The Pollinator Passage

ByBi wanted with The Pollinator Passage to set urban biological diversity on the agenda. We wanted to mobilise the grasroot of Oslo to built good living spaces for the urban pollinators – from extensive flowering farming areas to small statements like daicies in a balcony pot. The project was financially supported by the Environmental Directory of Norway.

From the launce in 2015 until today the Passage has expanded throughout the city of Oslo, creating flowering steping stones where pollinators find food and shelter all over the city. ByBi has initiated various scientific programs to monitor and measure the results, eg Salsa Ergo Sum where the foraging behavoiur of the honeybees are decodes from their dance language. Since 2015 Norway has formed a National Pollinator Strategy, designed an Urban Agriculture Program of Oslo where pollinators are an important part, Oslo has establisted several urban agriculture sentres and also a strategi for greening of roofs and facades. ByBi is proud to be the motivator for the citys cementries, being responsible for huge green spaces, to establish pollinator friendly management. Likewise in the three royal gardens of Oslo.

Today we have created an important and longed for service in our program ByBi Bistår where we help public and privat companies and organisations to do professional and long term choices for the best of our smallest citicens, the pollinators.

Det store pollinatorseminaret 16.11.2018

Med seminaret ønsket vi å skape en plattform for kunnskapsformidling og –utveksling hvor beslutningstakere skal bli motivert til å investere i tiltak som skaper gode leveområder for pollinatorer i offentlig og privat byrom. Her finner du presentasjonene.

  • Program
  • 1-Anders Nielsen
    Forsker ved UiO/CEES. Introduksjon til temaet pollinering og pollinerende insekter og hva som truer dem og deres leveområder.

  • 2-Markus Sydenham-Sydenham
    Forsker ved NMBU. Mangfold av pollinatorer og deres krav til leveområdene. Hvordan kan man i praksis legge til rette for pollinatorer i byområder?

  • 3-Kristina Bjureke
    Kristina Bjureke, universitetslektor ved Naturhistorisk museum. Hvordan etablerer man slåttemark og hvilke pollinatorvennlige engplanter anbefales det brukt i blomsterenger? Oppsummering av framgang og problemer i produksjon av stedegne (Oslo-egne) planter og frøblandinger.

  • 4-Magnus G Nielsen
    Magnus Gommerud Nielsen, gartner ved Vestre Gravlund. Tilrettelegging for pollinatorer på Vestre gravlund.

  • 5-Rune Skeie og Gry Ellen Ringstad
    Rune Skeie og Gry Ellen Ringstad, landskapsarkitekter i Asplan Viak. Taket til Vega Scene, kino- og kulturbygget i Hauskvartalet, er et framvisningsobjekt når det gjelder innovative miljøløsninger – et innblikk i konseptet og prosessen bak.

  • 6-Bengt Tovslid
    Bengt Tovslid, salgssjef i Bergknapp AS. Hvilke utfordringer møter produsenter av vegetasjonsmatter på når de skal levere et produkt med krav til høy biologisk mangfold?

  • 7-Bård Bredesen
    Spesialkonsulent Bymiljletaten Oslo Kommune. Eksempler på etablerte blomsterenger i Oslo og de økologiske og økonomiske konsekvensene av at svartelistede planter sprer seg.

  • 8-Jonathan Coleman
    Daglig leder i NaturRestaurering. Kan miljøsertifiseringer som Breeam-Nor motivere eiendomsutviklere til å legge til rette for økt biologisk mangfold?

  • Camilla Brox, prosjektleder i ByBi. OmByBi Bistår
    Grønn er ikke lik grønn – hvordan bedrifter kan bruke satsning på helhetlig økologiske løsninger i sin markedsføringsstrategi.

  • ByKubenpresentasjon
  • ByBi på barrikadene

    Tekst: ByBis faglige leder Ragna R Jørgensen
    Foto: Bernt Skottun, ByBi

    ByBis engasjement er en reaksjon på de store utfordringene med et eskalerende tap av biologisk mangfold som kloden vår står ovenfor. Den 6. utryddelse kalles det. Og mennesket er skyldig. Vi endrer landskapet for å tilfredsstille våre behov, en grådighet som gjør landskapet mer og mer ulevelig for våre medboere. Vår adferd er grunnen til at annet liv har redusert livskvalitet, det være seg flora eller fauna.
     
    Tapet av biologisk mangfold er en situasjon som alle nasjoner må forholde seg til nå. Og det gjøres! FN etablerte IPBES i 2012, The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, og de fleste nasjoner i verden signerte. IPBES første prosjekt ble presentert i februar 2016. Fokus var på bevaring av verdens pollinatorer og deres vesentlige rolle for jordas biologiske mangfold. Alle nasjoner lager deres egne programmer. I Norge administreres arbeidet av Miljødirektoratet, som i 2018 presenterte Nasjonal Pollinatorstrategi.

    Vi i ByBi gjør hva vi kan for å bidra i denne globale dugnaden.

    ByBis STRATEGI
     
    ByBis mål er altså å bedre livsmiljøet til insekter. Og siden vi holder til i Oslo er det urbane insekter som får vårt hovedfokus. Vi er birøktere, og derfor er honningbiene vårt utgangspunkt. Dette er vår strategi:
     
    – Mobilisere til engasjement rundt pollinatorer. Vi retter oss mot ulike samfunnsgrupper; særlig barn og ungdom, men også næringsliv og byutviklere, bybønder, hageeiere og andre grunneiere, akademia og forskere, forvaltere og det offentlige
    – Tilrettelegge for menneskers møter med naturen gjennom jevnlige bigårdsbesøk, rekruttering og utdanning av birøktere, befaringer av pollinatorvennlige landsskap etc
    – Grønn blomstrende byutvikling gjennom vår tjeneste ByBi BISTÅR : øke det næringsrike beitet for insekter, øke biologisk mangfold av stedegne blomstrende planter og begrense/stoppe bruk av giftstoffer, samt øke pollineringsfremmende skjøtsel av plener, parker, veikanter, frukttrær etc
    – Bidra til økt kunnskap om smittefaren ved den økende transporten av levende materiale over landegrenser globalt
    – Øke boområder for ville innsekter, bygge humlebol og insekthoteller
    – Øke kunnskap om artsbalanse og oppfordre til nennsomhet i sårbare områder
    – Bidra til å fremme norsk birøkt og norsk honningproduksjon – norske bier er av de friskeste i verden grunnet god oversikt gjennom Norges Birøkterlag, klok birøkt og godt dyrehold uten bruk av giftstoffer. Dette har skapt en pool av erfaring og en norsk bi-populasjon som er verdifull i verdenssammenheng – et slags Noahs ark

    HONNINGBIEN SOM AMBASSADØR
     
    ByBi er et medlemsbasert birøkterlag fundert på frivillig arbeid. ByBis primærfokus er honningbier, men vi jobber for å bedre forholdene også for solitærbier, humler og andre pollinerende insekter. Å bedre pollinatorenes liv handler om å bidra til å øke biologisk mangfold. Tapet av biologisk mangfold fører til mangelfull ernæring for pollinatorene, både kvantitativt med reduserte grøntarealer, og kvalitativt fordi det ofte brukes store mengder giftstoffer i naturforvaltningen. Og ville insekters boområder blir innskrenket.
     
    Fasinasjonen som honningbiene skaper, og oppmerksom-heten de får, er ikke alle pollinatorer forunt. Honningbiene fungerer som ambassadører for alle pollinatorer. For det er noe spesielt som fasinerer med honningbiene. I bikuben møter mennesket et lite stykke vill natur på nært hold. Biene lar seg ikke temme. Røkteren kan varsomt forsøke å påvirke bienes adferd, men i bikuben er det biene som bestemmer. Biene krever respekt, ikke minst med sitt lille sverd, og gjennom røktingen oppøver vi vår evne til respekt og ydmykhet for naturen. Vi lærer å møte våre medboere som likeverdige.  

    ByBi tror kompaniskapet mellom røktere og honningbier som likeverdige partnere er en av hovedgrunnene til at biene fasinerer. Og fasinasjonen er enorm. Honningbier er derfor et kraftfullt verktøy for å kommunisere naturvern.

    ByBi SOM AMBASSADØR
     
    Siden ByBis oppstart i 2013 har vi fått bigårdsbesøk av mange barnehager og skoleklasser. En av barnehagene har selv startet med birøkt. Vi samarbeider med mennesker som har falt utenfor arbeidsmarkedet og trenger arbeidstrening; Lønnebakken skole, Nordpolen industrier, U34/Velferdsetaten, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Og vi veiledet fengselsvakter i Oslo Kretsfengsel som selv har startet med bier. Vi har hatt besøk av offentlige landbruksmyndigheter; tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug, landbruksdirektør ved Fylkesmannen Morten Ingvaldsen, Oslo kommunes landbrukssjef Knut Samseth (alle tre i oktober 2014), av Odd Einar Dørum (juni 2014) som påvirket byråd Olav Elvestuen til å foreslå for bystyret å støtte pollinerende insekter. Dette ble vedtatt i bystyret i september 2014, og videreført av byråd Guri Melby med utforming av Urban landbruksmelding for Oslo – ByBi har bidratt til, og er integrert del av, det urbane landbruket i Oslo. Og i mai 2015 besøkte statsminister Erna Solberg oss og ordfører Marianne Borgen åpnet en ByBi-kube i 2018. ByBi har gitt innspill til Nasjonal Pollinatorstrategi. Vi er partner i Næring for klima og i Oslo Miljøhovedstad 2019 . Vi samarbeider tett med ULS Gartneriet Bygdø Kongsgård, hvor vårt kontor og hovedbigård er, og bidrar i arbeid og strategier rundt grønn byutvikling.
     
    RINGVIRKNINGER
     
    Et engasjement for honningbier og birøkt trigger en interesse for blomstrings-kvaliteten i parker og plener, i veikanter og åkerlandskap. Sigmund, fersk birøkter: ”Du vet du er birøkter når du rusler på en kløvereng og tenker ´mat´ ”.

    Pollenanalyser fra Oslo 2017

    Foto: Sondre Dahle, NINA og Arnstein Staverløkk, NINA

    Hver plante har sine egne pollenkorn med ulik farge, form og – sett fra bienes synspunkt – næringsinnhold. Vi i ByBi ble fyr og flamme da David Barton fra NINA foreslo å invitere Oslorøktere til å samle inn pollen fra biene deres. Pollen ble samlet inn fra 17 bigårder, sendt til Bergen hvor de ble DNA-analysert, og nå har vi fått resultatene. Se her

    Pollenkorn er spennende greier. Vi har en artikkel skrevet av Norges Birøkterlags husjournalist Roar Ree Kirkevold. Hovedpersonen er naturentusiast Helge Høeg. Han har mikroskop. Og denne bruker han flittig. «Høeg borer i myrer og i småvann og tar ut prøver etter et passende mønster. Han vasker sentrifugerer og skyller de små prøvene i mange omganger og med ulike kjemiske stoffer. Til slutt sitter han igjen med en prøve med fargelagte pollenkorn. Mellom to glassplater og forstørret 300 ganger, forteller de om hvilke planter som befant seg i området da myrens overflate var der prøven ble tatt. En myr vokser omtrent én millimeter i året (varierer mye), så to meter ned, finner vi pollenet som fikk Jesus til å nyse (hvis han hadde oppholdt seg i Norge og hadde hatt høysnue, da», skriver Roar i Birøktern 1-2018.

    Roar fortsetter, inspirert av Helge: «Når istiden først slipper taket, går det fort. Landet løfter seg fordi tyngden av isen har forsvunnet. Men vannet fyller opp havet enda fortere. Verdenshavene var 120 meter lavere enn dagens nivå under siste istid. Rett etter at vi hadde blitt isfritt, sto havet 221 meter over der vi bader i dag (varierende etter hvor i landet vi er). Mjøsa var en del av skjærgården og store deler av dagens lavland var under vann.

    Tenk deg Norge etter siste istid. Grus og leire, intet annet. Så kom trærne og plantene. Myren viser hele historikken. Først dvergbjerk, tindved og vier (salix). Når temperaturen steg, kom bjerken. Så ble det kaldere igjen og bjerken forsvant. Varmere: bjerken kommer tilbake, smiler Høeg. Nå med ospen (11.500 år siden). Furu og hassel kom for 10.400 år siden og alm og eik dukket så smått opp her og der. Or kom diltende etter for 9.200 år siden. Da var det på det varmeste og fire grader C over dagens nivå.

    Isen hadde smeltet veldig fort, både fra kantene og fra overflaten. Nå føyde bevegelsene seg mer etter terrenget. Skurte seg ned daler. Alltid i retning av sjøen. På det meste steg middeltemperaturen 4 grader C på 100 år (10 grader i Antarktis). Dette helt uten menneskets påvirkning. Lind kom til Vestfold for 7.650 år siden. Gran og bøk er unge trær. De kom «i går» for 1.200 år siden. Bøken i Borre kom fra de danske øyene og bøken i Bergen fra Syd-England. Begge kom ved hjelp av mennesker.

    Planter og jordbruk
    Samtidig kom alle plantene. De mest hardføre først og de mer varmekjære etter hvert. De kom og gikk etter hvert som tidsperiodene var varme eller kalde. Høeg følger endringene i myrprøvene sine. Han har en standard å måle mot. Vi birøktere vet at de artene som pollineres ved hjelp av vind, må investere i store mengder lette pollenkort som kan bringe dine gener over store avstander. Planter som pollineres av insekter, kan ha betydelig færre pollenkorn hvis de egner seg til å feste seg på pels eller annen overflate. En ti år gammel furugren kan produsere 400 millioner (MILLIONER!) pollenkorn årlig. En syreplante 300 millioner. De insektpollinerende artene ligger kanskje på 100.000 pollenkorn per plante. Lin, for eksempel, bare noen få hundre pollenkorn.

    Så hvis jeg finner ett eneste pollenkorn av lin, vet jeg at det var mennesker som dyrket lin (drev jordbruk) i nærheten, sier han. Finner jeg ett pollenkorn av eføy (vanvittig god biplante), så vet jeg at gjennomsnittstemperaturen i årets kaldeste måneder ikke var under 1,5 grader C. Ett korn kristorn: Maks 0,5 kuldegrad. Ett korn av misteltein: Sommertemperatur i hvert fall opp mot 20 grader C. Slik bygger han sitt puslespill. Korn for korn, for å si det slik.»

    Sabrina Dietz mastergrad 2018 : om bienes dansespråk

    Master in Applied Ecology – Sabrina Dietz: An assessment of optimal foraging in honeybees through decoding of waggle dances in an urban landscape

    Innland University of Applied Scienses, Evenstad, Norway. Faculty of Applied Ecology and Agricultural Sciences

    ABSTRACT

    A global decline of honeybees (Apis mellifera) and other pollinators which are essential for pollinating crops and wild flowers has been reported throughout the last decades. One major cause is the loss of available resources due to agricultural intensification. Especially urban areas seem to become an important habitat for pollinators. In 2017, Stange et al. developed a habitat suitability model for pollinators indicating habitat quality in terms of available floral resources and nesting sites for the City of Oslo, Norway. Our aim was to analyse whether the foraging patterns of honeybees match with highly suitable habitat patches as indicated by the ESTIMAP model. According to the optimal foraging theory honeybees should visit the closest and most rewarding habitat patches from the hive location, maximizing energetic intake per unit time. Hence, we hypothesised that patches which were frequently visited by the studied honeybees also had a high habitat suitability value and vice versa. We studied honeybee foraging patterns over the summer 2017 by decoding 506 waggle dances from three bee colonies located at two study sites in the urban area of Oslo. The waggle dance is a communication tool of successful foragers to indicate rewarding resource locations to their nestmates. We used this unique behavioural trait to analyse how the used foraging patches of our honeybees are correlated with values of the ESTIMAP model by applying a beta regression model. Moreover, we examined to what extent the foraging patterns of two bee colonies placed in the same environment overlapped.

    After decoding the dances, the foraging patterns showed that visitation probabilities of used patches were only for one location correlated with the habitat suitability values of the ESTIMAP model. Furthermore, we ascertained that there was also only a mediocre overlap between the foraging patterns of the two hives located next to each other. In general, most of the foraging took place close to the hive locations. With a mean foraging distance of 688 m, 490 m and 425 m respectively, the mean foraging distances of the three urban bee colonies are much shorter than the foraging distances from their colleagues in rural areas.

    Factors that lead to the moderate correlation between the visitation probabilities of the decoded waggle dances and the ESTIMAP values as well as of the foraging pattern of the hives placed in the same environment can be of various nature. First, by decoding waggle dances we did not have insight where honeybees of other hives or wild pollinators forage. Thus, high suitability habitat patches might have been exploited by other bees. Secondly, human error in the process of decoding the waggle dances might cause some inaccuracy in plotting the foraging patterns of our honeybees.
    Overall, our study raises more interesting questions about the resource selection of honeybees and suggests that next to the distance and the nectar-reward of the floral resources, also the exploitative competition by other bees might play a role in the resource selection of honeybees.

    Sabrinas Master thesis

    Mye honning i Oslo

    Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern.
    ByBi i Oslo er Norges største birøkterlag med omtrent 290 medlemmer. ByBi har 14 bikuber I Oslo byggesone selv og i år høstet de nesten 600 kilo honning fra disse. Totalt fikk vi inn 900 kilo, men det var med bigården vår i Maridalen, forteller ByBi-leder Ragna Ribe Jørgensen. ByBierne er pålagt å flytte vekk alle trøbbelkuber (inkludert svermer og bifolk som svermer) fra trafikkerte områder slik at de ikke skal gi den urbane birøkten et dårlig omdømme. En av bifolkene ga alene over 70 kilo, og Dronningparken ved Slottet ga godt over 50 kilo i snitt.

    Ragna Ribe Jørgensen regner med at hvert ByBi-medlem har to bifolk i gjennomsnitt og at 50 % av medlemmene har bier selv. Det betyr at det står over 400 bifolk i Oslo by og hvis alle disse høstet samme gjennomsnitt som ByBi´s egne bifolk (40 kilo), så høstet de i år nesten 17.000 kilo honning. Det viser seg at trekkgrunnlaget i byene er helt annerledes enn på bygdene. Flere planter bidrar til trekket som blir flatere (ikke typiske hovedtrekk med til dels pauser i mellom) pluss at trekket begynner tidligere og slutter senere om høsten.

    Du som smiler skjevt av at de bare leker birøktere i storbyene. Slutt med det. Du er utdatert.

    Vinneren

    Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold. Først publisert i Birøktern
    Engla Eriksen bor på Slattum i Nittedal og er medlem i ByBi i Oslo. Pappa og jeg elsker honning. Så fant vi ut at vi ville begynne som birøktere. Pappa Bo Eriksen er veterinær og ivrig golfspiller. Det er bra å ha en slik far-datterinteresse. Vi har snakket om ulike smaker i hele sommer, forteller han. Nå er vi svært opptatt av biene, sier Engla. Bestefaren hennes var også birøkter.

    De fikk åtte kilo honning i år. Den var flytende, men de ville ha den kremet. Derfor flyttet de ut alt fra kjøleskapet for å få plass til å gi honningen riktig temperatur. Så gjorde de som birøktlærer Svein hadde sagt; røre tre til fem minutter hver dag i fem dager. Først brukte jeg en tresleiv, forteller hun, men det ble tyngre og tyngre. Rart hvor lenge fem minutter egentlig er? Pappa Bo tok over og så en dag var de fornøyde med konsistensen. Honningen ble tappet på fine glass og Englas egen etikett ble montert. Hun deltok i Bybis store honningsmakekonkurranse hvor juryen arbeidet mens gjestene holdt høsttakkefest. Offentliggjøringen var høydepunktet og siste post på programmet. Eglas honning gruset de andre, sier sommelier og Maaemogründer Pontus Dahlström som satt i juryen. Stor applaus, men Engla hadde reist hjem. Det var skoledag neste dag. Vi ble så glade, pappa og jeg, forteller hun. Vi forsøkte å gjøre vårt beste med honningen i hele prosessen så seieren var super. Nå har vi klistret på nye etiketter hvor det også står at dette er verdens beste Bybihonning.

    Vi burde bli mer oppmerksomme på smakene i honning, sier birøkter og Fine Winedirektør hos Moestue, Veslemøy Hvidsten som også satt i juryen. Vindruene tar til seg smak etter jordsmonn og klima. Det er jeg sikker på at honningen også gjør. Dessuten tar den opp både duft og smak etter høsting også. I konkurransen smakte vi honning som kun smakte sukker og en som duftet klart røyk. I vår bransje vet vi at det aldri kommer topp vin fra en vinkjeller som ikke er ren. Som birøkter må vi også tenke over detaljene. Vi har mulighet for å løfte honning til noe som folk virkelig nyter, ikke bare som ingrediens. Tenk på hvilken verdi den norske lynghonningen har. Smaken er ulik fra salte vestlandsøyer til dyp skog i Østerdalen. Dyrk det sære, oppfordrer Pontus Dahlstöm. Det er det som bringer oss videre. I restaurantbransjen er vi konstant på leting etter det unike. For oss er markjordbær en eksklusiv vare. Vi får ikke kjøpt dem og sesongen er så kort.

    En dramatisk historie om smitte

    Foto: Gaute Skogtun, Henning Sørum, Aud Fauske.

    Før var naturen forutsigbar for biene. Men så kom mennesket og tilpasset naturen i sitt bilde. Byer, veier, flyplasser, industriellt landbruk, monokulturer og skogdrift … ikke lett å følge med for våre små venner. Kanskje enda mer skummelt er transporten av biologisk materiale som globaliseringen innebærer. Dette er den dramatiske historien om Aust-Agder, 2010, åpen yngelråte.

    Saken er skrevet av Roar Ree Kirkevold/Relino og publisert i samtykke med forfatteren. Saken ble først publisert i Birøkteren nr. 10 2018.

    Til alle tider har honningbier, som andre husdyr, vært utsatt for smitte og sykdom. Historien er like lang som den er innviklet. De som utdanner seg til veterinærer lærer om gris og katter, men svært lite om bier. Slik er det over nesten hele verden. Men, så har vi altså de små gruppene proffe folk som fatter personlig interesse og bretter opp ermene. De tar breddeansvar. Tre av disse du møter i denne historien.

    Veterinærpensum
    Først litt veterinærbiologi. Honningbier kan få mange sykdommer. Sykdommene kan deles i fire grupper akkurat som hos andre organismer:

    Bakterier, virus, sopp og parasitter. Dyret kan være sykt, altså vise sykdomstegn (symptomer) eller kun bære smitten med seg (bærere). Hvis en smitte ligger slik latent, kan den blomstre opp ganske brått hvis dyret blir stresset eller får nedsatt immunforsvar.

    Noen typer smitte er ganske passiv (lavvirulent). Selv om sykdommen i og for seg er farlig for husdyret, smitter den ikke så lett eller lar husdyret leve med det. Andre typer smitte er mye mer dødelig (høyvirulent). Selvsagt er det også forskjell på hvor lett smitten føres over fra et individ eller et bifolk til et annet.

    Det gjelder først å stille riktig diagnose (hva feiler det bifolket egentlig?). Så må man finne ut hvordan det smitter. Smitteveiene er viktige. Mange forhold øker smittefaren:

    – Bifolket er sykt fra før
    – Birøkteren gidder ikke, eller skjønner ikke, hvordan bier skal stelles (plass, hygiene osv).
    – Import av bier, honning, voks og brukt utstyr.
    Osv, osv, osv. Listen er lang.

    Samfunnet bryr seg
    Myndighetene har et ansvar for god dyrehelse i tillegg til bonden (birøkteren). De klassifiserer sykdommene etter farlighetsgrad. Klassifiseres sykdommen som farlig, får birøkteren ordre om å destruere dyr og utstyr. Altså drepe dyrene og fjerne ALT utstyret som kan ha smitte på en godkjent måte i samarbeid med myndighetene.

    I Norge har vi fire sykdommer som er klassifisert som så alvorlige at myndighetene overvåker og krever sanering ved diagnostisering (av de tre øvre på listen under):

    – Åpen yngelråte (Melissococcus plutonius)
    – Lukket yngelråte (Paenibacillus larvae)
    – Steinyngel ( Aspergillus flavus)
    – Kalkyngel (Ascosphaera apis)

    Alle disse går på bienes larver.

    Før og etter 1993
    1993 var et veiskille. Før hadde vi fylkesvise bitilsynsmenn (ingen kvinner) som hadde støtte av veterinærene i det offentlige.

    I 1993 hadde varroamidden krøpet sakte oppover i Europa. Vi forberedte oss, men regnet med sen smitte i Norge så langt nord i verden. Men dette året dukket smitten opp på Oslos beste vestkant etter at en person hadde tatt med seg europeiske bier hjem, forteller Sørum.

    Midden spredte seg utover landet. Østlandet først. Alle visste at med midden fulgte et godt knippe virussykdommer.

    Veterinærhøgskolen
    På Norges Veterinærhøgskole satt Henning Sørum som nå er professor samme sted. Han hadde interesse for bier og tok på seg diagnostisering av biesykdommer for Mattilsynet. Det passet bra for de hadde allerede inne en «diagnosetankegang» ved at de underviste veterinærstudenter. Det var altså et miljø for slikt spesialarbeid her. Varroamidden var et bakteppe.

    Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

    Det fatale året 2010
    Sommeren 2010 kom det inn en prøve fra et bifolk i Aust-Agder. Prøven var ikke særlig god, men bifolket hadde sturet og vist sykdomstegn.

    På den tiden måtte de kjøre prøven gjennom en såkalt PCR-test og i tillegg dyrke den for å finne ut hva som feilte bifolket. Husk at bifolket var sykt. Smitten var synlig. Man mistenkte åpen yngelråte. Men de fant ingen smitte. Nå nesten 10 år senere, sier de fortsatt at slik diagnostisering var innviklet.

    Birøkteren fikk beskjed om at dette så greit ut. Sørum roser ham for at han sa ifra og ikke bare tidde om det han så i bifolkene sine.

    I august samme år kom det inn en ny prøve med samme symptom. Også denne fra samme birøkter. Da var det ferie på Veterinærhøgskolen og prøven ble liggende en ukes tid i påvente av vaktskifte til en som kunne disse protokollene godt. Dette var i en tid med få slike innsendte prøver per sesong. De dyrket prøven og fattet mistanke. Derfor ba de om ny prøve og nå fikk de en hel tavle med yngel, voks og alt.

    Da gikk alarmen. Det finnes åpen yngelråte i Aust-Agder.

    Sekk på sekk
    – Vi kunne stille diagnosen ved å se på prøvene, forteller overingeniør Aud Kari Fauske. Likevel måtte de gå systematisk til verks.

    Men det hopet seg opp. Nesten daglig fikk de inn hele søplesekker med store prøver fra birøkterne. Larvene krøp og smittefaren var overhengende.

    – Jeg husker at vi måtte jobbe med vinduene lukket, og vi ble nok litt hysteriske, smiler Fauske. Vi jobbet med våre frakker i et hjørne. Biene surret og det luktet ikke godt av berget med råtnende yngel.

    Autoklavering
    Å autoklavere betyr å varme opp til en bestemt temperatur i en angitt tidsperiode for å drepe smitten som er i stoffet (for eksempel i bivoks).

    – Vi måtte bruke autoklaveringsutstyret ved mediekjøkkenet i et annet bygg på nattestid. Hver runde tok halvannen time, og ble utstyret kaldt mellom hver omgang så størknet voksen i rørene slik at mange krokete rør måtte stakes opp manuelt og alt måtte vaskes.

    Sørum bar sorte søplesekker over gårdsplassen i høstnatten. En natt klarte han hele 20 sekker. Dette kunne ikke gå i lengden.

    For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

    For oss andre er dette en ekte «blackbox», men den sparte både fagfolk og birøktere for utrolig mye arbeid.

    Heier på Mattilsynet
    Det viste seg at denne stammen med bakterier smittet svært lett og dødeligheten ble senere beregnet til over 60 prosent. Både Sørum og Fauske skryter av Solfrid Åmdal og Vibeke Bolme i Mattilsynet. De forsto alvoret og beordret øyeblikkelig avliving og destruksjon av alt utstyret der smitte var funnet. Drastisk og kostbart, men de forsøkte for å redde biene utover i landet.

    – Birøkterne burde vite om dette, sier Henning Sørum. For uten penger, hadde vi nok ikke fått full oppslutning. Han skryter også av birøkterne som virkelig satte alt inn på å finne uregistrerte bigårder og å sende inn prøver.

    – Jeg vet at det er en direkte sammenheng mellom at birøkterne oppfører seg skikkelig og at myndighetene bevilger såpass med penger.

    Verdensnyheten
    I Uruguay hadde noen beskrevet et forsøk på en annen måte å isolere DNAet fra bakterien som gir åpen yngelråte på ved hjelp av såkalt Realtime PCR. En måte som gjorde at man kunne stille diagnosen direkte.

    Vinteren mellom 2010 og 2011 testet de 2010-prøver på denne måten. Tanken var at bakteriene finnes i tarmen, altså også i avføring. Bienes første jobb er å pusse celler og inne i kuben. Deretter blir de ammebier, altså de gir de de små larvene mat. Med seg hadde de smitten. Voksne bier tråkket den rundt i hele bifolket.

    Så kommer det
    Hva hvis de tok en prøve av det nedfallet som hadde samlet seg på bunnbrettet om våren?

    Realtime PCR-metoden var 1 000 ganger mer følsom enn den metoden som tok mye lengre tid og som hele verden brukte. Hva hvis birøkterne samler nedfallsprøver fra hele bigården og blander det i en plastpose? Da ville teoretisk bakterienes DNA bli jevnt fordelt. Birøkterne kunne sende inn en fyrstikkeske med én samleprøve.

    Metoden fungerte. De testet med kontrollprøver fra andre steder i landet. Den viste seg også overraskende stabil.

    Nå hadde Henning Sørum, Aud Kari Fauske og Gaute Skogtun tatt i bruk en ny metode som både var rask og sikker og som ikke krevde sekkevis med prøver. De tok 700 prøver fra 11.000 bifolk før Sankt Hans i 2011. Ingen trodde de skulle greie det, men de beviste det umulige.

    Sykdomsbærere
    Det aller viktigste var at nå oppdaget de sykdommen på bærerstadiet. Altså lenge før sykdommen brøt ut i symptomer. Dette fortalte de om på et vitenskapelig møte i York i England. Skjeve smil.

    I England har de sykdomskonsulenter som reiser rundt til birøktere hvor sykdommen viser symptomer og destruerer flekkvis.

    – Håpløst, sier Sørum. Det går aldri fremover da, for bærerne finnes jo der fremdeles.

    Sveitserne har både farlig (høyvirulent) og håndterbar (lavvirulent) åpen yngelråte. De forsøkte det norske opplegget, men drepte i en radius på én kilometer. Bitettheten var så høy at tre kilometer ikke var praktisk mulig.

    – Det at Mattilsynet aksepterte tre kilometer, var også avgjørende, sier Fauske. Inntil så langt flyr nemlig biene (og smitten).
    Prøvetakingen var helt avhengig av at ikke eventuell smitte kom fra en prøve til en annen.

    Halen
    Hver vår har Veterinærhøgskolen, Mattilsynet og Norges Birøkterlag møte om hva de skal prioritere. Selve sykdomsutbruddet er stoppet, men både i 2016 og i fjor ble de minnet på at smitten meget lett overlever tre år på steder der det har vært bier.

    – Vi er altså ved halen av utbruddet, sier Sørum.

    For metoden skiller ikke på DNA fra levende eller døde bakterier (se egen sak om smittefare via importhonning og voks). Derfor må vi tåle at vi destruerer enkelte bigårder som kanskje bare har dødt DNA fra bakterier som har ligget der siden den tidlige fasen i sykdomsutbruddet.

    – Imidlertid har vi sett at gjentatte prøver bigårder med slike svake funn som kunne minne om at det var døde bakterier gir sterkere funn med tiden fordi bakteriene er levende og har økt i antall. Dette understreker at vi trolig påviser DNA fra levende bakterier selv ved svake positive resultater understreker Fauske.

    Det har ikke vært mye kritikk, men alle tre har stor sympati for birøktere som får den fatale beskjeden om å drepe alle husdyrene sine (de må gjøre det selv).
    Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

    Næringsbirøkter Steinar Bjellås i Aust-Agder dreper biene sine. Også én gang tidligere ble han pålagt å destruere alt av utstyr og drepe husdyrene sine.

    Enkelte birøktere har hevdet at dette kan vi leve med slik de gjør andre steder.

    – Men de tar ikke hensyn til at dette er en helt annen smitte, hevder Sørum.

    Professor Henning Sørum er med rette stolt over det årelange pionerarbeidet.

    – Det har vært slitsomt til tider, men vi ser jo at det virker og at det er samfunnsnyttig, avslutter han.

    Han har lite til overs for importmulighetene som ligger i EØS-avtalen.

    – Vi beveger oss på en knivegg. Birøkterne ble reddet denne gangen, men det skal lite til før ny smitte oppstår.