Tekst: Tora Fougner-Økland / Foto:  Kevin Thiele (CC-BY)

Fortellingen om blomsten og bien er en suksesshistorie som går tilbake millioner av år. Da evolusjonen «oppfant» blomstring som et knep for å reprodusere seg for 125 millioner år siden, spredte trenden seg raskt og tok til slutt helt over – i dag er 80% av alle plantearter vi vet om blomstrende planter.

Siden da har blomster utviklet et enormt mangfold av fasonger, farger, størrelser og dufter. Men fortsatt bruker de fleste blomstrende plantene som ikke er avhengige av vindpollinering (ja, et gresstrå er faktisk en blomst!) de samme triksene. Sterke dufter og søt nektar lokker sultne, pelskledde insekter til å fylle nektarmager og pollenkurver.

Men nektar inneholder mye sukker og koster planten mye energi å produsere, så noen blomster har tatt i bruk noen ekstra triks for å sørge for at de får god nok pollinering igjen for nektaren sin – eller så dropper de nektaren helt. Her er noen av de finurligste triksene i boka.

1: Balansekunstneren

Historien om blomsten og bien har nok ikke alltid vært en kjærlighetshistorie. Sannsynligvis startet symbiosen med at insekter forsynte seg godt av sporene som plantene skulle begynne å formere seg med, og det kan ha tatt litt tid før nektaren fløt og alt gikk sin summende gang til planter og insektenes beste.

Dette litt turbulente forholdet finner vi fortsatt igjen i noen planter i dag. Yucca-planter i Nord-Amerika (feks. Yucca glauca)  lever i en symbiose som balanserer på en knivsegg. Den pollineres så vidt vi vet kun av èn bestemt nattsvermer. Denne nattsvermeren er mer fingernem enn de fleste andre flyvende gjestene som besøker Yuccaen for å hente nektar. Hun har nemlig droppet den typiske, lange tungen som de fleste sommerfugler og nattsvermere har. I stedet har hun noen «tentakler» ved munnen, som lar henne pakke det klissete pollenet sammen til en ball hun bærer med seg videre.

En yucca-nattsvermer med en gul pollenball trygt båret i munnen. Foto: Sherwin Carlquist (CC-BY)
Ofrer frøene sine

Så langt ser fortellingen ut som en kjærlighetshistorie om et par som er som skapt for hverandre. Men når nattsvermeren kommer flyvende til en Yucca med pollenballen sin, tar historien en ny vending. Førsteprioriteten hennes er å legge egg der frøene til planten vil utvikle seg. Når hun har gjort dette skraper hun av litt av pollenet hun har tatt med seg i kulen sin, klatrer til tuppen av blomsten og sprer pollenet forsiktig utover, slik at blomsten blir pollinert. Hun flyr videre, men tilbake ligger eggene hennes, som vil klekke og bli til sultne larver.

Disse larvene vil spise seg gjennom yucca-frøene de klekkes i. Dette er en stor pris å betale for Yuccaen som er verten deres. Hvis planten får for mange larver i frøene, skjer det derfor noe ganske spesielt: planten «aborterer» frøene, og de slutter å utvikle seg. Planten mister avkommet sitt, og larvene dør før de blir voksne.

Yuccaen ofrer altså sine egne frø for å skaffe ekstra godt og dedikert pollineringshåndverk. Dette er ekstra viktig for planten som gjerne bruker 5 år på å blomstre. Vi vet foreløpig ikke hvordan planten merker hvor mange larver hun har på besøk, eller hvordan hun bestemmer seg for at nok er nok. Men moren til larvene vet at hun ikke kan legge for mange egg på ett sted. Hun merker til og med blomsten med en spesiell lukt som forteller andre besøkende at denne blomsten allerede er opptatt.

2: Parfyme-fella

Orkidéene i den såkalte bøtteorkide-familien bruker gjerne krefter på å lage god lukt – men ikke for å lokke til seg nektarsultne bier. I stedet byr de på en slags cologne som hann-orkidiébier vet at hjelper dem med å finne en partner. Han gnir seg mot en del av orkidéen for å samle duftoljene, men er han ikke forsiktig faller han ned i et lite kar med klissete væske. Veggene i dette karet er fulle av små, glatte hår som gjør at han ikke klarer å klatre oppover kanten.

Men det finnes en rømningsvei. Akkurat innenfor rekkevidde er det to trinn han kan bruke for å klatre inn i en smal gang som leder ut til friheten. Men når han kommer seg inn i denne nødutgangen trekker den seg sammen, slik at det bare er så vidt han klarer å krype gjennom. I denne gangen sitter det allerede to sekker med pollen. Dette er det eneste pollenet orkidéen vil produsere. Pollenet limes fast på ryggen til hannbien, og han flyr avgårde med to pollensekker balansert oppå seg. I jakten på mer parfyme vil han nå besøke en ny orkidé, og han har kanskje uflaks igjen og havner nedi væsken. I så fall vil han pollinere orkidéen når pollenet han har på ryggen blir igjen på vei ut nødutgangen på neste blomst.

 

Hvorfor i alle dager vil denne blomsten gjøre ting så vanskelig for seg selv? Denne bien er kanskje den eneste bæreren av hennes arvestoff. Hva om han blir spist før han klarer å pollinere en annen orkidé? Naturen finner ofte tilsynelatende upraktiske løsninger, men vi kan prøve å gjette. Proteinspekket pollen koster mye for en plante å lage. Dette gjelder særlig for en orkidé som ikke har røtter i bakken, men vokser på tregreiner eller andre planter. Kanskje vil hun slippe å måtte lage mer pollen enn absoutt nødvendig? I det minste sikrer denne veldig spesialiserte hannbien at pollenet hennes ikke havner hos feil art.

Sexdukken

En del andre orkidéer spiller også på hannbier som vil parre seg, men bruker en mer direkte taktikk. De forkler seg som en hunnbie eller hunnveps, og kan slippe ut dufter som lokker til seg hannbier. Hannene som blir lurt setter seg på blomsten og forsøker å parre seg med den, og blir i akten vippet mot punktet der orkideen har lagret pollensekkene. Når han gir opp og flyr videre, tar han med seg pollenet i en liten ryggsekk.

 

 

Pollineringsspaken

Få av plantene vi har skrevet om så langt finnes i nordlige strøk. Det kan nesten virke som at slike pollineringstriks er noe fjernt og eksotisk. Rett nok har vi et mindre mangfold av insekter her i Norge enn ander deler av jorda, og dermed færre nisjer som planter kan utnytte, men vi finner også noen finurlige triks her hjemme. Du kan for eksempel kjenne igjen salviefamilien på et familieklenodie som sørger for god pollinering. Blomstene er formet slik at for å komme frem til nektaren med tungen sin, må humla eller bien skyve til side en slags port. Dette dytter ned en liten spake på blomsten som planter en haug pollenkorn trykt og godt på ryggen til humla, der det er vanskelig for henne å komme til for å pakke pollenkurvene sine. (videoen er på tysk, men viser godt hvordan det fungerer!)