Av Tora Fougner-Økland
Det er ingenting moderne med birøkt. Siden steinalderen har mennesker visst å sanke honning, og senere også voks til lys eller propolis til medisin. Bier har en plass i mytologien til de gamle egypterne, antikkens Hellas og mayaindianerne. Og vi mennesker har ikke bare sanket honning i lange tider, etter hvert fikk vi også på oss drakt og flyttet dem inn i egne boligblokker, stelte litt ekstra med dem og kalte oss røktere.
Birøktere har god tid (Alt skjer etter bienes skjema – du må vente lenge, og plutselig blir det travelt), og birøkt som profesjon utvikler seg sakte, uten mye moderne ved seg. Kubeskraper og elektriske honningslynger er kanskje de mest innovative redskapene i vanlig bruk, og bikubens oppbygning har vært lik de siste hundre årene. Riktignok har det begynt å dukke opp finurligheter som bikuber med tappekran eller apper for å måle når biene samler honning, og det er ikke lenger obligatorisk å snekre bikuben selv, men leser du en birøktmanual fra starten av 1900-tallet vil det meste være gjenkjennelig og relevant i dag. Birøkt har med andre ord nesten like god holdbarhet som honning.
Urban birøkt er heller ikke akkurat nymotens. Det er ikke et påfunn av en gjeng hippe og litt radikale urbane selvbergere, men en forlengelse av et urgammelt samarbeid mellom birøkteren og honningbiene. I Oslo var det for eksempel hundrevis flere bikuber før andre verdenskrig enn det er nå. Riktignok har byene forandret seg mye siden den tid, med mindre blomstereng og mer asfaltjungel, men tanken om sameksistens mellom mennesker og bier i byer er altså ikke et nytt påfunn.
Jeg møtte egentlig Ragna ved et uhell. Foreldrene mine skulle ha bier og hadde meldt seg på et kurs i ByBi Oslo, som Ragna hadde startet opp med Anne Dubrau. Men mor og far hadde mindre tid enn de trodde, og plutselig var det jeg som stod med røykpusteren i hånda og gikk på kurs. En potent miks av bienes magi, honningens sødme, og Ragnas perfekte balanse mellom lek og alvor sugde meg inn i bienes verden og gjorde det umulig å holde seg unna, og plutselig brukte jeg mesteparten av dagene mine på å røkte kuber i Oslo, og hadde dessuten bestemt meg for å la biene følge meg inn i studiene.
Denne magnetiske tiltrektningen, eller kanskje heller forelskelsen, er jeg ikke alene om å kjenne på. Bienes samfunnsstruktur, effektivitet, kompleksitet og den vakre, geometriske honningtavlen virker nesten magisk første gang man møter den. Ikke nok med det, vi ser dem jobbe iherdig for å holde frøproduksjonen og matproduksjonen vår i gang. Og på toppen av det hele greier de å utnytte en ressurs i naturen få andre klarer, og trylle frem søte dråper. Det fortjener vår aktelse og respekt, og det er ikke rart at de har fått en plass i mytologien til så mange eldgamle kulturer. Vi mennesker faller pladask for de søte små, og vi vet at samspillet mellom bien og blomsten er avgjørende for livene våre.
Urgamle tradisjoner til tross: En stund forsvant summingen fra verdens storbyer, og ble til og med forbudt i byer som New York. Heldigvis har det skjedd en mikrorevolusjon de siste årene, og byfolket har tatt bifolkene tilbake. Min birøktdåp var i birøkterlaget ByBi Oslo’s spede barndom i 2013, det første året de holdt kurs. Det var dobbelt så mange påmeldte som forventet, og femti stykker stuet seg inn i en kjeller på Ullevål. Et par år senere gikk over dobbelt så mange på kurs, over hundre, og bikuber dukket opp over hele byen og forbi. Alle ville ha bikuber – Slottet, Mathallen, flotte hotell og revisorselskap. Europas raskest voksende by hadde fått 12 millioner nye innbyggere.
Men det var ikke bare Oslo som fikk en ny summetone. Biene var for lengst på vei tilbake til storbyene over hele verden og var allerede på plass i signalbygg som det Franske og det Tyske parlamentet. I Det Hvite Hus kunne man skåle i mjød fra De Hvite Bikuber. Jeg blir ikke lenger overrasket når hotellfrokosten skryter av egen byhonning, og nå har jeg funnet urban honning i sykkelbutikken min. Birøkt er ikke lenger en mystisk kunst som foregår bak røykskyer og birøktslør, og urban birøkt har gått fra å bli ansett som radikal høyrisikosport, til å bli så mainstream at gravplasser, ambassader og byetater vil ha dem på eiendommene sine.
Likevel har mange fortsatt vanskelig for å skjønne at bier og folk kan leve i harmoni. Bier stikker, mennesker fyller byen med asfalt og kløverløs gressplen, og bilforurensingen kan skade bienes helse. Men bier, byer og folk passer overraskende godt sammen – og ikke bare fordi honningbier ikke vil stikke.
For det første: mennesker liker frodige byer som bungner av blomster hele året, og det setter biene stor pris på. Krokusen, et kjært vårtegn for parkbrukere og hageeiere, er minst like kjært for sultne bier idet de våkner fra vinterdvalen. Selvfølgelig trives bygdebiene i blomsterengene, bærtuene og lyngheiene utenfor bygrensen, men urbane bier har det godt i parktrær og blomsterkasser. Det kan til og med tenkes at de spiser mer variert enn en bygdebie i en rapsåker. Noen birøktere sier faktisk at de opplever å få mer honning i byen enn i mer rurale strøk, selv når klimaet er omtrent likt. Dessuten slipper de lettere unna sprøytemidler.
Plasseffektive er de også – 60 000 husdyr på en halv kvadratmeter er vanskelig å slå.
Men det er neppe denne logikken som gjør at birøkt har fått en renessanse de siste årene. Birøkt, kanskje særlig for oss i denne nye generasjonen, er ikke kald rasjonalitet, det er glødende engasjement og begeistring. Vi nybegynnere er gjerne aktivister innerst inne («nybegynner» omfatter alle som har holdt på i mindre enn 15 år). Vi hører at bier er truet over hele verden, og får stadig påminnelser om hvor viktige pollinerende insekter er for biomangfoldet vårt. Vi vet at honningbier er så viktige pollinatorer i det moderne landbruk at bikuber shippes rundt på lastebiler for å pollinere mandelblomstringen i California. Vi har ingen bier å miste, og vi klør etter å ta saken i egne hender. Noen planter blomster og bygger humlekasser, andre bidrar med en bikube. Du blir ikke birøkter for å tjene penger. Aktivistånden holder oss i gang, selv om vi lever med en liten angst i magen for at en bisverm skal sette seg på uteserveringen til nabokafeen. Vi prater hull i hodet til alle vi møter på jobb, på gata og på fest om at bier og insekter er vidunderlige vesener, og håper de tar godt vare på den neste humledronningen som forviller seg inn i stuen deres. Vi ber naboen klippe plenen litt sjeldnere så kløveren får blomstre, og legger ut gladmelding på facebook når kastanjene blomstrer i Bygdøy Alle og hele trekronen summer av trafikk.
Bieaktivisme er viktig fordi de har mye å lære oss. Honningbiens bittelille hjerne til tross, er hun blant de mest lærevillige insektene, og hun er veldig god til å lære opp de rundt seg – også oss mennesker. Vi skjønner ikke så mye av vibrasjonene og luktene som bier bruker for å snakke sammen, men vi kan likevel lære av dem. Ikke bare om droneslag og dronningrivalitet, men om nabolagsfloraen, hvilken pollenfarge som hører til hvilken blomst, og hvor forskjellige to glass honning kan være. Som birøkter får du kjenne på hvordan leddene i naturen hører sammen, og hvor sensitive økosystemene og landbruket vårt er for svigninger i klimaet. Jeg kan legge til at siden jeg ble birøkter, har det ikke gått en eneste sesong uten at en eller annen eldgammel Birøktlov har blitt brutt – de har svermet fra april til august, samlet honning i mars og dødd midt på sommeren. Av biene har jeg lært å kjenne ekstremvær på kroppen.
Man kan ikke redde verden med en bikube. Ikke med tjue heller. Men som jeg skjønte av å jobbe med Ragna – det handler om mer enn honning. Det handler om å få alle til å se verden med biebriller litt oftere, og ta fokuset bort fra biebrodden og over til pollenkurvene og honningmagen. Mer enn et birøkterlag er Ragna og ByBi en biemisjon med honningbier som karismatiske ambassadører for alle våre pollinatorer.
Til sammen gjør det kanskje at vi forvalter landskapet utenfor byene på en mer insektvennelig måte også – litt flere blomsterenger, litt mer kløver i gressplenen og litt mindre sprøytemidler. Kanskje får det en sommerfugleffekt.