Spør en bie

20. mars 2020


Hvordan ville verden sett ut hvis honningbiene var byplanleggere? Vi har intervjuet dronninga av Slottsparken, Nemi. 

Tekst: Tora Fougner-Økland, hovedrøkter i ByBi

Denne artikkelen ble først publisert i Miljømagasinet Putsj

Tora Fougner-Økland har i løpet av sine syv år som birøkter blitt mer og mer lik en bie. Nå begynner hun å få teken på biespråket. Noen feil kan likevel forekomme i oversettelsen, da hun har begynt å glemme hvordan man snakker med mennesker.

 

Tora: Dere står nå ved inngangen til våren etter en lang vinter. Er du klar for å møte sola igjen?  

Nemi: Ja, nå har vi sittet stuet inne siden oktober og det begynner å bli litt lenge siden vi så sola. Jeg personlig begynner også å bli litt lei av å bare spise sukkerlake. For arbeiderbiene her på huset, som aldri har opplevd en vinter før, er det kanskje kjekt å spise raffinert sukker hele vinteren. For meg som går inn i mitt fjerde år kjenner jeg det hadde gjort godt med litt variasjon i kosten nå. Og så blir det godt å få luftet ordentlig i kuben når de andre begynner å fly ut for å hente det første pollenet. Det er koselig å sitte tett i tett og holde varmen sammen, men alle trenger jo litt personal space en gang i blant. Særlig en dronning, da.

 

 Tora: Hvordan har året gått så langt? 

Nemi: Det har jo ikke vært en veldig hard vinter. Vi var egentlig klare til å komme i gang i januar, så vi satte i gang med å klekke ut nye larver og ta vårrengjøringa. Det var stor optimisme, vi har aldri kommet i gang så tidlig før. Men blomstringen kom aldri, så vi hadde noen vanskelige uker der vi slet med å holde varmen og skaffe nok proteinpollen til ungene. Vi klarte oss så vidt, men naboene gikk dukken. Så det har ikke vært så lett. Når det er sagt er det jo litt kjekt å kunne ta den første flyturen i januarsola!

 

Tora: Du kunne egentlig tenke deg å leve i en litt varmere verden? 

Nemi: Joda, milde vintre kan være fine en gang i blant. Det er alltid litt vanskeligere å planlegge sesongen i tilfelle det blir kaldt igjen. Men det lever jo honningbier mye lenger sør i verden enn Oslo, så milde vintre kan jeg leve med. Det er verre når det blir så tørt på sommeren at plantene dør før de blomstrer, eller ikke produserer ordentlig nektar. Eller når det regner hele sommeren, så vi ikke får kommet oss ut på tur. Det er også litt vanskeligere å holde seg frisk når man ikke har en god, kald vinter som tar knekken på parasittene vi må leve med, som midd og bakterier. Og så er jeg redd for hvordan det skal gå med alle kollegaene våre i humle-gruppa og solitærbiegjengen hvis de våkner fra vinterdvalen sin for tidlig. Vi har birøktere som kan gi oss litt sukkerpåfyll hvis vi går tomme for mat, men det har ikke de.

 

Tora: Byer er ganske grå og kjedelige steder. Lengter du deg aldri bort til grønne skoger?

Nemi: Det skal sies at det er veldig sjelden jeg krysser dørstokken på bikuben. Det er jo mest arbeiderbiene som tar seg av sånt. Men i utgangspunktet er det kjekt å være bie i by. Dere mennesker er så glade i å ha et mangfold av farger og lukter i blomsterbedene i parkene og hagene deres, så det er ganske lett å finne noe som frister hele sesongen. Det er ikke nødvendigvis bedre mat ute i jordbruksområdene. Der får du gjerne bare raps å leve på i to uker, og så er det tomt. Og så er det faktisk litt varmere mellom betongbygg og asfaltflater i byen enn det er ute i skog og mark. Derfor får vi en god,lang sesong til å hente honning. Jeg vet at humlene også synes det er ganske deilig å bo i byer, men jeg vet ikke om sommerfuglene synes det er like kult.

 

Tora: Men er det ikke finere å bo blant blomsterenger og borealskog enn grå asfalt og glassfasader? 

Nemi: Hvis det er fargekartet du spør om, så spiller ikke det noen stor rolle for oss. Vi er opptatte av å være så energieffektive som mulig. Når vi har det travelt og flyr og flyr raskt, registrerer vi ikke farger. Da er det egentlig det samme om det er asfalt eller skog vi flyr over, alt er grått uansett. Det er mye viktigere at det lukter godt, for det er jo sånn vi finner maten.

 

Tora: Har du et yndlingsstrøk i byen ? 

Nemi: Her i Slottsparken er vi veldig glade i kastanjene i Bygdøy Allè, men det er mye godt i Slottsparken også. Og så er det noen områder der det er ekstra mange rødlistede planter som vokser vilt, som er en delikatesse. Men de områdene er det humlene og solitærbiene som har førsteprioritet på, så vi prøver å ikke henge der så mye.

 

Tora: Du nevnte i stad at du gleder deg til å spise honning igjen etter en lang vinter på sukkerdiett. Har du en favorithonning? 

Nemi: Den første honningen vi får på våren er jo den aller beste. Det smaker aldri så godt som når du har levd på sukker hele vinteren. Men honning har mange forskjellige smaker avhengig av hvilke planter vi henter nektaren fra. Selv synes jeg lynghonning er den aller beste, jeg skulle ønske vi fikk mer av den i bykjernen.

 

Tora: Du er monark for en gjeng med 60 000 arbeidere. Hvordan holder du orden på dem alle?

Nemi: De gjør egentlig det meste selv. Jeg som dronning får ikke bestemme noe som helst, annet enn hvor mange egg jeg skal legge hver dag. Jeg kan ikke engang velge hvem som skal være etterkommeren min, det er det arbeiderne som gjør når de velger ut hvilke larver som skal få dronninggelè, eller dronningmat da.

 

Tora: Dere har rett og slett et demokrati der dronningen velges av folket sitt?

Nemi: Ja, du kan si det sånn. En dronning er bare en arbeiderbie som har fått spesialbehandling fra hun var liten.

 

Tora: Du er med på en ganske viktig dugnad for oss mennesker. Rundt en tredjedel av maten vi spiser er avhengig av at gjengen din gjør en god jobb. Blir det litt stort press? 

Nemi: Vi er jo mange som jobber sammen, det er ikke bare oss honningbier. Vi har sommerfuglene, villbiene, humlene og en haug andre med oss på laget. Problemet er bare at vi honningbier er så mange og har en sterkere organisasjonskultur enn mange av de andre. Så mye av ansvaret faller jo fort på oss når de andre insektene sliter. Solitærbiene, for eksempel, gidder ikke engang å fagorganisere seg og insisterer på å holde på hver for seg uten å koordinere arbeidet. Vi honningbier kan streike og skape masse ståhei og presseoppslag, men det tar skikkelig lang tid før dere mennesker merker at de solitære biene ikke drar sin del av lasset lenger fordi levekårene deres har blitt så dårlige. Så om jeg skulle gi dere ett godt råd er det å fokusere litt mindre på hva vi honningbier gjør, og vise litt mer kjærlighet og omsorg for de solitære biene, sommerfuglene, billene og resten av gjengen.