Reisebrev fra Tyrkia sommeren 2025 
Tekst og foto: Ragna Ribe Jørgensen, faglig rådgiver i ByBi og honningsensoriker

Da ByBis faglige leder Idil Akdos inviterte oss med til sitt hjemland Tyrkia, åpnet det seg et eventyrlig møte med landskap, tradisjoner og mennesker. Etter noen intense og sanselige dager i Istanbul, fløy vi østover til Ardesen-distriktet ved Svartehavet, en grønn og fjellrik region nær grensen til Georgia. Under innflyvningen kunne vi se frodige daler, snødekte topper, og teplantasjer som klamret seg til de bratte åssidene. Jeg lurte på om teplukkerne brukte klatreutstyr – men nei, de står stødig i terøttene, ble jeg fortalt. Tyrkia er en av verdens største teprodusenter, og 90 % av teen dyrkes nettopp i disse fjellområdene. Biene nyter godt av dette mangfoldige landskapet, med blomstrende teplanter, løvtrær, fjellflora og ikke minst mange arter av rhododendron.

 

Birøkt i bjørneland
Yasar, slektning av Idil og stor tebonde, hentet oss på flyplassen i Rize. Med gode dekk og upåklagelige støtdempere kjørte vi oppover og oppover til familiens «hytte», 2000 meter over havet. Det ble mange stopp underveis, for her måtte det hilses, her kjenner alle hverandre, og gjestfriheten er stor.

Yasar er en erfaren hobbyrøkter med rundt 15 kuber. Men honningutbyttet er lavt, forteller Yasar, rundt 5 kg per kube, og brukes kun til eget bruk. Ikke fordi det mangler blomstring, men pga tøft klima med mye tåke og regn. Han er nysgjerrig på om den europeiske brunbia kunne gjort en bedre jobb.

Men biene er ikke de eneste som trives her oppe. Regionen er hjem for nær 4000 brunbjørner, en trussel som trigger birøkternes fantasi. For å beskytte biene sine har de utviklet kreative løsninger: kuber står på fire meter høye stålstenger smurt med fett og omgitt av piggtråd. Andre plasserer kubene på loft eller i fjellsprekker, og noen bruker jernbur eller elektriske gjerder. Myndighetene tilbyr støtteordninger, både for tap og sikringsutstyr.

Birøkten skjer hovedsakelig ved honninghøsting, der birøkterne plukkhøster kun de fulle tavlene. Selv om birøkten her er preget av bjørnetrussel og småskala-drift, står Tyrkia sterkt internasjonalt. Landet er verdens nest største honningprodusent etter Kina, og har rundt 75 000 profesjonelle røktere. Landet har en rik og variert flora, og honningsortene spenner fra deres nasjonale stolthet, den mørke og kraftige furudugghonningen med en dyp konsentrert sødme, til den friske lyse aromatiske fjellflorahonningen. Jeg fikk med meg et glass av Yasars kastanjehonning, kraftig, mørk, bitter og krydret, en honningsort Tyrkia høster i store mengder.

 
2025 fikk Tyrkia sin første PDO-registrerte honning: Bingöl Balı (Honey), fra provinsen Bingöl. PDO (Protected Designation of Origin) er en EU-sertifisering til produkter med unik regional smak og tradisjonell produksjonsmåte. Dette løfter honningens status og markedspotensial.

Mad honey – søt og farlig
Et spesielt innslag i tyrkisk birøkt er den beryktede mad honey – eller deli bal. Den lages når biene henter nektar fra Rhododendron luteum, som farger fjellsidene i gult i mai og juni. Den inneholder grayanotoksin, som i små mengder gir den en mild rus, i større doser kan den gi svimmelhet og blodtrykksfall. Honningen har vært brukt medisinsk i århundrer, og selges i små glass med store advarsler – og høy pris.

Fellesskap og kjærlighet til biene
Besøket i Ardesen ga et nært møte med tyrkisk natur, kultur og birøkt. Her oppe, blant bjørner og blomstrende fjellsider, handler birøkt fortsatt om det samme: kjærligheten til biene og gleden ved å dele håndverket med andre. Tusen takk til Idil, Yasar og alle vi møtte på reisen for deres gjestfrihet, for gode samtaler og minner vi tar med oss videre.