Av Ragna R Jørgensen.
På høysommeren er det opptil 60000 individer i en bikube. Det er mange munner å mette, så når biene skal ut på beite i blomsterkilder må de være ytterst rasjonelle. Humler kan vi se vimse fra blomst til blomst, men aldri en honningbie. For å spare energi (dvs honning) er deres adferd er planlagt og målrettet – de samarbeider! Det starter med en håndfull speiderbier som individuelt flyr ut i nabolaget for å lete opp gode matkilder. Så returnerer de til samfunnet sitt og danse-forteller funnene i et 8-talls mønster. Informasjonen er tre-delt: de danser i hvilken retningen blomstringen er, avstanden dit, og kvaliteten på matkilden. Det var dette von Frisch dekodet. Salsa ergo sum har vi kallt forskningsprosjektet; jeg dasnser ergo er jeg. Rasjonelle som de er er bienes dansespråk like presist som GPS-en til et SAS-fly på vei til Tokyo (inkluder litt magist duft-kommunikasjon i luften på vei til maten), ingen vimsing for da går vinningen opp i spinningen. De neste 1-3 dagene vurderer bisamfunnet funnene som danses og vil stemme for beste blomstring: det som gir mest nektar og pollen i forhold til forbruket under trekket.
ByBi og NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, samarbeider i et forskningsprosjekt på bienes dans. Vi har satt ut fire stasjoner med 3 observasjonskuber hver på strategiske steder i Oslo. I disse kubene er biene synlige bak glass og filmes gjennom sommersesongen. Målet er å kartlegge Oslos biologiske mangfold sett med bienes øyne, om Oslo en tilfredsstillende by å bo i for dem, noe som gir viktig informasjon til grøntsoneforvaltning i byen. Prosjektet gir også informasjon til bærekraftig urban birøkt og til en eventuell konkurranse mellom honningbier og ville pollinatorer.
Vi takker for støtte fra Sparebankstiftelsen, Eckbos legater, Norges Birøkterlag og PWC. Vi samarbeider i et nettverk med professor Thomas Seeley ved Cornell University og professor Francis L. W. Ratnieks ved University of Sussex.