi væsken. I så fall vil han pollinere orkidéen når pollenet han har på ryggen blir igjen på vei ut nødutgangen på neste blomst.

 

Hvorfor i alle dager vil denne blomsten gjøre ting så vanskelig for seg selv? Denne bien er kanskje den eneste bæreren av hennes arvestoff. Hva om han blir spist før han klarer å pollinere en annen orkidé? Naturen finner ofte tilsynelatende upraktiske løsninger, men vi kan prøve å gjette. Proteinspekket pollen koster mye for en plante å lage. Dette gjelder særlig for en orkidé som ikke har røtter i bakken, men vokser på tregreiner eller andre planter. Kanskje vil hun slippe å måtte lage mer pollen enn absoutt nødvendig? I det minste sikrer denne veldig spesialiserte hannbien at pollenet hennes ikke havner hos feil art.

Sexdukken

En del andre orkidéer spiller også på hannbier som vil parre seg, men bruker en mer direkte taktikk. De forkler seg som en hunnbie eller hunnveps, og kan slippe ut dufter som lokker til seg hannbier. Hannene som blir lurt setter seg på blomsten og forsøker å parre seg med den, og blir i akten vippet mot punktet der orkideen har lagret pollensekkene. Når han gir opp og flyr videre, tar han med seg pollenet i en liten ryggsekk.

 

 

Pollineringsspaken

Få av plantene vi har skrevet om så langt finnes i nordlige strøk. Det kan nesten virke som at slike pollineringstriks er noe fjernt og eksotisk. Rett nok har vi et mindre mangfold av insekter her i Norge enn ander deler av jorda, og dermed færre nisjer som planter kan utnytte, men vi finner også noen finurlige triks her hjemme. Du kan for eksempel kjenne igjen salviefamilien på et familieklenodie som sørger for god pollinering. Blomstene er formet slik at for å komme frem til nektaren med tungen sin, må humla eller bien skyve til side en slags port. Dette dytter ned en liten spake på blomsten som planter en haug pollenkorn trykt og godt på ryggen til humla, der det er vanskelig for henne å komme til for å pakke pollenkurvene sine. (videoen er på tysk, men viser godt hvordan det fungerer!)

Spør en bie

Tekst: Tora Fougner-Økland, hovedrøkter i ByBi

Denne artikkelen ble først publisert i Miljømagasinet Putsj

Tora Fougner-Økland har i løpet av sine syv år som birøkter blitt mer og mer lik en bie. Nå begynner hun å få teken på biespråket. Noen feil kan likevel forekomme i oversettelsen, da hun har begynt å glemme hvordan man snakker med mennesker.

 

Tora: Dere står nå ved inngangen til våren etter en lang vinter. Er du klar for å møte sola igjen?  

Nemi: Ja, nå har vi sittet stuet inne siden oktober og det begynner å bli litt lenge siden vi så sola. Jeg personlig begynner også å bli litt lei av å bare spise sukkerlake. For arbeiderbiene her på huset, som aldri har opplevd en vinter før, er det kanskje kjekt å spise raffinert sukker hele vinteren. For meg som går inn i mitt fjerde år kjenner jeg det hadde gjort godt med litt variasjon i kosten nå. Og så blir det godt å få luftet ordentlig i kuben når de andre begynner å fly ut for å hente det første pollenet. Det er koselig å sitte tett i tett og holde varmen sammen, men alle trenger jo litt personal space en gang i blant. Særlig en dronning, da.

 

 Tora: Hvordan har året gått så langt? 

Nemi: Det har jo ikke vært en veldig hard vinter. Vi var egentlig klare til å komme i gang i januar, så vi satte i gang med å klekke ut nye larver og ta vårrengjøringa. Det var stor optimisme, vi har aldri kommet i gang så tidlig før. Men blomstringen kom aldri, så vi hadde noen vanskelige uker der vi slet med å holde varmen og skaffe nok proteinpollen til ungene. Vi klarte oss så vidt, men naboene gikk dukken. Så det har ikke vært så lett. Når det er sagt er det jo litt kjekt å kunne ta den første flyturen i januarsola!

 

Tora: Du kunne egentlig tenke deg å leve i en litt varmere verden? 

Nemi: Joda, milde vintre kan være fine en gang i blant. Det er alltid litt vanskeligere å planlegge sesongen i tilfelle det blir kaldt igjen. Men det lever jo honningbier mye lenger sør i verden enn Oslo, så milde vintre kan jeg leve med. Det er verre når det blir så tørt på sommeren at plantene dør før de blomstrer, eller ikke produserer ordentlig nektar. Eller når det regner hele sommeren, så vi ikke får kommet oss ut på tur. Det er også litt vanskeligere å holde seg frisk når man ikke har en god, kald vinter som tar knekken på parasittene vi må leve med, som midd og bakterier. Og så er jeg redd for hvordan det skal gå med alle kollegaene våre i humle-gruppa og solitærbiegjengen hvis de våkner fra vinterdvalen sin for tidlig. Vi har birøktere som kan gi oss litt sukkerpåfyll hvis vi går tomme for mat, men det har ikke de.

 

Tora: Byer er ganske grå og kjedelige steder. Lengter du deg aldri bort til grønne skoger?

Nemi: Det skal sies at det er veldig sjelden jeg krysser dørstokken på bikuben. Det er jo mest arbeiderbiene som tar seg av sånt. Men i utgangspunktet er det kjekt å være bie i by. Dere mennesker er så glade i å ha et mangfold av farger og lukter i blomsterbedene i parkene og hagene deres, så det er ganske lett å finne noe som frister hele sesongen. Det er ikke nødvendigvis bedre mat ute i jordbruksområdene. Der får du gjerne bare raps å leve på i to uker, og så er det tomt. Og så er det faktisk litt varmere mellom betongbygg og asfaltflater i byen enn det er ute i skog og mark. Derfor får vi en god,lang sesong til å hente honning. Jeg vet at humlene også synes det er ganske deilig å bo i byer, men jeg vet ikke om sommerfuglene synes det er like kult.

 

Tora: Men er det ikke finere å bo blant blomsterenger og borealskog enn grå asfalt og glassfasader? 

Nemi: Hvis det er fargekartet du spør om, så spiller ikke det noen stor rolle for oss. Vi er opptatte av å være så energieffektive som mulig. Når vi har det travelt og flyr og flyr raskt, registrerer vi ikke farger. Da er det egentlig det samme om det er asfalt eller skog vi flyr over, alt er grått uansett. Det er mye viktigere at det lukter godt, for det er jo sånn vi finner maten.

 

Tora: Har du et yndlingsstrøk i byen ? 

Nemi: Her i Slottsparken er vi veldig glade i kastanjene i Bygdøy Allè, men det er mye godt i Slottsparken også. Og så er det noen områder der det er ekstra mange rødlistede planter som vokser vilt, som er en delikatesse. Men de områdene er det humlene og solitærbiene som har førsteprioritet på, så vi prøver å ikke henge der så mye.

 

Tora: Du nevnte i stad at du gleder deg til å spise honning igjen etter en lang vinter på sukkerdiett. Har du en favorithonning? 

Nemi: Den første honningen vi får på våren er jo den aller beste. Det smaker aldri så godt som når du har levd på sukker hele vinteren. Men honning har mange forskjellige smaker avhengig av hvilke planter vi henter nektaren fra. Selv synes jeg lynghonning er den aller beste, jeg skulle ønske vi fikk mer av den i bykjernen.

 

Tora: Du er monark for en gjeng med 60 000 arbeidere. Hvordan holder du orden på dem alle?

Nemi: De gjør egentlig det meste selv. Jeg som dronning får ikke bestemme noe som helst, annet enn hvor mange egg jeg skal legge hver dag. Jeg kan ikke engang velge hvem som skal være etterkommeren min, det er det arbeiderne som gjør når de velger ut hvilke larver som skal få dronninggelè, eller dronningmat da.

 

Tora: Dere har rett og slett et demokrati der dronningen velges av folket sitt?

Nemi: Ja, du kan si det sånn. En dronning er bare en arbeiderbie som har fått spesialbehandling fra hun var liten.

 

Tora: Du er med på en ganske viktig dugnad for oss mennesker. Rundt en tredjedel av maten vi spiser er avhengig av at gjengen din gjør en god jobb. Blir det litt stort press? 

Nemi: Vi er jo mange som jobber sammen, det er ikke bare oss honningbier. Vi har sommerfuglene, villbiene, humlene og en haug andre med oss på laget. Problemet er bare at vi honningbier er så mange og har en sterkere organisasjonskultur enn mange av de andre. Så mye av ansvaret faller jo fort på oss når de andre insektene sliter. Solitærbiene, for eksempel, gidder ikke engang å fagorganisere seg og insisterer på å holde på hver for seg uten å koordinere arbeidet. Vi honningbier kan streike og skape masse ståhei og presseoppslag, men det tar skikkelig lang tid før dere mennesker merker at de solitære biene ikke drar sin del av lasset lenger fordi levekårene deres har blitt så dårlige. Så om jeg skulle gi dere ett godt råd er det å fokusere litt mindre på hva vi honningbier gjør, og vise litt mer kjærlighet og omsorg for de solitære biene, sommerfuglene, billene og resten av gjengen.

 

 

ByBi Honey and Culinary quality

We are proud of the honey our hives produce and have chosen our best ranking ByBi honey from 2019 to enter into the London International Honey Award 2020. Our choice: Gartneriet Bygdø Kongsgård, a liquid multi-floral autumn honey. OUR HONEY RECEIVED GOLD! EU’s Honey Directive, Quality Services International; Basic chemical analysis This tasty autumn honey is describes by our sommelier as such: Culinary characteristics

Honey is an exquisite product with a range of flavour, varying from mild and sweet raspberry honey to the complex and sharply bitter chestnut honey. Honey is a product of nature created by the harmonic relationship between bees and flowers. The flavour, colour and aroma of honey is determined by each unique flower’s nectar that the bees harvest. The nectar is transformed by the bees into honey by adding enzymes and probiotics, as well as reducing the water content from about 80% to under 20%. The consistency of honey is determined by both the composition of sugar in the nectar and how the nectar is matured by the bees. The sugars create the graininess of various honeys whereas the maturing process determines the thickness of that honey.

ByBi has five apiaries in various locations in Olso. Despite their close proximity, the floral diversity, landscape and microclimate in the city results in distinct flavours from each terroir. Due to the exciting differences, we taste in the honey, we harvest each apiary separately in order to preserve and highlight the unique flavours from each part of the city. Our five locations include Gartneriet Bygdø Kongsgård, Maridalen the surrounding forest area of Oslo and in the royal parks central in Oslo; Kongsgården, Oscarshall, Dronningparken. We harvest honey twice each season. Our Summer honey is harvested in July and our Autumn honey is harvested at the beginning of September.

We offer both liquid and creamed honey. The liquid honey is tapped straight from the extractor into our jars. The creamed honey is carefully stirred by hand for a couple of minutes every day for three to four days to break down the crystals into fine grains creating a smooth creamy texture. Our honey is neither heated nor contains additives. The liquid honey will crystalise over time, which is a natural process and does not reduce its quality. Nevertheless, an undesirable uneven crystallisation may occur in some honeys. This can be reversed by placing the jar of honey in a bain-marie that is heated to 40°C, slowly melting the honey. Heating the honey at a temperature of maximum 40°C will not significantly alter the honey’s properties and quality.

Storage: Honey is a live product that is affected by the air, scents and temperature of its surrounds. You will preserve your honey’s properties by storing it in a dark, dry and cool environment (about 18°C). We also package our honey in glass jars as opposed to plastic to ensure no unwanted flavours are transferred to your honey.

The aroma profile is created by our honey sommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019
You can buy our honey here.
Join our ByBi smakslab

ByBi is approved by the KSL and all of our beekeepers are certified. Our Oslo honey is tested for city-related toxins and does not contain detectable levels.

ByBi honning & kulinarisk kvalitet

Vi er meget stolte av honningene våre. Vi har selv kåret ByBis beste 2019-honning og deltok med denne i London InternationalHoney Award 2020 : Gartneriet Bygdø Kongsgård, flytende høsthonning 2019, multifloral. EUs honningdirektiv; Kvalitetsgaranti. Kulinarisk karakter. HONNINGEN BLE EN GULLVINNER!

Honning er et fantastisk produkt med stor smaksrikdom, alt fra lett, mild og søt som bringebærhonning, til så bitter og kompleks at man skutter seg, som kastanjehonning. Honning er et rent naturprodukt, produsert av naturen selv i et samspill mellom blomster og bier. Blomstenektaren bestemmer smak, aroma og farge, og biene modner nektaren til honning ved å tilsette blant annet enzymer og melkesyrebakterier, samt å tørke nektaren ned fra ca 80% fuktighet til under 20%. Konsistens på honning påvirkes av både blomster og bier. Blomstenes sukkersammensetning bestemmer grad av kornethet i krystalliseringsprosessen og bienes nedtørking tykner honningen til seigtrennende.

ByBi har fem bigårder i Oslo. Selv om de ligger nær hverandre er landskapet, vegetasjonen og mikroklimaet ulikt. Dette terroiret setter preg på honningen. Vi holder derfor innhøsting fra våre ulike bigårder separate slik at honningen fra hver bigårds unike kulinariske kvaliteter kommer frem. Våre bigårder i Oslo ligger på Gartneriet Bygdø Kongsgård og i Slottets parker; Kongsgården, Oscarshall og Dronningparken, samt i Maridalen. Disse høster vi i to omganger gjennom sesongen, sommer og høst. Sommerhonning er høstet i midten av juli og høsthonning i begynnelsen av september.

I ByBi har vi både flytende og kremet honning. Den flytende er slynget rett ut av tavlene og tappet på glass, den kremete har vi forsiktig rørt i noen minutter i tre-fire dager for å styre honningens naturlige krystalliseringstendens til ønsket myk konsistens. Honningene er hverken varmebehandlet eller tilsatt fremmedstoffer. I den flytende honningen vil krystallisering oppstå over tid. Dette er en naturlig prosess og forringer ikke honningen. Noen honninger krystalliserer imidlertid ujevnt og grovkornet og gir en ubehagelig munnfølelse. Om du oppdager uønsket konsistens i din honning kan du sette honningglasset i vannbad på under 40◦ til krystallene smelter, og honningen blir flytende igjen. Oppvarming under dette nivået endrer ikke vesentlig honningens karakter og sammensetning.

Oppbevaring: honning er et levende råstoff som påvirkes av omgivelsenes lukt, fuktighet og temperatur. Å bevare honningens egenskaper gjør du best ved lagring mørkt og kjølig, rundt 18 grader. I ByBi bruker vi glass og ikke plast-produkter som kan gi uønsket smak til honningen.

Aromakart over årets honninger er utarbeidet av vår honningsommelier Veslemøy Hvidsten Aromakart 2019

Her kan du kjøpe honningen vår.
Bli med på ByBi smakslab

ByBi er KSL-godkjent (Kvalitetssikring i landbruket) og alle våre birøktere er sertifiserte. Vår Oslo-honning er testet for byrelaterte giftstoffer og viser ikke detektbare nivåer.

Biomangfold trumfer biomengde

 

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Oskar Hafstad

Verdens matproduksjon er i dag i stor grad basert på det vi kaller monokulturer: enorme områder der det kun dyrkes én type matplante, som raps, mais eller mandler. Dette gjør at balansen mellom de ville artene i området forandres. Mens skadedyr kan fryde seg over nesten ubegrensede mengder mat, vil svært få ville blomster overleve kampen mot sprøytemidler og landbruksvekster. Samtidig må pollinerende insekter lete etter mat andre steder når avlingene ikke blomstrer. Slik blir kulturlandskapet fattigere. Noen få arter blir gjerne dominerende, men mangfoldet , eller variasjonen av arter, forsvinner. Dermed får naturen et dårligere utgangspunkt for å levere økosystemtjenester, som fotosyntese, vannrensing og pollinering, som naturen vanligvis gjør helt gratis for oss. Samtidig ser det ut til at intensivering av jordbruk ikke lenger gir større avlinger – i hvertfall når det gjelder mais, ris og hvete. Hva hadde skjedd om vi spilte mer på lag med biomangfoldet?

Sammenliknet 1500 felt

Forskerne bak en ny artikkel i Science har sett på 81 forskjellige studier på 1475 forskjellige steder. De sammenliknet mengden pollinerende insekter og såkalte «skadedyrsbekjempende insekter», eller insekter som lever av å spise for eksempel bladlus, gresshopper og larver. Men de så også på hvor mange forskjellige arter det var på hvert sted.

Så sammenliknet de hvor godt hvert område hadde blitt pollinert, hvor mye plantene ble skadet av skadedyr, og hvor mange skadedyr som hadde blitt spist av andre insekter. Dette er eksempler på økosystemtjenester som et sunt økosystem gir oss, helt gratis, uten at vi tenker så mye over det.

Mer monokultur – mindre økosystemtjenester

For det første så forskerene en helt klar sammenheng mellom biomangfold og monokulturer. Jo enklere landskapet var, med lite viltvoksende planter og mye ensidige vekster, jo færre arter levde der. Dette kunne man kanskje forventet på forhånd, men det spennende ved denne undersøkelsen var at forskerne også så at et enklere landskap hadde dårligere økosystemtjenester. Pollineringen og skadedyrbekjempelsen var rett og slett begrenset der landksapet var mer enfoldig.

Biomangfold over biomengde!

Tidligere har mange forskere ment at hvis et sted har mange insekter av én art, kan det kompensere for at man har færre arter totalt. For eksempel kunne det være viktigere å ha mange marihøner til å spise bladlus, enn forskjellige veps og biller som spiser litt av de andre skadedyrene også. Men resultatene fra denne studien peker i en helt annen retning. Biomangfoldet, altså antall arter, var viktigere enn hvor mange insekter det levde der.

En tredjedel av nedgangen i pollineringstjenester i de «enklere» landskapene, skyldtes tap av biomangfold, mens hele 50% av nedgangen i naturlig skadedyrbekjempelse skyldtes tap av biomangfold. Tallene viste også at de mindre, spesialiserte pollinatorene var viktige. Likevel ble de ofte erstattet av generalister som kunne dekke store områder.

Ikke nok med det. Alt dette førte også til en betydelig nedgang i matproduksjonen. Dermed er det tydelig at et komplekst og mangfoldig økosystem er viktig for bærekraftig  matproduksjon. I en verden der 40% av insektartene våre er truet, har vi ingen arter å miste. Jo flere arter vi har å støtte oss på, jo mer tåler disse økosystemtjenestene når klimaet endrer seg. Å flytte bikuber til mandelblomstringen i California eller å kjøpe marihøner eller andre rovdyr for å spise skadedyr kan dempe skaden, men veier ikke opp for alle artene som forsvinner fra kulturlandskapet

Vil du lese mer om hvordan det står til med insektene i verden? Sjekk ut denne artikkelen om insektkollaps !

Dainese, M., Martin, E. A., Aizen, M. A., Albrecht, M., Bartomeus, I., Bommarco, R., … Steffan-Dewenter, I. (2019). A global synthesis reveals biodiversity-mediated benefits for crop production. Science Advances, 5(10), eaax0121. https://doi.org/10.1126/sciadv.aax0121

Artikkelen er publisert i Science og kan leses her

Den søte summelyden

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Carolien van Oijen

Blomster hatt millioner av år på å utvikle de beste strategiene for å tiltrekke seg de livsviktige, men travle, pollinatorene sine. Fargepigmenter som lar kronbladene glimre mellom grønnfargene i gresset, for eksempel. Eller de deilige, men helt særegne duftene som lokker til seg sultne insekter langveisfra. Mange har også spesialkonstruerte landingsplatformer som skal gjøre innflygningsruten til en klumsete humle eller sliten villbie mest mulig treffsikker, slik at planten skal dra god nytte av pollineringen. Ultrafiolette striper på kronbladene er usynlige for oss mennesker, men blir som blinkende varsellamper for bier og humler. Hver blomst er resultatet av millioner av år med innovasjon og funksjonell finpussing. Nå ser det ut til at dette også gjelder de akustiske egenskapene til kronbladene.

Blomster som instrumenter

For noen blomster er akustikken deres viktigste salgsargument når de skal lokke til seg pollinatorer. Det er kanskje uvant å tenke på flaggermus som nektardrikkere, men over 500 plantearter krever faktisk flaggermus-pollinering. Blant dem finner du for eksempel mango og banansorter. Som kjent er ikke flaggermus kløppere på å bruke øynene. Til gjengjeld er det få dyr som er så gode på å bruke sonar, eller lydnavigering, som dem. Ved å lage en serie klikkelyder og lytte til ekkoet som omgivelsene sender tilbake, danner de et tredimensjonalt kart i hodet som lar dem finne mat i mørket.

Flaggermuspelsen fanger en del pollen. Foto: Andrew Mercer/Wikimedia Commons

 

Norske flaggermus bruker dette mest for å jakte insekter, men i mange deler av verden bor det flaggermus som lever av frukt eller nektar. For blomstene som pollineres av flaggermus er farger og god lukt mindre viktig enn lydegenskaper. Blomstene må være store og stikke godt ut fra resten av planten for at flaggermusene skal kunne være sikre på at de «hører» en blomst, og ikke bare et blad. I tillegg har blomstene ofte en trompetaktig struktur, som kan fungere som en slags høyttaler for flaggermusens klikkelyder (Sjekk ut denne siden for flere bilder av pollenglade flaggermus)

Så hvorfor skulle ikke andre blomster også bruke lydbølger i reklamekampanjene sine?

Planter som lytter

Det viser seg at planter kan merke lydene – eller snarere vibrasjonene – som insektene rundt dem lager. Lyden av en bladtyggende kålorm er nok til å utløse alarmen til sennepsplanter, og plantene produserer mer giftstoffer. Tomatplanter slipper pollenkornene i en liten støvsky når humler vibrerer på blomstene deres – og aller best hvis de vibrerer rundt 400 ganger i sekundet, som for oss høres ut som en «A» på toneskalaen. Og er det en summende bie i nærheten, kan noen planter bestemme seg for å øke sukkerinnholdet i nektaren, for å gjøre seg enda litt mer attraktive.

Humlesus gir nektarbrus

Dette siste funnet har en gruppe israelske forskere kommet frem til det siste året. De har jobbet med en vill slektning av nattlys-familien (evening primrose), som pollineres av bier og nattsvermere. Ved bruk av opptak av biesumming, levende bier og andre lydopptak, viste de at blomstene fanget opp biesummingen og pøset ut mer sukker i nektaren sin. Bare tre minutter etter at blomstene fikk «høre» summingen, kunne forskerene påvise at nektaren hadde blitt søtere.

De kunne også se hvordan planten fanget opp summelyden. Kronbladene på blomstene vibrerte med samme frekvens, eller tone, som summingen. Og takket være blomstens struktur, vibrerte blomstene aller mest når lyden i nærheten av dem liknet biesumming og nattsvermervinger. Ble tonen for lys, ble ikke nektaren søtere, og ble tonen for dyp vibrerte blomstene mindre. Forskerene kaller dette et blomsterfilter: blomstens struktur lar planten kjenne igjen vibrasjonene fra pollinatorene, men vil ikke reagere like sterkt på for eksempel vind eller en mygg som flyr forbi.

Bedre ressursbruk

Men hvorfor skulle blomstene ta seg bryet med å bygge høreapparat? Det handler om å spare på ressursene sine. Bier og sommerfugler elsker sukker, og besøker helst planter med ekstra søt nektar. Dermed kan blomster med ekstra sukker i nektaren bli bedre pollinert. Men sukker er tettpakket med energi og er en dyrebar ressurs for planter. Det koster mye tid, vann og energi å produsere ekstra mye av det, og over lang tid kan det gå utover helsa deres. Ved å sette inn støtet når de vet at det er insekter i nærheten, slipper de å kaste bort ressurser på dager det er færre insekter ute på vift, for eksempel når det er dårlig vær.

Dette er et ganske nytt felt, og forskerne har fått mange nye spor å følge. Hvilke andre lyder kan planter merke og reagere på? Foretrekker bier faktisk blomster som har søtere nektar etter at de har hørt at det er bier i nærheten? Finnes denne responsen i andre planter? Du trenger i hvertfall ikke tenke at plantene i hagen ikke hører deg når du snakker til dem.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese om et annet finurlig samspill mellom blomst og bie her, eller se alle artiklene våre her.

Referanse:

Veits, M., Khait, I., Obolski, U., Zinger, E., Boonman, A., Goldshtein, A., Saban, K., Seltzer, R., Ben‐Dor, U., Estlein, P., Kabat, A., Peretz, D., Ratzersdorfer, I., Krylov, S., Chamovitz, D., Sapir, Y., Yovel, Y. and Hadany, L. (2019), Flowers respond to pollinator sound within minutes by increasing nectar sugar concentration. Ecol Lett, 22: 1483-1492. doi:10.1111/ele.13331

Artikkelen er publisert i Ecology Letters og kan leses her.

Jordbærbakterier mot yngelråte

Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Duyet Le

Bakterier har gjerne et dårlig rykte. De «snille» bakteriene som lever i tarmene våre og holder fordøyelsen i form, får ofte mindre oppmerksomhet enn for eksempel  E. coli eller Salmonella-slekten. Men de siste årene har bakterienes omdømme fått et løft: vi har begynt å forstå hvor mange funksjoner de har, og hvor integrerte de er i hele vår verden. Sammensetningen av mikrobene som lever i kroppen vår kalles av og til et «glemt organ» og knyttes til sannsynligheten vår for å utvikle blant annet astma, allergier eller tarmkreft.

Også i bienes verden spiller bakterier en viktig rolle. Bier har det største mangfoldet melkesyrebakterier som noen gang er funnet i et insekt, som tyder på at symbiosen deres går langt tilbake i tid. Disse bakteriene er for eksempel viktige når biene skal gjøre pollen om til biebrød. Ved å blande pollen med litt nektar med melkesyrebakterier fra magen, fermenterer de det til en sunn proteinkake som holder i lang tid. Det samme gjør de med honning. I fersk honning lever det til og med melkesyrebakterier som produserer stoffer som kan motvirke selv antibiotikaresistente sykdomsbakterier.

Selv planter har komplekse samarbeid med bakterier som har utviklet seg over tid. Det er bakterier som har fått spesiell tillatelse til å flytte inn i røttene på enkelte planter som gjør det mulig for planten å ta nitrogen fra luften. Dette kan planten bruke til å lage ekstra proteinrike frø – eller bønner, som vi kaller dem.

Samarbeid med antibiotikaprodusent

Noen bakterier har et triks for å konkurrere mot andre typer bakterier: de produserer stoff som hindrer veksten av bakterier eller sopp. En type antibiotika, med andre ord. Vi vet at slike bakterier lever i jorda og i symbiose med planter, men stort mer vet vi ikke – hvilke typer bakterier, hvor de vokser, eller hvordan de spres.

I et drivhus i Korea har en gruppe forskere dyrket jordbær i mange år, og har kartlagt hvilke bakterier som til enhver tid vokser i og med planten. De la merke til at forekomsten av en gråskimmel-sopp var mye høyere når forekomsten av en bestemt bakteriegruppe var lav i jordbærplantene. De så også at honningbier i drivhuset kunne ta med seg denne blomster-bakterien når de bærer pollen, og dermed kunne «smitte» nye blomster. Hva slags betydning hadde dette for plantenes helse? Var disse små bakteriedosene nok til å bekjempe en råte?

Hemmet gråskimmel: Når gråskimmel ble dyrket alene (venstre) spredte den seg over hele skålen, mens når bakteriene (her merket SF7B6 og SP6C4) ble dyrket i samme skål, holdt soppen seg i midten (høyre). Bilde: Kim et al., 2019

 

Biebesøk halverte soppangrep

For å få svar, infiserte de noen jordbærplanter med denne sopphemmende bakterien. De bakteriebehandlede plantene ble satt i et drivhus sammen med mange andre, ubehandlede planter. I drivhus uten honningbier holdt bakterien seg på de infiserte plantene, men der det var honningbier, spredte bakterien seg raskt. Resultatene for plantenes helse var tydelig. I drivhus uten honningbier fikk 42% av blomstene gråskimmel, men i drivhus med honningbier fikk bare 12% av plantene symptomer.

I tillegg kunne de følge bakterien og se at den spredte seg gjennom planten. Fra jorda, inn i røttene og stilken, og til slutt inn i pollenet. Men prosessen gikk også motsatt vei: bakterier fra blomstene bevegde seg gjennom planten og ned til røttene. Mange bakterier kan forårsake råte dersom de kommer seg inn i plantens røtter. Derfor har mange planter strenge grensekontroller for hvem som får slippe inn. Når en bakterie får bevege seg fra jorda og inn i en sukkerfylt, levende plante, er det altså et privilegium ytterst få bakterier får oppleve. Det skjer som regel fordi det tjener planten, eller fordi bakterien har lurt planten trill rundt.

Motvirker yngelråte

Honningbien var ikke en simpel budbringer i dette samspillet. Biene beholdt nemlig noen av bakteriene for seg selv, i tarmen. For å se om biene hadde noe å vinne på dette, blandet forskerne pollen med bakterien som forårsaker lukket yngelråte. Dette er en dramatisk bisykdom som heldigvis er sjelden i Norge, men kan lett ta knekken på et bifolk. Mens 78% av biene som fikk dette pollenet døde, døde bare 40% av biene som fikk blomsterbakterien i tillegg. På samme måte som at en bie får litt nektar av blomsten som takk for å pollinere blomsten, gjorde bakterien en tjeneste for pollensprederene.

Denne studien fokuserer på en veldig spesifikk sammenheng. Forskerene har konsentrert seg om én type bakterie, ett insekt, én blomst og en sykdom for hver av dem. De har også gjort det i relativt sterile omgivelser. Bakterien de jobbet med var naturlig tilstede i drivhuset, men en åker eller eng har høyere bakteriemangfold. Når et så komplekst samspill kan påvises i et drivhus, hva sier det om den virkelige verdenen? Hvordan forandrer kunstgjødsel og sprøytemidler bakteriene som er tilgjengelige i jorda? Hva gjør det med insektene som ellers drar nytte av et slikt samspill?

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese om et annet finurlig samspill mellom blomst og bie her, eller se alle artiklene våre her.

Kim, D., Cho, G., Jeon, C. et al. A mutualistic interaction between Streptomyces bacteria, strawberry plants and pollinating bees. Nat Commun 10, 4802 (2019) doi:10.1038/s41467-019-12785-3

Artikkelen kan leses her.

Nytt om insektdød: Forskere krever paradigmeskifte

Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Entomologischer Verein Krefeld

Den som har fulgt med i nyhetsbildet det siste året, vet at det ikke står bra til med verdens insekter. I fjor publiserte et tysk initiativ tall som så ut til å vise at mengden insekter i luften i nasjonalparker i Tyskland hadde sunket med 75% på 30 år. I Februar i år kom den første globale gjennomgangen av slike studier gjort over hele verden, og den slo fast at 40% av alle insektarter er truet. Landskapsendringer, som omgjøring av blomstereng og skog til monokulturer av hvete og raps, får mye av skylden.

Til tross for disse dramatiske tallene, har forskningsmiljøet vært tilbakeholdne med dommedagsprofetier. Studien fra Tyskland ble gjort av frivillige engasjerte, ikke etter alle vitenskapens regler, og mange andre studier bruker dagens bestander og utvikler modeller som sier noe om fremtiden – litt som en værmelding. Men nå har de fått noe helt konkret å slå i bordet med: en helt fersk, svært systematisk og robust studie, som ikke bare måler mengden insekter, men også ser på hvilke arter som er tilstede. Konklusjonen er nesten ikke til å fatte.

En tredjedel av artene borte

I prosjektet ble det samlet insekter fra 2008 til 2017. Ikke bare har forskerene studert områder over hele Tyskland, de har også, for første gang, systematisk sammenliknet forskjellige typer landskap. Ved å ta prøver i kulturlandskap og i skog kan de se hvordan landskapsendringer påvirker insektbestandene over tid.

Forskjellene er dramatiske. I skogen var det en liten, nesten ubetydelig nedgang i antall individer, men en nedgang på 41% i biomasse, eller vekten av alle insektene som ble fanget i fellene som ble satt ut. På åpne landbruksområder forsvant 67% av biomassen på ti år, mens antall individer stupte med 78%, og virkningen var sterkere på stedene med mer dyrket mark.

Ikke bare ble det færre insekter, det ble også betydelig færre arter, både i skog og i landbruksområder. På ti år forsvant over en tredjedel av artene, og det var særlig de mest sårbare og sjeldne artene som ble borte. I skogen ble fremmede arter og skadedyr mer dominerende.

Dramatiske konsekvenser

Mange har lenge vært bekymret for nedgangen i pollinerende insekter, og hvordan det vil påvirke matproduksjonen vår. Det anslås at naturens bidrag til verdens matproduksjon gjennom pollinering tilsvarer en verdi på rundt 153 milliarder dollar (rundt 1.4 billioner kroner) i året. Dette er dramatisk nok, men insekter har mange flere roller i økosystemet. Mange av dem er rovdyr som holder skadedyrbestander i sjakk, og begrenser dermed store økonomiske tap. I tillegg er de en avgjørende del av naturens næringskjede. De hjelper til med å bryte ned døde planter og insekter, og for svært mange dyr er de en viktig næringskilde. Mange fugler, amfibier og pattedyr spiser ikke annet.

Derfor er det ikke bare farlig at arter forsvinner – når det blir færre insekter, blir det mindre mat for alle, og veldig mange andre arter kan forsvinne i dragsuget. Klarer vi ikke å legge til rette for insekter der vi dyrker mat, vil det koste oss dyrt.

Ber om paradigmeskifte

Men studien viser også håp. Nedgangen i arter var mindre i skog med mange døde trær, og i kulturlandskap med litt mer blomstereng og litt mindre dyrket mark holdt bestanden seg bedre oppe. Samtidig mener forskerene at de nye tiltakene som har blitt innført de siste årene, som forbud mot sprøytemidler og støtte til blomsterkanter langs åkre, ikke har hjulpet betraktelig. Derfor krever de intet mindre enn et paradigmeskifte i landskapsforvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Vi må rett og slett tenke helt annerledes om hvordan vi former landskapene våre. Vi må tilrettelegge for insekter på en mye mer integrert måte. Det haster.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese en mer oppløftende historie om hvordan honningbier henter medisin fra planter her, eller se alle artiklene våre her.

Seibold, S., Gossner, M.M., Simons, N.K. et al. Arthropod decline in grasslands and forests is associated with landscape-level drivers. Nature 574, 671–674 (2019) doi:10.1038/s41586-019-1684-3

Artikkelen er publisert i Nature og kan leses her.

 

Kravstore bier lager vidundermedisin

 

Tekst: Tora Fougner-Økland

Bier lager propolis av harpiks – en klissete masse som mange planter, og særlig trær, produserer for å beskytte seg mot sopp, bakterier og insekter. Planter bruker denne seige plantesaften som en slags desinfiserende salve for å beskytte sine mest sårbare punkter mot inntrengere. Vi vet ikke nøyaktig hva harpiks består av, og det vil dessuten variere fra plante til plante. Men det inneholder alltid en kompleks blanding av mange forskjellige bakterie- og sopphemmende stoffer. Blant dem er for eksempel stoffene som gir den karakteristiske furulukta.

Bruker plantenes beskyttelse til kubens beste

Det er disse bakteriedrepende egenskapene biene nyttiggjør seg når de lager propolis: de bruker plantenes triks mot sine egne parasitter. Honningbier fyller de små pollenkurvene på bena med harpiks. Hjemme i kuben blandes det med bivoks før det brukes som en luftfrisker, eller for å tette sprekker. Honningbier som lever i hulrom i trær dekker gjerne hele veggen for å danne en beskyttende vegg mellom seg selv og det råtnende treverket.

Det er ingen tvil om at innsatsen biene legger ned i å lage propolis lønner seg. Hos bifolk med mye propolis bruker biene mindre ressurser på å holde seg friske. De er omgitt av færre mikrober, og det ser til og med ut til at de tåler varroamidd bedre – i hvertfall har kuber uten propolis høyere forekomst av deformert vingevirus (DWV). Dette viruset er et tydelig symptom på at bifolket er svekket av midden. I tillegg hemmer propolis veksten av bakterien som står bak åpen yngelråte og soppen som forårsaker kalkyngel.

Men propolisens presise egenskaper er avhengige av egenskapene til harpiksen den er laget av, og noen planter investerer mye mer krefter i forsvaret sitt enn andre. Forskere mener at hvis bier foretrekker harpiks fra noen planter, kan det være et tegn på at de “selvmedisinerer”. Det vil si at de henter hjem harpiks, pollen eller honning med egenskaper som er ekstra gunstige for bikubens helse, i stedet for de som er lettest tilgjengelig. Og ved å blande sammen harpiks fra mange forskjellige planter, kan de lage en slags bredspektret antibiotika – ganske lurt hvis man er 60 000 individer stuet sammen i en liten kasse.

Kvalitet over nærhet

For å se om bier foretrekker noen planter over andre når de lager propolis, tittet forskerne først inn i bikubene for å se hvor mange bier som kom inn med harpiks av forskjellige farger. Så tok de prøver av harpiksen fra hver av disse harpikssamlerene, og så på hva slags stoffer hver farge inneholdt. De sjekket også hvilke stoffer som fantes i harpiksen fra trærne i området, sånn at de kunne se hvilke planter biene hadde hentet harpiksen sin fra. I tillegg tok de prøver av propolis fra inne i kuben og sjekket hva som hadde blitt brukt i propolisen.

Og det ser ut til at biene var kresne på harpiksen sin: Forskerne så at biene samlet mest av de harpiksene med mye beskyttende stoffer, og de fløy gjerne langt for å finne trær å hente harpiks fra, i stedet for å hente fra trærne nærmest bikuben. Ikke nok med det; selv når trær som stod nærme hverandre var nært beslektet, som ved forskjellige poppel-arter, ville biene konsekvent hente fra ett av trærne. Forskerne var særlig begeistret for å se det var mye benzosyre i harpiksen biene samlet mye av. Dette brukes som konserveringsmiddel i mat for oss mennesker, og det finnes mye av det i honning, men propolis inneholdt mye mindre benzosyre enn harpiksen biene tok med hjem. Det kan altså hende at biene bruker noe av den benzosyren som finnes i harpiksen i honningen i stedet for i propolisen.

Et nytt nivå av samspill?

I tillegg kan det hende at bier lurer plantene til å gi dem ekstra kraftig beskyttelse. Mange av stoffene som biene viste interesse for, produserer planten mer av når den er under angrep. Forskerne lurer nå på om biene stimulerer produksjonen av noen av disse stoffene for å få mer effektiv propolis hjemme i kuben. I så fall har ikke bier bare innflytelse på plantenes reproduksjon gjennom pollinering, men også på helsen deres ved å stimulere produksjon av disse beskyttende stoffene. Dette får vi forhåpentligvis høre mer om i løpet av de neste årene.

Bienes preferanser når de samler harpiks viser nok en gang at variasjon i landskapene våre er viktig for bienes helse. I tillegg til å kunne samle forskjellige typer nektar og pollen gjennom hele sesongen, bør de ha tilgang på mange forskjellige typer trær. Dette lar dem velge ut den harpiksen med best egenskaper, og ved å blande harpiks fra forskjellige trær kan de lage en mer bredspektret antibiotika for å holde kuben frisk.

Drescher, N., Klein, A. M., Schmitt, T., & Leonhardt, S. D. (2019). A clue on bee glue: New insight into the sources and factors driving resin intake in honeybees (Apis mellifera). PloS one, 14(2), e0210594. doi:10.1371/journal.pone.0210594

Artikkelen kan leses her

Lyngheier sikrer humlehelsa

 

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Oskar Hafstad

Det er i dag liten tvil om at honning virker antimikrobielt. Det høye innholdet av sukker, syrer og andre bakteriedrepende stoffer gjør at honning har blitt brukt som medisin i århundrer, og medisinsk honning brukes i dag gjerne til sårbehandling ved antibiotikaresistente infeksjoner i både mennesker og dyr.

Honning er ikke bare honning

I tillegg er det noen honninger som inneholder stoffer som gir dem ekstra kraftige antimikrobielle egenskaper, som den berømte manukahonningen du finner på helsekostbutikken. Tidligere har man funnet svært høye nivå av mange av de samme stoffene i røsslynghonning, men har ikke fått samme eksklusive status som manukahonning. Disse bakteriehemmende stoffene er selvfølgelig ikke bare til fordel for oss mennesker. Tvert imot kan de ha enda større betydning for helsen til insektene som lever av nektar. Sunne bier trenger tilgang på mange forskjellige trekkplanter, og man har vist at noen honninger kan minke skaden fra parasitter som nosemamidden. Men til nå har man ikke klart å sette fingeren på hvilke mekanismer som gjør noen honninger bedre enn andre for biene. Det har forskere ved Royal Botanical Gardens i Kew gjort noe med.

Smaksmeny for parasitter

I håp om å finne en konkret funksjon jobbet forskerne med den encellede parasitten Crithidia bombi. Den kan leve i tynntarmene i mange forskjellige humlearter, og slekningene dens utgjør en stor gruppe insektparasitter. Denne parasitten svekker hele humlenes samfunn; dronningenes eggleggingsevne svekkes, arbeiderne samler mindre pollen, og det fødes færre og mindre motstandsdyktige larver. Parasitten er så vanlig at den finnes i opp til 80% av alle humler, og blir mer skadelig når humler opplever annet stress, som matmangel eller annen sykdom.

Denne parasitten fikk svømme rundt i uttrekk fra forskjellige honninger, slik at forskerne kunne se hvor raskt den formerte seg. I tillegg til røsslynghonning brukte forskerne 12 forskjellige sortshonninger fra blant annet klokkelyng, kløver, lind, raps og løvetann. I de fleste honningene oppførte parasitten seg normalt, og honningen så ikke ut til å ha noen spesiell effekt. Men i honning fra røsslyng skjedde det noe spesielt: parasitten kunne ikke formere seg i det hele tatt.

Et nytt stoff

Forskerne fant ut at et stoff i lynghonningen gjorde at parasitten ikke kunne utvikle en flagell, eller hale. Uten halen kan ikke parasitten feste seg i humletarmen som vanlig, og kan heller ikke formere seg. Stoffet fikk navnet callulen, etter det latinske navnet for røsslyng, Calluna vulgaris. Humler som fikk spise ren callulen ble sjeldnere smittet og hadde mildere symptomer enn vanlig. Dermed er forskerene sikre på at det er særlig dette ene stoffet som gjør lynghonningen spesielt gunstig for humlene.
En studie med så tydelige resultat kan fortelle oss mye. For det første er det svært mulig at callulene og andre stoffer i honning kan ha liknende effekt på parasitter og sykdommer som rammer andre dyr, inkludert mennesker. I tillegg finnes callulene sannsynligvis i mange forskjellige planter, og kan dermed spille en viktig rolle i helsen til andre pollinerende insekter. Ved tap av naturmangfold kan pollinatorene miste viktige våpen i kampen mot parasitter, sykdommer og landskapsendringer. Vi kan bare håpe at lyngheiene våre består i lang tid fremover!

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese mer om hvordan bier selvmedisinerer her, eller se alle artiklene våre her.

Koch, H., Woodward, J., Langat, M. K., Brown, M. J., & Stevenson, P. C. (2019). Flagellum removal by a nectar metabolite inhibits infectivity of a bumblebee parasite. Current Biology.

Artikkelen er publisert i Current Biology og kan leses her.