Pollenanalyser fra Oslo 2017

11. januar 2019


NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, og ByBi samlet pollen fra 17 bigårder i Oslo sommeren 2017. Resultatet viser Oslos beitekvalitet

Foto: Sondre Dahle, NINA og Arnstein Staverløkk, NINA

Hver plante har sine egne pollenkorn med ulik farge, form og – sett fra bienes synspunkt – næringsinnhold. Vi i ByBi ble fyr og flamme da David Barton fra NINA foreslo å invitere Oslorøktere til å samle inn pollen fra biene deres. Pollen ble samlet inn fra 17 bigårder, sendt til Bergen hvor de ble DNA-analysert, og nå har vi fått resultatene. Se her

Pollenkorn er spennende greier. Vi har en artikkel skrevet av Norges Birøkterlags husjournalist Roar Ree Kirkevold. Hovedpersonen er naturentusiast Helge Høeg. Han har mikroskop. Og denne bruker han flittig. «Høeg borer i myrer og i småvann og tar ut prøver etter et passende mønster. Han vasker sentrifugerer og skyller de små prøvene i mange omganger og med ulike kjemiske stoffer. Til slutt sitter han igjen med en prøve med fargelagte pollenkorn. Mellom to glassplater og forstørret 300 ganger, forteller de om hvilke planter som befant seg i området da myrens overflate var der prøven ble tatt. En myr vokser omtrent én millimeter i året (varierer mye), så to meter ned, finner vi pollenet som fikk Jesus til å nyse (hvis han hadde oppholdt seg i Norge og hadde hatt høysnue, da», skriver Roar i Birøktern 1-2018.

Roar fortsetter, inspirert av Helge: «Når istiden først slipper taket, går det fort. Landet løfter seg fordi tyngden av isen har forsvunnet. Men vannet fyller opp havet enda fortere. Verdenshavene var 120 meter lavere enn dagens nivå under siste istid. Rett etter at vi hadde blitt isfritt, sto havet 221 meter over der vi bader i dag (varierende etter hvor i landet vi er). Mjøsa var en del av skjærgården og store deler av dagens lavland var under vann.

Tenk deg Norge etter siste istid. Grus og leire, intet annet. Så kom trærne og plantene. Myren viser hele historikken. Først dvergbjerk, tindved og vier (salix). Når temperaturen steg, kom bjerken. Så ble det kaldere igjen og bjerken forsvant. Varmere: bjerken kommer tilbake, smiler Høeg. Nå med ospen (11.500 år siden). Furu og hassel kom for 10.400 år siden og alm og eik dukket så smått opp her og der. Or kom diltende etter for 9.200 år siden. Da var det på det varmeste og fire grader C over dagens nivå.

Isen hadde smeltet veldig fort, både fra kantene og fra overflaten. Nå føyde bevegelsene seg mer etter terrenget. Skurte seg ned daler. Alltid i retning av sjøen. På det meste steg middeltemperaturen 4 grader C på 100 år (10 grader i Antarktis). Dette helt uten menneskets påvirkning. Lind kom til Vestfold for 7.650 år siden. Gran og bøk er unge trær. De kom «i går» for 1.200 år siden. Bøken i Borre kom fra de danske øyene og bøken i Bergen fra Syd-England. Begge kom ved hjelp av mennesker.

Planter og jordbruk
Samtidig kom alle plantene. De mest hardføre først og de mer varmekjære etter hvert. De kom og gikk etter hvert som tidsperiodene var varme eller kalde. Høeg følger endringene i myrprøvene sine. Han har en standard å måle mot. Vi birøktere vet at de artene som pollineres ved hjelp av vind, må investere i store mengder lette pollenkort som kan bringe dine gener over store avstander. Planter som pollineres av insekter, kan ha betydelig færre pollenkorn hvis de egner seg til å feste seg på pels eller annen overflate. En ti år gammel furugren kan produsere 400 millioner (MILLIONER!) pollenkorn årlig. En syreplante 300 millioner. De insektpollinerende artene ligger kanskje på 100.000 pollenkorn per plante. Lin, for eksempel, bare noen få hundre pollenkorn.

Så hvis jeg finner ett eneste pollenkorn av lin, vet jeg at det var mennesker som dyrket lin (drev jordbruk) i nærheten, sier han. Finner jeg ett pollenkorn av eføy (vanvittig god biplante), så vet jeg at gjennomsnittstemperaturen i årets kaldeste måneder ikke var under 1,5 grader C. Ett korn kristorn: Maks 0,5 kuldegrad. Ett korn av misteltein: Sommertemperatur i hvert fall opp mot 20 grader C. Slik bygger han sitt puslespill. Korn for korn, for å si det slik.»