Tekst: Tora Fougner-Økland Bilde: Entomologischer Verein Krefeld

Den som har fulgt med i nyhetsbildet det siste året, vet at det ikke står bra til med verdens insekter. I fjor publiserte et tysk initiativ tall som så ut til å vise at mengden insekter i luften i nasjonalparker i Tyskland hadde sunket med 75% på 30 år. I Februar i år kom den første globale gjennomgangen av slike studier gjort over hele verden, og den slo fast at 40% av alle insektarter er truet. Landskapsendringer, som omgjøring av blomstereng og skog til monokulturer av hvete og raps, får mye av skylden.

Til tross for disse dramatiske tallene, har forskningsmiljøet vært tilbakeholdne med dommedagsprofetier. Studien fra Tyskland ble gjort av frivillige engasjerte, ikke etter alle vitenskapens regler, og mange andre studier bruker dagens bestander og utvikler modeller som sier noe om fremtiden – litt som en værmelding. Men nå har de fått noe helt konkret å slå i bordet med: en helt fersk, svært systematisk og robust studie, som ikke bare måler mengden insekter, men også ser på hvilke arter som er tilstede. Konklusjonen er nesten ikke til å fatte.

En tredjedel av artene borte

I prosjektet ble det samlet insekter fra 2008 til 2017. Ikke bare har forskerene studert områder over hele Tyskland, de har også, for første gang, systematisk sammenliknet forskjellige typer landskap. Ved å ta prøver i kulturlandskap og i skog kan de se hvordan landskapsendringer påvirker insektbestandene over tid.

Forskjellene er dramatiske. I skogen var det en liten, nesten ubetydelig nedgang i antall individer, men en nedgang på 41% i biomasse, eller vekten av alle insektene som ble fanget i fellene som ble satt ut. På åpne landbruksområder forsvant 67% av biomassen på ti år, mens antall individer stupte med 78%, og virkningen var sterkere på stedene med mer dyrket mark.

Ikke bare ble det færre insekter, det ble også betydelig færre arter, både i skog og i landbruksområder. På ti år forsvant over en tredjedel av artene, og det var særlig de mest sårbare og sjeldne artene som ble borte. I skogen ble fremmede arter og skadedyr mer dominerende.

Dramatiske konsekvenser

Mange har lenge vært bekymret for nedgangen i pollinerende insekter, og hvordan det vil påvirke matproduksjonen vår. Det anslås at naturens bidrag til verdens matproduksjon gjennom pollinering tilsvarer en verdi på rundt 153 milliarder dollar (rundt 1.4 billioner kroner) i året. Dette er dramatisk nok, men insekter har mange flere roller i økosystemet. Mange av dem er rovdyr som holder skadedyrbestander i sjakk, og begrenser dermed store økonomiske tap. I tillegg er de en avgjørende del av naturens næringskjede. De hjelper til med å bryte ned døde planter og insekter, og for svært mange dyr er de en viktig næringskilde. Mange fugler, amfibier og pattedyr spiser ikke annet.

Derfor er det ikke bare farlig at arter forsvinner – når det blir færre insekter, blir det mindre mat for alle, og veldig mange andre arter kan forsvinne i dragsuget. Klarer vi ikke å legge til rette for insekter der vi dyrker mat, vil det koste oss dyrt.

Ber om paradigmeskifte

Men studien viser også håp. Nedgangen i arter var mindre i skog med mange døde trær, og i kulturlandskap med litt mer blomstereng og litt mindre dyrket mark holdt bestanden seg bedre oppe. Samtidig mener forskerene at de nye tiltakene som har blitt innført de siste årene, som forbud mot sprøytemidler og støtte til blomsterkanter langs åkre, ikke har hjulpet betraktelig. Derfor krever de intet mindre enn et paradigmeskifte i landskapsforvaltning på nasjonalt og internasjonalt nivå. Vi må rett og slett tenke helt annerledes om hvordan vi former landskapene våre. Vi må tilrettelegge for insekter på en mye mer integrert måte. Det haster.

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese en mer oppløftende historie om hvordan honningbier henter medisin fra planter her, eller se alle artiklene våre her.

Seibold, S., Gossner, M.M., Simons, N.K. et al. Arthropod decline in grasslands and forests is associated with landscape-level drivers. Nature 574, 671–674 (2019) doi:10.1038/s41586-019-1684-3

Artikkelen er publisert i Nature og kan leses her.

 

 

Tekst: Tora Fougner-Økland

Bier lager propolis av harpiks – en klissete masse som mange planter, og særlig trær, produserer for å beskytte seg mot sopp, bakterier og insekter. Planter bruker denne seige plantesaften som en slags desinfiserende salve for å beskytte sine mest sårbare punkter mot inntrengere. Vi vet ikke nøyaktig hva harpiks består av, og det vil dessuten variere fra plante til plante. Men det inneholder alltid en kompleks blanding av mange forskjellige bakterie- og sopphemmende stoffer. Blant dem er for eksempel stoffene som gir den karakteristiske furulukta.

Bruker plantenes beskyttelse til kubens beste

Det er disse bakteriedrepende egenskapene biene nyttiggjør seg når de lager propolis: de bruker plantenes triks mot sine egne parasitter. Honningbier fyller de små pollenkurvene på bena med harpiks. Hjemme i kuben blandes det med bivoks før det brukes som en luftfrisker, eller for å tette sprekker. Honningbier som lever i hulrom i trær dekker gjerne hele veggen for å danne en beskyttende vegg mellom seg selv og det råtnende treverket.

Det er ingen tvil om at innsatsen biene legger ned i å lage propolis lønner seg. Hos bifolk med mye propolis bruker biene mindre ressurser på å holde seg friske. De er omgitt av færre mikrober, og det ser til og med ut til at de tåler varroamidd bedre – i hvertfall har kuber uten propolis høyere forekomst av deformert vingevirus (DWV). Dette viruset er et tydelig symptom på at bifolket er svekket av midden. I tillegg hemmer propolis veksten av bakterien som står bak åpen yngelråte og soppen som forårsaker kalkyngel.

Men propolisens presise egenskaper er avhengige av egenskapene til harpiksen den er laget av, og noen planter investerer mye mer krefter i forsvaret sitt enn andre. Forskere mener at hvis bier foretrekker harpiks fra noen planter, kan det være et tegn på at de “selvmedisinerer”. Det vil si at de henter hjem harpiks, pollen eller honning med egenskaper som er ekstra gunstige for bikubens helse, i stedet for de som er lettest tilgjengelig. Og ved å blande sammen harpiks fra mange forskjellige planter, kan de lage en slags bredspektret antibiotika – ganske lurt hvis man er 60 000 individer stuet sammen i en liten kasse.

Kvalitet over nærhet

For å se om bier foretrekker noen planter over andre når de lager propolis, tittet forskerne først inn i bikubene for å se hvor mange bier som kom inn med harpiks av forskjellige farger. Så tok de prøver av harpiksen fra hver av disse harpikssamlerene, og så på hva slags stoffer hver farge inneholdt. De sjekket også hvilke stoffer som fantes i harpiksen fra trærne i området, sånn at de kunne se hvilke planter biene hadde hentet harpiksen sin fra. I tillegg tok de prøver av propolis fra inne i kuben og sjekket hva som hadde blitt brukt i propolisen.

Og det ser ut til at biene var kresne på harpiksen sin: Forskerne så at biene samlet mest av de harpiksene med mye beskyttende stoffer, og de fløy gjerne langt for å finne trær å hente harpiks fra, i stedet for å hente fra trærne nærmest bikuben. Ikke nok med det; selv når trær som stod nærme hverandre var nært beslektet, som ved forskjellige poppel-arter, ville biene konsekvent hente fra ett av trærne. Forskerne var særlig begeistret for å se det var mye benzosyre i harpiksen biene samlet mye av. Dette brukes som konserveringsmiddel i mat for oss mennesker, og det finnes mye av det i honning, men propolis inneholdt mye mindre benzosyre enn harpiksen biene tok med hjem. Det kan altså hende at biene bruker noe av den benzosyren som finnes i harpiksen i honningen i stedet for i propolisen.

Et nytt nivå av samspill?

I tillegg kan det hende at bier lurer plantene til å gi dem ekstra kraftig beskyttelse. Mange av stoffene som biene viste interesse for, produserer planten mer av når den er under angrep. Forskerne lurer nå på om biene stimulerer produksjonen av noen av disse stoffene for å få mer effektiv propolis hjemme i kuben. I så fall har ikke bier bare innflytelse på plantenes reproduksjon gjennom pollinering, men også på helsen deres ved å stimulere produksjon av disse beskyttende stoffene. Dette får vi forhåpentligvis høre mer om i løpet av de neste årene.

Bienes preferanser når de samler harpiks viser nok en gang at variasjon i landskapene våre er viktig for bienes helse. I tillegg til å kunne samle forskjellige typer nektar og pollen gjennom hele sesongen, bør de ha tilgang på mange forskjellige typer trær. Dette lar dem velge ut den harpiksen med best egenskaper, og ved å blande harpiks fra forskjellige trær kan de lage en mer bredspektret antibiotika for å holde kuben frisk.

Drescher, N., Klein, A. M., Schmitt, T., & Leonhardt, S. D. (2019). A clue on bee glue: New insight into the sources and factors driving resin intake in honeybees (Apis mellifera). PloS one, 14(2), e0210594. doi:10.1371/journal.pone.0210594

Artikkelen kan leses her

 

Tekst: Tora Fougner-Økland Foto: Oskar Hafstad

Det er i dag liten tvil om at honning virker antimikrobielt. Det høye innholdet av sukker, syrer og andre bakteriedrepende stoffer gjør at honning har blitt brukt som medisin i århundrer, og medisinsk honning brukes i dag gjerne til sårbehandling ved antibiotikaresistente infeksjoner i både mennesker og dyr.

Honning er ikke bare honning

I tillegg er det noen honninger som inneholder stoffer som gir dem ekstra kraftige antimikrobielle egenskaper, som den berømte manukahonningen du finner på helsekostbutikken. Tidligere har man funnet svært høye nivå av mange av de samme stoffene i røsslynghonning, men har ikke fått samme eksklusive status som manukahonning. Disse bakteriehemmende stoffene er selvfølgelig ikke bare til fordel for oss mennesker. Tvert imot kan de ha enda større betydning for helsen til insektene som lever av nektar. Sunne bier trenger tilgang på mange forskjellige trekkplanter, og man har vist at noen honninger kan minke skaden fra parasitter som nosemamidden. Men til nå har man ikke klart å sette fingeren på hvilke mekanismer som gjør noen honninger bedre enn andre for biene. Det har forskere ved Royal Botanical Gardens i Kew gjort noe med.

Smaksmeny for parasitter

I håp om å finne en konkret funksjon jobbet forskerne med den encellede parasitten Crithidia bombi. Den kan leve i tynntarmene i mange forskjellige humlearter, og slekningene dens utgjør en stor gruppe insektparasitter. Denne parasitten svekker hele humlenes samfunn; dronningenes eggleggingsevne svekkes, arbeiderne samler mindre pollen, og det fødes færre og mindre motstandsdyktige larver. Parasitten er så vanlig at den finnes i opp til 80% av alle humler, og blir mer skadelig når humler opplever annet stress, som matmangel eller annen sykdom.

Denne parasitten fikk svømme rundt i uttrekk fra forskjellige honninger, slik at forskerne kunne se hvor raskt den formerte seg. I tillegg til røsslynghonning brukte forskerne 12 forskjellige sortshonninger fra blant annet klokkelyng, kløver, lind, raps og løvetann. I de fleste honningene oppførte parasitten seg normalt, og honningen så ikke ut til å ha noen spesiell effekt. Men i honning fra røsslyng skjedde det noe spesielt: parasitten kunne ikke formere seg i det hele tatt.

Et nytt stoff

Forskerne fant ut at et stoff i lynghonningen gjorde at parasitten ikke kunne utvikle en flagell, eller hale. Uten halen kan ikke parasitten feste seg i humletarmen som vanlig, og kan heller ikke formere seg. Stoffet fikk navnet callulen, etter det latinske navnet for røsslyng, Calluna vulgaris. Humler som fikk spise ren callulen ble sjeldnere smittet og hadde mildere symptomer enn vanlig. Dermed er forskerene sikre på at det er særlig dette ene stoffet som gjør lynghonningen spesielt gunstig for humlene.
En studie med så tydelige resultat kan fortelle oss mye. For det første er det svært mulig at callulene og andre stoffer i honning kan ha liknende effekt på parasitter og sykdommer som rammer andre dyr, inkludert mennesker. I tillegg finnes callulene sannsynligvis i mange forskjellige planter, og kan dermed spille en viktig rolle i helsen til andre pollinerende insekter. Ved tap av naturmangfold kan pollinatorene miste viktige våpen i kampen mot parasitter, sykdommer og landskapsendringer. Vi kan bare håpe at lyngheiene våre består i lang tid fremover!

Sulten på mer bieforskning? Du kan lese mer om hvordan bier selvmedisinerer her, eller se alle artiklene våre her.

Koch, H., Woodward, J., Langat, M. K., Brown, M. J., & Stevenson, P. C. (2019). Flagellum removal by a nectar metabolite inhibits infectivity of a bumblebee parasite. Current Biology.

Artikkelen er publisert i Current Biology og kan leses her.